inejeanettes - Foto og hverdag
Hjem Add Om meg Kontakt

2

Tørket støv


 



Jeg har endelig tørket støv av kamera mitt igjen, og vært på shoot med denne herligheten her! Det er godt å ta i bruk kamera igjen, det er bare synd at det går så lang tid mellom hver gang jeg bruker det ordentlig. Det er også godt å tørke litt støv av tastaturet.

Jeg tenkte det var på tide å gi fra seg et lite pip igjen. Det har skjedd store forandringer siden jeg skrev noe sist. Jeg har falt, og jeg har reist meg igjen. Jeg lærer noen nytt hver gang jeg treffer kjelleren, og heldigvis har jeg opparbeidet gode verktøy å bruke, og jeg har fantastiske mennesker rundt meg. Dagene er ikke bare rosenrøde, og de tunge, vonde tankene titter innom altfor ofte, men jeg klarer å lytte mindre og mindre til dem. Nå i juletida, kan det være ekstra utfordrende. Jeg har tidligere gitt uttrykk for at jula er en tid jeg synes er vanskelig. Det er jeg veldig klar over at jeg ikke er alene om. Det er mange som synes nettopp denne tiden av året er spesielt utfordrende. Vær litt klar over det, før du legger ut om hvor fint og flott du synes det er.

Siden sist har Lyder og jeg flyttet inn i ny leilighet. Huset vi leide i, ble solgt, og vi ble nødt til å finne en oss en ny plass å bo. Vi bor fortsatt i samme område, og jeg er veldig fornøyd med hvordan vi har fått det! Det virker også som at de to andre (Zelda og Lyder), også trives veldig godt. Litt større plass, og mye mer praktisk. 

Jeg kommer til å komme med hvertfall til å komme med ett innlegg til om ikke så lenge.

♥♥♥

 

  • 1

    Tilbakefall, fremskritt og en tid som står stille

    Over en lenger periode hadde jeg det ganske ok. Faktisk vil jeg kunne si at jeg hadde det ganske bra. Jeg er redd for å skuffe folk, når jeg sier at ting er tøft. Sannheten er at ting er ganske vanskelig. Jeg gikk på en vegg. Feil, jeg løp på en vegg. Jeg var uoppmerksom, og plutselig bare lå jeg der, helt slått ut, og ødelagt. Jeg klarte ikke reise meg. Veggen traff meg så hardt og uventet at jeg ble liggende og lure på hvor den i det hele tatt kom fra. Jeg skriver i frustrasjon, for å avlede trangen til å gjøre meg selv vondt. Skriving har alltid vært terapi for meg. Jeg nekter å la meg selv falle lenger ned, igjen. Nesten halvannet år klarte jeg å holde meg unna det å kjenne min egen smerte og frustrasjon på egen kropp, i håp om å få en liten pause. Nesten halvannet år. Men, jeg skal ikke grave meg ned, eller henge meg opp i at jeg var svak et øyeblikk. For, hvor sterk har jeg ikke vært alle de andre dagene, som nesten ble halvannet år?! Èn dag i desperasjon skal ikke få ødelegge det, så derfor skriver jeg. 


    (Foto; Ida Michelle Pedersen)

    Akkurat nå, føler jeg at tiden står stille. Dagene går, men jeg er ikke alltid en del av dagen. Jeg klarer ikke forklare det nærmere. Jeg skulle ønske jeg kunne skrive om hvor langt jeg har kommet, hvor mange fremskritt jeg har gjort. Isteden skriver jeg om nok et tilbakefall. Det positive i dette, er at jeg har vært gjennom dette før, og vet hvordan det fungerer. Jeg vet hva som hjelper for at jeg skal klare å reise meg igjen, og jeg vet hva som absolutt ikke hjelper. Det er ikke alle dager det er like enkelt å gjennomføre det jeg vet er bra for meg, men jeg prøver, og det er jo det viktigste, sant? Jeg vet at det å ikke opp ikke er et alternativ, selv om det noen ganger føles som det eneste riktige å gjøre. Jeg har mennesker som bryr seg om meg. Jeg har mennesker som faktisk er avhengig av å ha meg i live, og dèt er en ganske stor motivasjon til å ikke bli liggende.


    (Foto: Ida-Michelle Pedersen)

    "Det er ikke umulig bare litt utfordrende."

    ♥♥♥

  • 5

    Jeg skulle ikke fylle 15år

             


    Det er rart å se tilbake i tid. Se hvor ufattelig langt nede jeg har vært. Det er rart å sitte her som (snart) 21-åring, å vite at jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle bli mer enn 14 år. Jeg var jeg var fanget i noe stort og mørkt. Jeg var styrt og ødelagt av krefter større enn meg selv. Krefter så store at jeg gav opp kampen om å kjempe imot. Jeg maktet ikke. Jeg ble fortalt at det kom til å bli bedre, -bare jeg holdt ut. - Bare jeg tok valget om å kjempe videre.
    Flere av kampene mine ble for store. Jeg prøvde flere ganger å avslutte alt, i håp om noe bedre. Men, en annen kraft, større enn døden, holdt meg igjen. Det var ikke meningen at jeg skulle forsvinne. Det var ikke min tur. Jeg trodde jeg kunne velge bort livet, fordi livet ikke var noe for meg. Jeg hadde ikke valgt å komme til denne verden, så hvorfor kunne jeg ikke velge å forlate den? Heldigvis er ikke det et valg som er ment for oss mennesker å bestemme selv. Jeg prøvde, men lyktes ikke. Jeg ble tilbudt hjelp, på alle tenkelige måter, men jeg hadde bygget en mur rundt meg selv, og ingen hadde tilgang til min side. Likevel ble jeg ikke gitt opp. Hjelpen fortsatt å komme, selvom jeg avviste den gang på gang. Helt til et tidspunkt der jeg klarte, med hjelp av andre, til å stikke hull på den svarte boblen jeg levde i. Se meg selv fra utsiden, og ta imot hjelp. Bruke det lille håpet jeg hadde igjen, til å prøve å gjøre en endring. Jeg trodde jeg skulle være nede i mørket for alltid. Jeg var sikker på at jeg aldri kom til å få det bra, for det fortjente jeg ikke. Men, med tid, skulle alt jeg jeg trodd blindt på, vise seg å ikke stemme. Livet hadde noe å tilby meg også. Gode dager var også for meg, ikke bare for alle andre. Det er rart hvordan jeg var helt fastlåst inni min egen boble. Ikke en fargerik og vakker boble, men en boble med nyanser av svart og grått. Jeg levde for andre, og ikke meg selv. Eller, nei, jeg levde ikke, jeg eksisterte. Hverdagen bestod av å ta på seg den uendelige tunge masken. For å overlevde, måtte jeg dele min egen hud i to. Det er vondt å tenke på. Det gjør vondt å vite at alle de årene jeg var preget av sykdom, får jeg aldri tilbake. Jeg føler at jeg mistet ungdomstiden min. Men, jeg kan ta et valg. Jeg kan velge å bruke tid og energi på en fortid jeg ikke kan gjøre noe med, eller jeg kan se fremover, å gjøre det beste av den tiden som kommer. I dag er det valget enkelt. Selvom jeg fortsatt har en vei å gå, så klarer jeg å se fremover. Noen dager er forsatt så tunge at tankene forteller meg at det ikke er verdt det. Men de periodene blir det mindre og mindre av, og jeg har blitt sterkere og sterkere til å stå imot de kreftene som har styrt livet mitt altfor lenge.

    Om 12 dager, er jeg så heldig å få oppleve en av de dagene, som sies å være en av de beste man får i livet. Jeg skal gifte meg, med personen som betyr alt for meg. Jeg skal gå ned kirkegulvet i en vakker, hvit kjole, og vise hele verden at han bare er min. Jeg skal love å dele resten av livet mitt, både de gode og de dårlige, med en person som er helt unik. Ikke alle er så heldig. 
    Jeg trodde aldri jeg skulle gifte meg. Ikke fordi jeg ikke ville det men jeg var sikker på at ingen ville gifte seg med meg. Ingen ville velge meg, og ingen ville holde ut med meg. Igjen viser det seg at alt jeg har trodd på av negative krefter, ikke stemmer. Det er ikke verdt å tro på, for det motsatte viser seg gang på gang.
    -som sagt har jeg mye igjen å jobbe med, men når det er flere av de gode periodene, enn de negative, da er jeg på riktig vei. Jeg vet at eg er på riktig vei.

    ♥♥♥

  • 0

    Oppdatering - Hvordan går det i Trondheim?

    Hei!

    Vil først starte med å si tusen takk for gode ord angående det forrige blogginnlegget mitt! Det setter jeg pris på. Vil også forsikre dere om at jeg ikke tar til meg noe av det som ble skrevet, og at vedkommende ganske tydelig ikke har lært nettvett.


    Jeg får ofte spørsmålet om hvordan det i Trondheim, og jeg vet at det er flere der hjemme som ville satt pris på en liten oppdatering om det.
    Da jeg flyttet hit, tenkte jeg det det var en gylden mulighet til å komme igang med bloggingen igjen. Da ville jeg jo fått skrevet litt igjen, og de hjemme ville kunne følge mer med om hvordan det går i her. Men, så har det seg sånn at jeg virkelig ikke har stort å skrive om. Hverdagen min er ganske kjedelig, og ensformig. 
    Jeg visste at det å flytte hit ville kreve ganske mye av meg, spesielt i starten. Jeg takler forandringer fryktelig dårlig, og dette er jo ikke akkurat en liten forandring. Det ble periodevis mye tøffere enn det jeg trodde, og siden helsesystemet i Norge er som det er, har jeg fremdeles ikke fått en behandler her oppe som jeg har kunnet snakke med.. (Fått time i mai nå da). Fastlege-bytte og slike ting er ikke bare-bare det heller, men det har ordnet seg. Allerede ett par uker etter at jeg flyttet hit, fikk jeg jobb. Det var lett å se hvor mye helsepersonell trengs rundt om kring. Første arbeidsplassen passet ikke helt for meg. Det var noe med å måten å jobbe på, som ikke passet helt. Alt passer ikke for alle. Heldigvis fikk jeg fort intervju en annen plass, hvor jeg nå jobber hver 3. helg,  på tilkalling, og er på vei opp i stilling. Det er en plass jeg stortrives på, noe som betyr utrolig mye for å kunne yte ordentlig, og ha det bra. Jobben er på et omsorgsenter, en plass med ekstra fokus på aktivitet i hverdagen til de eldre, noe jeg personlig synes er et ekstra stort pluss. 



    Over til hvordan hverdagen ser ut, så ser du over at det ikke alltid er så mye jeg jobber, noe som er veldig bra, for jeg klarer fremdeles ikke jobbe så veldig mye. Jeg blir veldig fort sliten psykisk, og må jobbe meg oppover, og ikke starte med for mye. Jeg skal ikke møte veggen, og da et dette måten å gjøre det, enten jeg skulle ønske jeg kunne mer eller ikke. Det er virkelig ikke lysta det går på, men at jeg er rett og slett er nødt til å lytte til signalene kroppen sender meg. Der har jeg kommet utrolig langt! Det har vært veldig vanskelig for meg å godta at jeg faktisk ikke klarer mer, da jeg gjerne skulle ønske jeg fikk til så mye mer. Det er, til tider, fortsatt ganske vanskelig å godta det, men det er bare sånn, og jeg vet at det er måten å unngå å havne i kjelleren på. Jeg vet også at hvis jeg fortsetter å ta de små stegene, og jobber meg pent oppover, så vil resten komme etterhvert. Siden jeg ikke kjenner så mange her i Trondheim enda, og Lyder bruker mye tid på skolen, blir det til ofte til at jeg blir gående hjemme alene. Og er det noe som virkelig ikke er bra for psyken, så er det nettopp det! Men, jeg jobber med det. Jeg kom fort inn i gamle (dårlige) vaner, hvor jeg sov mye av dagen, og ikke fikk sove på natta'n. Eller så sov jeg både gjennom hele natta'n og på dagen. Jeg ble bare mer og mer sliten jo mer jeg sov. Og siden jeg har kommet såpass langt som jeg har, så jeg egentlig signalene ganske fort, og at jeg var nødt til å gjøre noe med det. Jeg meldte meg inn på et treningssenter, for å ha noe spesifikt å gå til, for å komme meg i aktivitet igjen. Jeg har også blitt ganske god på å komme meg ut av huset, selv om jeg ikke alltid har ærender å gjøre. Ikke alltid like lett, men jeg blir pushet litt av både Lyder, og andre som leser meg ganske godt. Jeg er heldig som har mennesker jeg kan snakke med, som ønsker å forstå meg. Lotte er en av de som fikk meg til å innse at jeg faktisk bare må, selv om det frister mer  å bli liggende i senga.
    Så, er det noe med det å ikke bo hjemme lenger. Klærne blir ikke på magisk vis rene, og brettet. Maten blir ikke servert. Jeg må tilogmed finne frem støvkluten helt selv! Siden vi er to blir dette heldigvis delt på, (Jeg er ganske heldig som har en så flink kjæreste som gjør minst like mye som meg når det kommer til husarbeid, så jeg må jo skryte litt mens jeg kan), men det er likevel ting som må gjøres. Det er mye man gjerne ikke tenker på før man faktisk bor for seg selv, hvertfall så gjorde ikke jeg det.

    Noe jeg har lagt spesielt godt merke til nå som jeg har flyttet så langt vekk, er hvor mye jeg savner de hjemme. Jeg visste at jeg kom til å gjøre det, men ikke på den her måten. Som de fleste andre som er (mer enn) klare for å flytte vekk fra mamma og pappa, tenkte jeg at hvertfall ikke kom til å savne de så mye! Ikke noe masing om klærne på badet, ikke noe styr om glasset som ble stående igjen på bordet, og ikke minst skulle jeg få gjøre hva jeg ville, når jeg ville. Så deilig det skulle bli! Jeg kunne jo ringe hjem i ny og ned. Kanskje en gang i uka, eller kanskje til og med to!. Men, sannheten må frem; Det går sjeldent en dag der jeg ikke ringer å snakker med mamma på tlf. Også snakker jeg med pappa. 



    Jeg savner ikke å bo hjemme, men jeg skulle likevel ønske jeg ikke bodde så langt unna, slik at jeg kunne stikke innom av og til.
    Jeg savner søsteren min, og vennene mine veldig også, men der har jeg likevel kontakt gjennom snap, insta osv. 

    Nå ble det kanskje litt negativt syn på hvordan det er her. Misforstå meg rett; Jeg trives veldig godt her i Trondheim. Det er en helt fantastisk by, og en plass man virkelig blir glad i. Lyder og jeg kunne vel ikke hatt det så mye bedre. Jeg er veldig fornøyd med leiligheten vi bor i. Og, Jeg gleder meg til jeg blir enda mer kjent med denne byen, og klar for å oppleve enda mer her! 

    Bare et lite tips hvis du har tenkt det til denne vakre byen noen gang; paraply. Jeg kjøpte meg den geniale oppfinnelsen her om dagen, og skjønner virkelig ikke hvorfor jeg ikke har gjort det tidligere. Det er et must! Vel, nå som det blir snakk om været, er det kanskje på tide å runde av dette innlegget?

    Jeg avslutter med å legge ut noen flere bilder. Bildene over er fra da vi var så heldig å få besøk av moren og søsteren min i noen dager. De var her for å være med når jeg fant bryllupskjole! En helt fantastisk opplevelse, men også ganske surrealistisk. Helt siden jeg var liten har jeg tenkt på den dagen jeg endelig skulle få prøve brudekjoler, og virkelig få prøvd meg som en prinsesse. Plutselig var dagen bare der, og det var så fint. Nå gleder jeg meg bare enda mer til å ta den på meg igjen, og gå ned kirkegulvet! 
    Jeg har også gjort noe annet ganske stort; Jeg har byttet fra Nikon til Canon! Alle som driver med foto, vet at når man først har valgt et merke, så bytter man ikke! Men, det har jeg gjort, og er virkelig fornøyd! Har ikke fått tatt så veldig mye bilder enda, men det kommer etterhvert når været blir litt bedre. Så havnet jeg på været igjen da, så da runder jeg av her, 














    Bildene er dessverre ikke redigert noe på, da pc'n min ikke akkurat er helt oppe å går, og Lyder ikke har phootoshop. Take it or leave it.

    ♥♥♥

  • 1

    "Er du helt gal?"

    Hei!

    Jeg logget inn her på blogger for å gi dere en liten oppdatering på hvordan det går, og hva som skjer i livet mitt. Men, da jeg logget på, så jeg at jeg hadde fått en kommentar. Negative kommentarer pleier jeg ikke å bry meg om, men denne virkelig provoserte meg! Jeg velger derfor å skrive et egent innlegg for å svare på denne kommentaren. 

    Her er kommentaren:

    Jeg er en av følgerene dine på Instagram og jeg må si at du skremmer meg. Det er tydelig at du har psykiske problemer, men det ser ut som at du skjuler dem med å ha en kjæreste. Du er avhengig av å ha en person nær deg som kan gi deg gode kommentarer i hverdagen. Folk som kutter seg selv er en ting, men folk som kutter seg og legger det ut på sosiale medier om at de er ferdig med å kutte seg, og at det er x antall dager siden sist, er jo helt crazy! Avhengig av skryt og annerkjennelse av andre, i så stor grad du er, er ikke bra.

    Ser også at du skal gifte deg med din kjæreste! Dere er så ung og har ikke vært så lenge sammen! Det er åpenbart at du prøver å låse ham fast, fordi du vil bare ha ham for deg selv, for din egen del, ikke for hans. Du lar ditt eget ego styre forholdet. Hva hadde skjedd om dere ikke hadde vært i lag lenger? Du hadde vel begynt å kutte deg igjen, legge ut massevis av emo-meldinger på sosiale medier osv osv! Du er ikke god, du har store problemer, ikke bruk kjæresten din som et plaster på problemene dine. Ta tak i dem. Det er helt tydlig at du er fiksert på kjæresten din, fordi du tror han er den eneste som kan gi deg lykke, og derfor vil du låse ham fast. Du er klin kokkos psykisk, men det er hjelp å få! Har møtt mange kvinner og menn som er som deg, riktig nok ikke like ille.

    Kjæresten din må føle et vanvittig press! Å ha en kjæreste som bare har ham som sin eneste lykkekilde, en som har store psykiske problemer, legger ut bilder av ham og skriver om han hele tiden, får ham til å gifte seg med deg i den alderen når dere nesten ikke har vært sammen? Ikke la din egoisme ødelegge for kjæresten din! Han fortjener bedre enn som så!!

    Lykke til!

    For det første, så skjuler jeg ikke mine problemer bak kjæresten min. Problemene mine er som de er, uavhengig om jeg har kjæresten min eller ikke. Takket være flere år med arbeid, hardt arbeid mot min psyke, så har jeg det mye bedre enn jeg har hatt noen gang. Selvfølgelig er det å ha en person man kan dele hverdagen med, og ha det bra sammen med, en del av det, men det er lagt fra det eneste! Jeg har endelig funnet medisiner som fungerer for meg, og jeg har en stor motivasjon til å jobbe for å ha det bedre, og ikke gjøre meg selv sykere. Når det gjelder at jeg poster offentlig hvor mange dager skadefri jeg er, så er ikke det kun for anerkjennelse eller skryt! Det handler om å vise andre i samme situasjon at det er mulig å få det til, og vet du hva? Jeg har fått flere tilbakemeldinger fra andre i samme situasjon, at det er en motivasjon for dem å se.
    Og hvis det er så ille, så håper jeg du kan slutte å følge meg på instagram, så slipper du å irritere deg over meg.

    At jeg gifter meg med kjæresten min får å låse han fast?, Hah, selvfølgelig vil jeg ikke dele kjæresten min med noen andre, det er det da ingen som vil?! Jeg tvinger han ikke til noen verdens ting, det var han som fridde til meg, og jeg sa ja. Han har sine egne tanker og følelser, og gjør da akkurat slik han ønsker. Vi er TO som ønsker å dele livet med hverandre, og om vi er unge har heller ingenting å si. I år har vi vært sammen i 3år, og vi synes (obvious), at det er nok til å bestemme oss dette. Jeg er fult klar over at han ikke er min eneste lykkekilde, men hva vet vel du om resten av mitt liv?. Faktisk så vet du altfor lite til å kunne uttale deg om meg og mitt liv, idet hele tatt og spesielt mitt forhold. Kjæresten min hadde vel antagelig slått opp med meg om han ikke ønsket å være sammen med meg?

    Minner deg på at det går an å avfølge folk på instagram.


    Jeg kommer til å komme med en oppdatering om hvordan det går her i Trondheim, og hvordan vi trives.

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     


    Slenger med et bilde fra da vi hadde besøk av moren og søsteren min, og spiste på Tyholttårnet.

    ♥♥♥

  • 0

    Starten på et nytt eventyr

     (Uten bilde, fordi jeg ikke kan laste opp på toget)

    Hei!

    Nå sitter jeg på toget på vei tilbake til Halden. Jeg ville kanskje skrevet på vei hjem til Halden igjen, men hjemmet mitt er ikke der lenger. Jeg har flyttet. Mitt hjem er med Lyder, i Trondheim. Denne helgen ble flyttelasset mitt kjørt opp, og leiligheten inneholder nå like mye mine ting, som Lyder sine ting. (Nesten da, kommer an på hvem som har mest). Mamma og pappa kjørte bil opp, mens Lyder og jeg tok toget. Over 8 timer på tog, er mer enn nok for min del. Vi har vært på Ikea, så nå har vi det som trengs. Og med skippertak fra hele gjengen, hadde vi pakket ut nesten alle eskene,og montert skaper, bord og stoler, og satt opp vaskemaskin på samme dag (altså, vært på Ikea, Elkjøp, montert og tømt esker, på en og samme ETTERmiddag, det er ikke dårlig!).

    Så lurer du kanskje på hvorfor jeg er på vei tilbake til Halden, når jeg har flyttet? Vel, det er fordi fagprøven er like bak hjørnet. Jeg kommer ingen vei i Trondheim, uten å ha fullført den. Så snart håper jeg at jeg nok en gang sitter på dette toget, bare motsatt vei, og for å bli.

    Det har skjedd veldig mye på kort tid. Jul og nyttår er endelig over. Jeg er ikke særlig glad i den tiden, og har ikke vært det siden jeg var liten. Misforstå meg rett, det er en veldig koselig tid, men for meg blir det rett og slett alt for mye. For mye forventninger, for mye stress. Det er fokus på at man skal ha det så bra, fordi det nettopp er den tiden på året. Selskaper hit, og selskaper dit. Hviledager, hva er vel det? koselig er det, men altfor mye.Ja, jeg kan velge å ikke delta, men det blir feil det også. Veldig glad for at det er ett år til neste gang all julematen kommer på bordet igjen.

    Når det er sagt, så har jeg det mye bedre for tiden. Depresjonen har sluppet taket, og jeg kan se de positive tingene igjen. Det føles ikke håpløst, og jeg ønsker heller ikke ligge i senga, i mørket, hele dagen lenger. 
    Det er rart å tenke på at jeg for ett år siden, på denne tiden, hadde det så dårlig at jeg ikke klarte å ta vare på meg selv. Jeg var innlagt, og prøvde å finne meg selv. Jeg var så langt nede at jeg så vidt klarte å ta en dag av gangen. Jeg hatet meg selv mer enn noen annet, og gikk bare å ventet på at alle rundt meg skulle gi meg opp, akkurat slik jeg hadde gjort. Men, så feil kan man ta. Nå sitter jeg her, og har det helt greit. Jeg skal tilogmed gifte meg dette året. Jeg trodde aldri noen skulle klare å være sammen med meg, og hvertfall ikke ønske å tilbringe resten av livet sitt med meg, for det var jeg jo ikke verdt? Men igjen, så feil kan man ta.
    På dette året har jeg vokst ufattelig mye. Jeg har gjort  ting jeg aldri trodde jeg skulle få til, jeg har kommet lenger enn jeg noen gang trodde var mulig for meg. Jeg har lært så utrolig mye om meg selv, og om verden rundt meg. Jeg har i mange år tvilt om dette, livet, virkelig var verdt det, men jeg er absolutt ikke i tvil mer. Det er verdt det, på så mange ulike punkter. Jeg er i ferd med å starte et helt nytt eventyr, med personen som betyr alt. I min nye hverdag, er det ikke rom for teite monstre som drar meg ned i kjelleren, gang på gang. Jeg er så langt oppe på stigen nå, at jeg har fått en smakebit på den fantastiske utsikten som finnes der ute. Ikke snakk om at noen skal få lov til å ødelegge det for meg, nei, denne gangen klamrer jeg meg til stigen, mens jeg sakte fortsetter å klatre. Jeg føler jeg har kommet ut av en slags boble som jeg har levd i de siste årene. En ødeleggende boble, hvor ingen finn slippe inn, og jeg var låst inne i. Men, bobla har blitt langt bak meg. Ikke sprukket, men den flyr videre uten uten meg. Lagt bak meg. Nå skal jeg se fremover. 

    Hvis du er i tvil: Det er verdt det.

    ???

  • 1

    Du trodde vel ikke

    Jeg håper ikke du trodde at jeg skulle blogge hver dag, da jeg sa jeg var tilbake? Jeg kommer til å skrive når jeg ønsker det, eller når jeg trenger det.

    Det er ofte veldig vanskelig å ordlegge seg, slik man ønsker. Jeg har mange tanker, og mange følelser. Dessverre, har jeg ikke alltid ordene til å kunne forklare dem. Jeg lyver, hvis jeg sier at dagene er bra for tiden. Men, jeg har hatt det verre. Skole og praksis krever ekstremt mye av meg, og det er der jeg legger fokus på å bruke den lille energien jeg har. Jeg storkoser meg der jeg er i praksis nå. Jeg virkelig elsker å jobbe med de menneskene. Jeg vet ganske sikkert, at jeg har valgt rett, og at det er psykisk utviklingshemmede jeg ønsker å jobber med. Jeg tror vi alle har mye å lære av dem. De gleder seg over de små tingene. De bekymrer seg ikke over alt og ingenting. De lever der og da. Og, det finnes ingen som er så glade i å klemme, eller komme med gode ord. De sier akkurat hva de mener, og de står for det. Hva får de igjen for alt det der? Jo, den livsgleden mange av oss ikke klarer å kjenne på.

    Jeg er ganske lei av å ikke komme meg helt ut av depresjonens, og psykens negative klør, men det betyr ikke at jeg gir det opp av den grunn. En dag, er det min tur. Og, når den dagen kommer, vil jeg kunne se på hva det har lært meg, og hvilken styrke jeg har fått ut av denne kampen jeg kjemper hver eneste dag. Allerede nå, kan jeg se tilbake på alle de årene jeg har brukt på å kjempe denne tunge kampen. Jeg kan se hvor utrolig langt jeg har kommet. Det har kostet meg mye, men jeg står her fremdeles den dag i dag. I levende live. Hadde noen fortalt meg at jeg kom til å leve i 2015, og snart gå inn i 2016, vel, da hadde jeg ikke trodd på dem. Hadde noen sagt at jeg kom til å ha en kjæreste/forlovede, som jeg skulle flytte sammen med, og legge konkrete planer om å gifte meg med, ville jeg sagt du var sprø, og helt på jordet. Hadde noen sagt at jeg, Jeanette, snart kom til å stå med et fagbrev i hånda, så ville jeg ledd. Jeg hadde ikke trodd på at jeg noen gang kunne være en inspirasjon, eller forbilde til noen andre der ute. Jeg var helt sikker på, at det eneste stedet noen kunne besøke meg (om noen i det hele tatt hadde brukt energi på det), så ville det være på gravplassen min.
    Jeg er utroolig glad for at jeg fortsatt er her den dag i dag. Selv om mange dager er tøffe, og noen neste uutholdelige, selv om jeg fremdeles har mye igjen å jobbe med, så vet jeg at jeg har en fremtid. Jeg er bare så lei meg for at det tok meg så mange år å se det. Veldig mye av min ungdomstid har blitt kastet vekk, på grunn av sykdom. En dag, vil jeg være en person som hjelper noen til å slippe å kaste bort hele sin ungdomstid. En dag, når jeg er klar for det, da skal jeg hjelpe andre å finne veien vekk fra depresjonens løgner, og uendelige mørke. For jeg vet at det er mulig.
    En gang, trodde jeg lyset i enden av tunnelen var et tog. Nå, tror jeg lyset i tunnelen vil lede til noe godt.

    ♥♥♥

  • 2

    For min del




    Hei! Nå håper jeg virkelig dere har savnet meg, for nå er det hele 8 måneder siden jeg skrev noe sist. Litt usikker på om jeg har skrevet noe, og så slettet det, men siste i arkivet, er ihvertfall fra februar.

    Jeg har lenge hatt lyst til å skrive her igjen, men ikke helt fått meg til å gjøre det. Jeg har tenkt at dere kommer til å bli skuffet, eller tenke noe som "Åh, kommer hun å klager og syter nå igjen, blir hun aldri bra eller!?". Men, så var det er klok dame som minnet meg på at skrivingen også hjelper for de andre der ute som også går gjennom en tøff tid. Det hjelper også andre til å kunne forstå meg bedre. Og ikke minst, er det den formen for terapi som har hjulpet meg mest gjennom de siste årene. Sette ord på kaoset og følelsene som tar så altfor stor plass på innsiden. Ønsker du ikke å lese det jeg skriver om, er det heller ingen som tvinger deg! Det finnes et sånn fint rødt kryss oppe i høyre hjørne, hvis du heller vil trykke der.

    Nå er jeg litt ute av trening, så ikke forvent den beste skrivingen til å starte med. Men, jeg gleder meg til å skrive og dele litt igjen.

    Siden sist har det skjedd veldig mye. Jeg har jobbet ekstremt hardt med meg selv, og jeg har oppnådd mye jeg er veldig stolt av. Samtidig så er det mye igjen å jobbe med. Dere som kjenner meg, eller har følt meg før, vet at denne tiden av året er den verste for meg. Mørket sniker seg inn i hver krik og krok, også på innsiden av kroppen min. Dyna frister mest av alt, og alt annet blir lukket ute. Energien leker gjemsel, og tankene leker krig. Det sier seg da at det ikke er så lett å gjøre så mye. Bare vær så snill å ikke tenk at jeg *bare kan tenke positivt, og så går det over*, for det er rett og slett ikke så enkelt. Jeg får hjelp og støtte til å komme meg gjennom dette, og vet jeg skal klare det nå også. De siste månedene har vært som en berg-og-dal-bane. Jeg har ikke bare hatt det tøft og vanskelig, jeg har også hatt det veldig fint til tider!
    Blant annet (den viktigste positive faktoren) så har jeg blitt forlovet! Jeg er så heldig å få gifte meg med min aller beste venn, allerede neste sommer! Går alt som det skal, flytter vi også (endelig) sammen i Trondheim januar neste år! Er det noe som motiverer  meg, så er det ihvertfall det. Jeg er heldig.

    Selv om dagene nå er veldig tunge, og har vært det en stund nå, så er jeg ikke den som gir meg  så lett. Nei, jeg skal da kjempe videre med alt jeg har. Og med mange års erfaring, har jeg mer enn nok verktøy for å komme meg opp av kjelleren igjen.

    Jeg skal fortsette å skrive på bloggen. For meg selv, og min fremgang, men også for dere som ønsker hjelp, eller ønsker å følge meg på veien min. 

    (Takk for sparket bak, Lotte)

    Håper ihvertfall noen setter pris på at jeg skal blogge litt igjen ? Jeg har masse mer å dele med dere!

     

    ♥♥♥

  • 0

    Okei, okei, okei.

      
    Føler meg igrunn litt sånn. Liten, redd, og fanget inne. Men ikke fra utsiden. Fra meg selv og egne tanker. Fra valgene jeg tar hver dag om å komme meg ut av dette.

     

     

    Vel, så ble det ikke akkurat noen aktiv blogging på meg, men det var heller ikke meningen. Likevel var planen å blogge litt mer enn hva det har blitt til. Men men, er ikke alltid ting går som man ønsker.

    Akkurat nå, ligger jeg i senga på rommet som har vært mitt noen uker, og som skal være det noen uker til. Jeg skal ikke på permisjon hjem denne helgen, ettersom jeg er såpass sliten etter ukens utfordringer. Jeg har vært på besøk hos Lyder, på folkehøgskolen. Koste meg utrolig mye. Var veldig fint å se han igjen, og få litt positiv energi. Men, det er ikke bare-bare. For å komme meg dit, var det togtur på 8,5 time. Pappa kjørte meg heldigvis inn til Oslo, slik at jeg slapp å bytte tog alene, og vente halvannen time mellom togene. Hjem igjen måtte jeg bytte, men jeg klarte det veldig fint! I tillegg, hadde jeg glemt angstdempende hjemme, så jeg er positivt overrasket over hvor fint det gikk. Nå skal det sies at jeg egentlig ikke var psykisk tilstede under togreisen. Det føltes hvertfall ikke slik. Det var som om jeg gikk ut av meg selv, og bare så på alt jeg gjorde, uten å føle noenting! Skikkelig ekkelt. Fikk alle reaksjoner etterpå isteden når jeg kom hjem, så lå i senga to dager og bare sov/slappet av, uten å orke noen ting. Det var ganske mange mennesker å forholde seg til gjennom hele dagen. Mennesker jeg ikke kjenner. Heldigvis var Lyder der, så jeg kunne slappe litt mer av. Når du konstant går med en underliggende angst, og en følelse av å bli vurdert uansett hva du sier og gjør, er det ikke rart man blir sliten. Jeg er veldig fornøyd med turen, og det var verdt å bli sliten av. Mestringsfølelse av å ha gjennomført, og selvfølgelig masse gode følelser av å se igjen Lyder!

    Hvordan det går ellers? -Joda, helt greit. Jeg har kommet inn i rutinene her, og blitt kjent med både de andre som er her, og de ansatte. Jeg har blitt mye tryggere på behandleren min, og trives bedre her. Jeg merker veldig stor forskjell i forhold til da jeg var på Dps'en, og ser at det er mye riktigere at jeg er her. Det er ikke all behandling som hjelper for alle, og DPS var virkelig ikke noe for meg. 
    Jeg synes jeg får den hjelpen og støtten jeg trenger til å kunne utvikle meg den veien jeg ønsker. Jeg er ikke et sted hvor behandling er i fokus, men utredning. Likevel får jeg god støtte, og gode "verktøy" til å meste de ulike tingene som er vanskelig for meg.
    Jeg har på de få ukene jeg har vært her nå, kommet ganske langt. Jeg har snakket om ting som aldri har blitt snakket om før, og åpnet meg litt mer enn hva jeg har klart tidligere. Alle dager er ikke like gode, og det er dager der jeg ikke klarer å si noenting, men sånn er det bare.
    Som sagt, har jeg blitt tryggere på behandleren jeg har her, og jeg har aldri følt meg mer forstått enn det jeg er med henne. Utrolig godt, og litt skummelt.  Jeg gleder meg faktisk litt til å komme tilbake til behandleren jeg har på bupp, og fortsette arbeidet der med henne. Det er ikke like skummelt å åpne munnen å si noe om hvordan ting er lenger, så lenge det er riktig dag for det.

    Jeg har hatt noen tilbakefall mens jeg har vært her, og gjort ting jeg ikke burde gjøre. Jeg vet at jeg ikke kan jobbe meg rett frem, og at tilbakefallene vil komme, men det er likevel tøft når de kommer. Det føles som slag i magen, og man vil egentlig bare gi opp. Jeg er litt der akkurat nå, og det er også en av grunnen til at jeg ikke skal hjem i helga. Jeg har bestemt det selv, sammen med behandleren, og er fornøyd med at selv kan se hva som er best for meg, nå som jeg har gått noen steg tilbake.

    Jeg ser fremgangen jeg gjør, og er fornøyd med det. Men, det blir lagt mer vekt på det jeg ikke får til. Det er bare slik hodet mitt fungerer. Jeg vil så veldig gjerne, og jeg er så ufattelig lei av sykdom, og stadige tilbakefall. Jeg er fast bestemt på at dette er den siste innleggelsen jeg skal ha, og jeg legger virkelig alt jeg kan for å få dette til å fungere. Det får jeg også gode tilbakemeldinger på. De ser at jeg gjør det jeg kan, og at jeg virkelig prøver. Jeg fortsetter å fortelle meg det som holder meg gående i dette: To skritt frem, og ett tilbake, er fortsatt et fremskritt.
    Med all den hjelpen og støtten jeg har rundt meg av ansatte, familie og venner, ser jeg, uansett hvor tøft det er, at dette på et vis vil ordne seg. Jeg skulle så veldig gjerne ønske at de som er rundt meg, slapp å gå gjennom alt dette på grunn av meg. Og, jeg er evig takknemlig for de som holder ut denne kampen med meg!

    Er det noe du lurer på, eller vil jeg skal skrive om, så er det bare å spørre! Kommentarfeltet er åpent for alt! Og du kan selv velge om du vil være anonym eller ikke.

    ♥♥♥  

  • 0

    Vrenge sjela

    Jeg skriver mest for meg selv, men også for andre. For at andre skal kunne se at det er mulig å få til en endring, på den ene eller den andre måten.

    Det er lenge siden jeg har skrevet, og mye har skjedd siden det. Jeg tar imot hjelp akkurat nå. Jeg prøver å finne igjen meg selv, og hva jeg skal jobbe med, for å få det bra igjen, for å få tilbake livet mitt.

    "Jeg sitter på det lille rommet, og ser ned på det hvite, hullete teppet. Med store, blå blokkbokstaver står det "norsk helsevesen". Det føles så rart, og absurd, at jeg er her igjeb, men lilevel et annet sted. Det virker som jeg er på utsiden av meg selv, og ser ned på det som skjer.

    -"Jeanette, skal jeg ta spørsmålet på nytt?". En dame jeg så vidt vet navnet på, sitter i en blå stol, på enden av senga. Håret er kort og lyst. Øynene, har jeg ikke turt å møte enda. Det er for tidlig, og for personlig. Ser hun gjennom øyne, vil hun kunne se rett inn i sjela mi. På fanget, har hun en liten blekke med ark, og hun har en penn i den ene hånda. Arkene består av spørsmål. Mange spørsmål.

    -"Har du planer om å skade deg selv, eller ta livet ditt?". Hun spør med et varmt, litt utålmodig tonefall. Jg fortsetter å stirre på det hvite teppet, og de store blå bokstavene, mens jeg rister forsiktig på hodet, og hvisker et lite "nei". Jeg tør fremdeles ikke se på henne, men ser i øyekroken at svaret mitt blir notert, før vi er i gang med neste spørsmål. Jeg har svart på minst 20 spørsmål, men vet det er mange igjen.

    Hvordan klarer folk det? Hvordan klarer de å vrenge kropp og sjel, til noen de så vidt vet navnet på? Snakke om livet, om døden, og alt som er i mellom?

    Jeg forstår veldig fort at dette oppholdet kommer til å bli tøft. For ordene, de kommer ikke av seg selv, og der er bare jeg som sitter inne med svarene. Enda hvor vanskelig det er, så er det dette jeg må, det er dette jeg vil, innerst inne. "Ja, nei, og vet ikke", er ikke svar som er godtatt, for å gjemme meg bak. Jeg må dele mer enn det. Men, jeg trenger litt tid. Litt tid på å vite hvem de er, og hva jeg selv tenker."

    (Beklager evt skrivefeil, men blogger fra tlf. Har ikke blogget på lenge, men nå trenger jeg det, så dere kan forvente dere flere innlegg fremover.

  • 0

    1-2-3 pust

    Jeg trenger å puste. Dypt og godt, og så hoppe i det. Jeg kommer meg ikke noe sted av å ikke bevege meg. Veien blir ikke noe kortere av at jeg ligger her i sengen og håper på at ting skal gå av seg selv. Nei,- det fungerer nemlig ikke slik. Jeg må ta sats. Jeg må virkelig jobbe.

    Jeg føler meg tom for ord, men full av følelser jeg ikke klarer å sette ord på. Et eneste kaos i hele kroppen som jeg verken kan sette fingeren på, eller kontrollere. Jeg kan smile i det ene øyeblikket, og gråte i det neste. Ofte vil jeg skrike, slå, knuse noe, eller bare løpe. Men, jeg får ikke til. Jeg sitter helt stille, og holder alt inne. Stenger for alt. Dette er noe som fører til at alt samler seg, og plutselig sier det stopp. Kroppen klarer ikke håndtere det selv, og må få utløp for det på en eller annen måte. Angsten er for tiden kroppens måte å si fra at den ikke klarer dette lenger. Før hadde jeg selvskadingen, som en slags ventil. En slags måte å få ut alt av smerte, sinne og lidelse. En måte jeg kunne føle og se at det jeg følte på innsiden kom til uttrykk. Nå er ikke det et alternativ lenger. Men, jeg vet ikke hva jeg skal erstatte det med. Jeg prøver å finne ting å gjøre, men trangen til å skade meg, faller stadig tilbake. Men, - ikke søren om jeg skal la det skje!

    Den siste tiden har ikke ting gått så bra som jeg skulle ønske. Jeg har måtte innrømme for meg selv, og for andre at jeg faktisk ikke klarer dette alene. Ting er ikke bra, og jeg har havnet i en vondt sirkel av alvorlig depresjon -på fagspråket. I mine øyne vil jeg kalle det for en vond sirkel av evig mørke. Lyspunktene i dagene er små, men de finnes. Jeg klarer bare ikke se dem akkurat nå. Det som holder meg oppe er Lyder, og egentlig ingenting annet. Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i livet nå, om det ikke hadde vært for han. Enda han er langt vekk nå, er han det som gjør at jeg ikke faller helt totalt sammen. Jeg synes det er godt å ha noen i livet som jeg stoler på, og som gjør meg godt. Men, jeg synes også det er vondt. Vondt fordi jeg vet at det jeg tar alle mine nærmeste gjennom er ikke smått. Det krever veldig mye av dem også. Jeg synes det er urettferdig at andre skal bekymre seg, og synes ting er vanskelig kun på grunn av meg.



    Jeg får den hjelpen jeg trenger nå, men det er så vanskelig å ta den imot. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gå frem for å komme meg opp og videre nå. Jeg vet, og kjenner at ting ikke er greit, men jeg får ikke til å snakke med noen om det. Det er omtrent umulig. Spesielt når det er nye mennesker å forholde seg til, på en såpass "kort" tid. Heldigvis kommer jeg meg litt inn i rutiner og måltider, noe som er ganske stort i seg selv. Jeg møter andre mennesker som er i samme situasjon som meg, og jeg har ikke muligheten til å kun ligge i senga og isolere meg for alt rundt meg. Det er vondt, men jeg vet at det på sikt er det jeg trenger. Det eneste jeg får ut av å ligge i senga hele dagen, er å komme enda dypere ned i depresjonen. jeg vil opp og videre, men jeg vil ikke gjøre jobben for å komme dit. Så å få tilbake motivasjonen til å kjempe for alt jeg gode jeg allerede har, er kanskje det jeg trenger mest hjelp til nå..

    Noe jeg også må jobbe med, som jeg tror omtrent alle mennesker trenger å jobbe med, er troen på meg selv. Når jeg har vært mye lenger oppe, og generelt hatt det veldig bra, har det kun vært følelsen av egen verdi som har holdt meg litt tilbake. Følelsen av likeverd. Følelsen av at jeg er like god som alle andre, og at jeg kan jeg også. For jeg kan jo faktisk en del, enten jeg vil innrømme det eller ei. Det å ikke hate det jeg ser i speilet, og heller sette pris på at jeg er den jeg er. Og godta at andre liker meg, for akkurat den jeg er. I teorien, høres det egentlig ikke så vanskelig ut. Men i praksis, er det utrolig vanskelig. Jeg kan ikke huske å ha sett i speilet og noen gang likt den personen som tilbake på meg. Men, jeg skal leve i denne kroppen resten av livet, og være det mennesket jeg er frem til den dagen jeg dør. Om jeg skal gå hver eneste dag og være misfornøyd med det, kommer det ikke noe godt ut av alle de årene jeg har igjen. Jeg er nødt til å ta  meg sammen. Jeg er nødt til å jobbe med meg selv, og verden rundt meg. Det er faktisk ingen andre som kan gjøre det for meg. Jeg kan få støtte på veien av fagpersoner, de jeg er glad i, og de som bryr seg om meg. Men, jeg må gå den veien selv, Jeg må gjøre handlingene selv. Motivasjonen til å gjøre nettopp det, skal jeg søke etter mens jeg har mulighet til litt ekstra støtte akkurat nå. Jeg vet ikke hvordan, men jeg skal få til dette.

    ♥♥♥

  • 1

    God nok

    Hver dag, prøver jeg å fortelle meg selv at det jeg er gjør er bra nok. At jeg er bra nok. Hver gang, møtes jeg av en følelse av det stikk motsatte. Jeg tror det er noe av det vi mennesker sliter mest med. Å godta oss selv for den vi er, og innse at det er mer enn bra nok. Jeg ønsker å være en god nok datter. En god nok søster. En god nok kjæreste. Et godt nok barnebarn.En god nok "svigerdatter".  En god nok elev. Et godt nok forbilde. Være god nok i alt det jeg er. Jeg føler hele tiden at jeg kan bli så utrolig mye bedre enn det jeg er, uten å vite hva jeg skal endre for å få det til. Samtidig så er det ingen andre som kan være meg bedre enn det jeg allerede er. Uansett, hva jeg gjør eller ikke gjør, kommer det alltid til å være en eller flere der ute som vil rakke ned på det, eller tenke sitt. Uansett, vil andre mene noe om meg, enten det er godt eller vondt. Så, når andre uansett skal dømme meg, så kan jeg jo egentlig bare være den beste utgaven av meg selv som jeg kan være. Jeg er født for å være den jeg er, ikke for å strebe etter det perfekte andre ønsker at jeg skal være.



    Noen ting er tøft for tiden, andre ting går helt greit. For å være ærlig, så går ikke ting så veldig bra akkurat nå. Jeg sliter med å finne det lyset jeg så godt så for kun en liten tid tilbake. Det er mange faktorer som spiller inn, og jeg klarer ikke helt konkret sette fingeren på hva det er. Depresjonen har nok en gang klart å dra meg langt ned fra stigen, sammen med sin gode venn angsten. Akkurat nå tror de at det er dem som har overtaket, men så fort de gir meg en liten glepp, skal jeg slå hardt tilbake på dem. Jeg har trent på å klatre den stigen så mange ganger nå, at jeg vet hva som må til. Men, først av alt må jeg finne tilbake styrken jeg har for å begynne klatringen nok en gang. Jeg vet, med 100% sikkerhet, at jeg en dag vil stå på toppen av den stigen, og se ned på det store svarte hullet jeg har kommet meg opp fra. Jeg vet at den dagen kan jeg ta opp stigen og kaste den langt vekk, slik at all psykisk lidelse kan bli igjen langt nede i det hullet, uten mulighet til å dra meg ned igjen. 

    Hver morgen våkner jeg med en følelse av at "dette orker jeg ikke". Hver kveld legger jeg meg, og innser at nok en dag er forbi, og jeg har kjempet meg gjennom enda en dag. Selv om hver dag er en kamp om å overleve og få tilbake livet mitt akkurat nå, betyr det ikke at det alltid vil være det. Det vet jeg, fordi jeg har kjent på de gode dagene også. Det er de små tingene jeg da tenker på. Jeg kan ikke forvente å ha en dag der alt går på skinne og er smertefritt. Men, om det er én time jeg kan kose meg, og få litt fri fra alle tankene, så setter jeg veldig stor pris på den ene timen, og tar med meg den følelsen inn i den videre kampen. Om jeg så må legge meg og slappe av resten av dagen, så er det verdt det. Små ting som en god samtale, en god klem, oppmuntrende ord, eller bare et smil fra kjente eller ukjente, settes ekstra stor pris på, og viser at det er verdt det. Jeg får disse tegnene hver eneste dag, det gjelder bare for meg å lukke opp øynene og se dem. Noen dager ser jeg dem klart og tydelig, andre dager ikke. Takk til dere som fortsatt tror på meg.

    ♥♥♥

  • 2

    Hei der, savnet meg ?


    ("gammelt" bilde, da motivasjonen til å ta bilder for tiden ikke er så stort, spesielt da jeg ikke har Photoshop lenger... Gått hele sommeren uten,, og kjenner dt er ganske krise, haha!)

    Nå sitter jeg i sofaen med beine god plantet på bordet, etter en lang, og igrunn ganske tøff uke. Psyken viser seg ikke fra sin beste side, men den skal ikke få knekke meg helt.
    Jeg har fått flere som har spurt; Hvordan går det egentlig med deg, Jeanette?" og nå skal du få høre. Jeg puster, som vil si at jeg lever. Jeg står opp, går på jobb/ skole, og gjør ellers det jeg føler jeg må gjøre. Overskudd er et totalt ukjent ord, og jeg blir utslitt av omtrent ingenting. Men, puste, det gjør jeg jo, og det vil jeg da si er et godt tegn! Så mye mer forventer jeg heller ikke slik ting er om dagen.

    Jeg er for tiden utplassert gjennom skolen, ca 4 dager i uka. Heldig som jeg nå har vært, har jeg nok en gang praksis på Solheim. Det setter jeg veldig pris på, for alt som er trygt, er godt. Det å forholde meg til nye mennesker, nye rutiner, og ny plass, er jeg ikke så veldig god på, og ekstra vanskelig i dårligere perioder. Derfor, er jeg veldig glad for å være på et sted jeg begynner å bli ganske så trygg med både pasienter, kolleger og rutiner.. Det positive er jo da at jeg også får jobbet litt, ettersom jeg har vakter annenhver helg, og de vet hva jeg kan fra før av. 

    Jeg prøver å tenke, (ja, det er nytt for meg det) på hva som har skjedd fra sist jeg blogget, som nå dessverre har blitt vel over 1 mnd siden.. Ting har stupt litt for meg, og jeg på litt dypere vann enn hva jeg akter og klarer alene akkurat nå. Jeg har all den hjelpen og støtten jeg trenger, så ingen grunn til bekymring. Hodet mitt leker "la oss snu totalt opp ned på alt, slik at Jeanette har et skikkelig kaos og rydde opp i" leken, noe jeg så absolutt ikke er glad for. Dessverre, kan man ikke alltid bestemme hva som skjer med balansen i kroppen vår, så vær så snill å ikke si (eller tenk) at det bare er å tenke positivt så går det over, for det ligger så utrolig mye mer bak det enn som så. Hjernen min er i kjemisk ubalanse, og får ikke helt bestemt seg for hva som hjelper, og hva som ikke gjør det, Medisinene jeg startet med i desember, som hadde utrolig god effekt, (sammen med den blomstrende forelskelsen (som fremdeles går veldig bra), og som ga meg ett stort løft, har bestemt seg for å ikke fungere på samme måte lenger. Heldigvis har hjernen min bestemt at de nye sovemedisinene mine, er bra nok, slik at jeg som oftest sover gjennom natta'n.  Det i seg selv har veldig mye å si på psyken, og du er psykisk syk eller ikke!
    Akkurat i dag, har jeg hatt litt mer energi enn resten av denne uka. Jeg bestemte meg derfor for å endelig blogge litt igjen. Har egentlig tenkt at jeg skulle blogge hver dag denne uka omtrent, så nå var det på tide å endelig få på plass et innlegg. Hvordan det blir med bloggingen fremover, kommer veldig an på min egen motivasjon. Jeg har et ønske om å begynne å skrive litt igjen, om ikke på bloggen, så  ihvertfall litt utenom. Har vært ganske tom for ord, men full av tanker den siste tiden, så nå gleder jeg meg til å prøve å sette litt ord på ting igjen, selv om det er veldig vanskelig.

    Hååper hvertfall et par av dere har savnet meg da. Litt ihvertfall. (haha)

    ♥♥♥

  • 1

    Hvilepause


    surrealistisk, utydelig, ufokusert, usikkert, alt.

    Jo lenger opp på stigen, jo lenger blir avstanden og falle ned. Jeg går pent, og forsiktig, for jeg er litt redd for å falle ned når det er så høyt. I det minste prøver jeg å gå forsiktig, for jeg vil egentlig bare klatre fort opp, ikke se meg tilbake, og komme meg trygt opp til målet. Men, jeg vet at det da er større sjanse for at jeg tråkker feil og faller ned igjen. Akkurat nå, står jeg og hviler litt. Man blir sliten av å klatre, i hvert fall når det står så mange på bakken og stiller så høye krav og forventninger. Mest av alt blir jeg vel sliten av mine egne krav og forventninger. Det er en litt tøff tid, men jeg nekter å gå lenger ned på stigen, så istedet står jeg her jeg står og hviler.

    Høsten, den har alltid vært vanskelig for meg. Lukter, og andre ting som skjer på høsten, bringer frem så mange minner. Alle minnene er ikke like gode, så derfor kan det gjøre litt vondt. Det er også litt vanskelig at den kjæreste jeg har, er så langt borte. Samtidig så er han ikke jo ikke borte så veldig lenge av gangen. Dagene går veldig sakte. Men, det sies at den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves, og jeg vet  med sikkerhet at det jeg venter på er det beste jeg har. Det er verdt ventetiden, i hvert fall når jeg i tillegg vet at han har det bra og koser seg. Så, da står jeg her da, og nyter utsikten. For jeg har kommet så langt opp, at jeg kan stå å speide langt utover. Jeg velger å ikke se på veien jeg har igjen, for det er et lite stykke, men det trenger jeg ikke tenke på nå. Jeg kan heller stå her å nyte høyden og utsikten jeg har jobbet så hardt for å komme til. Det er viktig å hvile litt også, så det ikke blir for mye.

    ♥♥♥

  • 3

    Svak/sterk? syk/frisk?

     

    Frisk, hva er egentlig det? Hva definerer hvem som er syke og hvem som er friske? Og Hvem bestemmer om du er frisk eller ikke? Kan man være syk, men også være frisk?

    Jeg vet, svært godt, at jeg har vært svært syk. Jeg er på bedringens vei. Jeg er en helt annen jente, det får jeg høre støtt og stadig. Jeg sliter langt ifra like mye som jeg  har gjort, selv om noe fremdeles jobbes hardt med. Jeg har vokst ekstremt mye på dette året, og jeg har lært så utrolig mye om meg selv, og hvordan jeg fungerer best. Jeg går på medisiner, som skal hjelpe mot både angsten, tvangen, og depresjonen. Jeg er over et halvt år skadefri. Jeg har fremdeles stående diagnoser som ikke vil forsvinne helt enda. Men, jeg føler meg frisk. Hvertfall nesten. Jeg fungerer i en hverdag. Jeg har det ikke godt med meg selv, men jeg isolerer meg ikke. Jeg er mer sosial enn jeg noen gang kan huske jeg har vært, med de få nære relasjonene jeg har, og det kjennes godt. Veldig godt. 
     

    Vi har alle svakheter, og vi har alle styrker, og slik er det bare. Alle kan ikke være gode i alt, tenk så kjedelig det ville vært! Likevel, blir folk sett på som svake, fordi de ikke kan noe andre kan.  Andre blir kun kalt for sterke, fordi svakhetene blir lagt  vekk. Igjen, hvem bestemmer hvem som er svake og hvem som er sterke?
    Det vi ser av andre er sjeldent alt. den du omgås med på jobb, eller den du møter på gata kan virke annerledes enn hva de i virkeligheten er. Men, vi mennesker har en dårlig vane med å lage oss meninger om andre gjennom det vi ser ved førsteinntrykk, eller kanskje gjennom det vi har hørt gjennom andre. Det er sjeldent disse inntrykkene blir endret med det første. Det er synd, for jeg tror at man går glipp av veldig mye på den måten. Selv har jeg også en tendens til å gjøre det. Hadde jeg ikke gitt det et andre, eller kanskje tredje sjanse, vet jeg at jeg hadde gått glipp av mye.

    Det ble litt surrete, og litt annerledes enn slik jeg tenkte det skulle bli da jeg startet å skrive, men, det jeg skulle frem til... Har jeg egentlig glemt. hm, det handlet hvertfall om hvem som har rett til å bestemme om du er svak eller sterk, frisk eller syk.


     

    I går, fylte jeg 19 år, noe som for meg er helt utrolig. Hadde ting gått etter hvordan jeg ønsket det, skulle jeg så vidt ha fylt 15. Flere år senere sitter jeg her med en masse erfaring, masse oppturer og nedturer, men mest av alt, en enorm styrke, og et stort håp. Jeg har falt, utallige ganger på veien hit jeg er i dag. Veien har vært så mørk at jeg aldri trodde jeg skulle se noe lys igjen. Jeg drømte om døden, jeg fantaserte om døden, jeg planla min egen død, og min egen begravelse. Jeg skadet meg selv på ulike vis omtrent hver eneste dag, fordi jeg hatet livet, men mest av alt meg selv. Jeg isolerte meg. Jeg stengte verden ute. Bygger du murer og tak, sier det seg selv at lyset ikke slipper til. Murene var så høye at ingen kom til. Jeg skulle klare meg selv, og ingen skulle få slippe inn for å hjelpe meg. Jeg gikk til behandling, uten nytte. Ingen kan hjelpe en som ikke ønsker hjelp. Jeg ville ikke noe annet enn å forlate denne verden for godt, hvorfor skulle jeg da ha hjelp til det motsatte? det kom aldri til å skje med meg uansett! Jeg så meg selv i speilet og alt jeg følte var hat. Jeg taklet ikke det jeg så, jeg ble rett og slett fysisk kvalm. Jeg sultet meg, i perioder. Jeg spiste, for deretter å stikke fingrene i halsen, for deretter å løpe alt jeg kunne. I perioder gjorde jeg begge deler samtidig. Ett sted på veien, nektet jeg meg selv alt av næring. Ikke bare i form av mat, men også av kjærlighet. Et sted på veien, gikk jeg ned nesten 20kg på under 3 mnd, ved å sulte mg selv og trene, men jeg var da for all del ikke syk. Jeg levde i min helt egen boble, og ingen skulle fortelle meg hva jeg skulle gjøre eller ikke. 
    Jeg har prøvd å ta mitt eget liv mer enn jeg kan telle på en hånd. Noen forsøk mer alvorlige enn andre.
    Alt dette, vet jeg det er mange andre som sliter med. Erfaringer, følelser, og hendelser jeg ikke unner min verste fiende. Ingen, og da mener jeg ingen fortjener å ha det på denne måten. Og heller ikke de som står rundt denne personen og føler seg maktesløse.

    Så, etter x antall innleggelser, x antall prøvde medisiner, og x antall timer hos psykolog skjedde noe. Veien begynte å få en annen retning. Jeg sitter nå her som en nitten år gammel jente, med arr på kroppen, erfaringer i hjertet, et smil om munnen, og stjerner i øynene. Det som en gang var umulig, er ikke lenger umulig. Det som er vanskelig, jobbes med, med et håp om at det selvfølgelig skal gå helt bra. Det stikk motsatte av hva jeg har sett de siste årene. Det er virkelig mulig at ting blir bedre. For alle.

    ♥♥♥

  • 2

    Oi, hvordan skjedde det?

     



    Det er ikke mange ukene siden jeg gikk inn i en sommerferie jeg var usikker på om jeg kom til å takle. Jeg startet med en jobb jeg var livredd for å feile i, og jeg var 100% sikker på at det var akkurat det jeg kom til å gjøre. -Feile. Hvordan skulle jeg kunne jobbe som ansatt for å passe på, og gi eldre en bra og verdig hverdag? Hvordan skulle noen kunne jobbe sammen med meg, når vi bare er to på en kveldsvakt? Jo nærmere jeg kom dagen jeg skulle starte å jobbe, jo mer sikker var jeg på at dette var noe jeg ikke kom til å klare.Jeg fikk en pangstart, og jeg løp frem og tilbake som en jojo. Men, klokka ble over vaktskifte, og jeg levde enda. Vakt 1 var vel gjennomført, og alt som skulle gjøres, ble gjort. Videre var det bare å hoppe i det. Det gikk kun én og en halv uke hvor jeg brukte angstdempende medisiner på jobb. Og, selv om det var noen dager som var veldig utfordrende, gikk det bra. 
    Etter at siste vakt var gjennomført, var det kun fire dager før jeg skulle ut å reise. Det var ingen liten reise som var målet, jeg skulle langt. Sammen med Lyder, hans familie og en venninne av søsteren hans, skulle jeg dra til Gran Canaria i 10 dager. Tankene var ikke til å skyve vekk: Tenk om familien hans ikke egentlig liker meg? tenk om jeg ødelegger hele ferien? tenk om jeg får angstanfall? Tenk om Lyder blir lei av meg?, og en hel haug med andre ødeleggende, og usanne tanker. Det var langt fra det som var tilfellet. Jeg hadde en utrolig fin ferie, med mennesker jeg setter stor pris på. Ferien ble ikke ødelagt av at jeg fikk angstanfall, Lyder ble ikke lei av meg (enda så plagsom jeg prøvde å være til tider), og familien hans misliker meg ikke. Jeg virkelig storkoste meg! Bilder? Ja, det skal dere få senere.
    Sommeren har også vært fylt av annen glede. Strandturer, hyttetur, venninnekos, kjærestekos, og alt som hører sommeren til. 

    På mange måter har denne sommerferien vært den beste på flere år. For første gang på lenge, har ikke de rundt meg trengt å bekymre seg for om jeg har planer om å ta mitt eget liv, eller ikke. Jeg har ikke ønsket solen langt vekk (heldigvis, for sola hat virkelig vist seg fra sin beste side), så jeg kan bli på rommet mitt i grått og trist vær, hvor jeg kan grave meg ned i egne dystre tanker. Arrene på armer har ben, har kunne blekne, uten å bli fylt av flere kutt. Jeg har hatt en helt fantastisk sommer!!
    Jeg har vokst enormt mye, på få måneder. Jeg er en helt annen jente, med helt andre planer enn det jeg hadde for ett år siden. I dag planlegger jeg fremtiden, ikke døden. Idag setter jeg pris på det livet jeg har. Jeg er takknemlig for hva jeg, sammen med andre rundt meg, har klart å oppnå. Jeg er sikker på at jeg har en fremtid, en virkelig god en. Selvfølgelig vil det komme utfordringer, og jeg har enda en vei å gå før jeg er i mål med psyken. Men, jeg er 100% prosent sikker på at det er dette jeg vil, og jeg vet jeg skal få det til! (hah, det rimte). Takk til dere som gjør livet mitt verdt å leve. Takk til dere som har tro på meg. Takk.

    ♥♥♥

  • 2

    Et håp for deg, et håp for meg.


    Se nøye på de øynene, ser de virkelig glade ut?  (ca 1 år siden.)

    "Jeg har masse tanker om hva jeg ønsker å fortelle, men når jeg først skal sette meg ned og skrive det, eller åpne munnen min og si noe om det, blir det aldri det samme som oppi hodet mitt. Det er så mye tanker at alt bare surrer seg sammen til et kaos der jeg ikke har noen som helst aning om hvor eller hvordan jeg skal starte. Hva er relevant, og hva er ikke det? Andre ganger er hodet mitt helt tomt, men kroppen full av følelser jeg ikke klarer helt å sette ord på. Det er vanskelig å kjenne på følelsene når det er så mye. Det er gjerne da jeg ikke takler det. Når det er mye følelser jeg ikke klarer å føle på. Det er da huden blir full av sår og arr.Arrene blir bare flere, og skal jeg være ærlig så bryr jeg meg ikke om det lenger. Armene mine er stygge, de kommer alltid til å være stygge, og derfor gjør det ikke noe om de blir verre. Jeg har absolutt ingen motivasjon til å slutte med det jeg utsetter kroppen min for.

    Min egen verden blir ikke styrt av meg selv. Det er et monster utenfor meg, eller inni meg, jeg er ikke sikker, som styrer. Alt jeg vet, er at det ikke er jeg som gjør det. Den jeg en gang var, finnes ikke. Eller hun finnes kanskje et sted, langt inni hjertet. Bortgjemt, alene og redd. Borte og glemt. Jeg vet ikke hvordan jeg kan finne tilbake til den jenta. Jeg vet ikke om jeg engang husker hvordan hun var. Jeg har spurt meg selv, eller monsteret jeg har blitt til, hva som veier mest. Om livet eller døden er mest fristende.  Hodet mitt består av døden. Ingen kan fatte hvorfor jeg ønsker døden så sterkt, når det finnes andre som kjemper alt de kan fordi dem vil beholde livet. Hver dag har jeg et ønske om at noe ille skal skje med meg, slik at jeg slipper å velge døden selv. Slik at de som blir igjen slipper å ha så mange spørsmål og tanker om hva de kunne gjort annerledes. Men hver kveld sovner jeg, og hver morgen våkner jeg, og jeg blir like skuffet hver gang. Blant venner føler jeg meg bare en blant mange. De jeg har nærmest, som har vært der lengst, føles nesten som fremmede. Jeg vil ikke fortelle dem om hvordan ting er. Jeg føler ikke at jeg er første valget noe sted. Jeg er bare den som er der, når de andre ikke har tid. Det gjør meg irritabel når jeg er med dem. Jeg vil være nr. 1 for noen. Jeg vil kjenne hvordan det er å være den første noen kontakter om det er noe. I stedet bare eksisterer jeg. Ord kan ikke beskrive hvor vondt det er og ikke virkelig høre til et sted. Bare å være til overs uansett hva du gjør. Jeg vil ikke leve slik. Jeg vil ikke leve i det hele tatt. Hva gjør jeg galt? Hva kan jeg gjøre annerledes? 

    Livet mitt er snudd på hodet. Gjennom flere år har jeg blitt skjøvet bort fra det som finnes av gleder, og dratt ned i en verden der jeg hører hjemme. Der jeg blir godtatt for den jeg er. Fordi jeg er alene. Helt for meg selv. Vandrende på en lang mørk sti som jeg ikke aner hvor ender. Men jeg har et håp. Et håp om at hvis jeg fortsetter å gå, kommer jeg til en ende. En ende der jeg kan ta farvel med alle andre. Komme et annet sted, eller bare slutte å leve. Kunne sove, uten å drømme. Slippe og strebe etter noen og noe jeg aldri kommer til å bli. Hva jeg gjør her fremdeles er et godt spørsmål. Jeg kommer aldri til å bli godkjent uansett. Jeg er langt ifra bra nok, for noen. Jeg er ikke bra nok for meg selv. Hvorfor må jeg være meg? Jeg vil ikke mer, jeg vil ikke kjempe. Jeg vil gi opp, en gang for alle. Men jeg klarer ikke. Jeg forstår ikke hva som holder meg tilbake. Det må da være mye bedre å ta det siste steget enn å leve i ett helvette hver dag?! Det er ikke verdt å kjempe! Det er virkelig ikke det. Det gir meg ingenting, absolutt ingenting annet enn nederlag etter nederlag. Hvor mye skal jeg tåle? Når skal det si stopp? Når er det greit å gi seg?

    Jeg orker ikke. Kan ikke. Klarer ikke mer. Alt kjenner meningsløst. Nytteløst. Håpløst. Det er ikke verdt det."

    Dette ble skrevet i juli for ett år siden. Det er vondt for meg å lese. Vondt for meg og se hva jeg tenkte, og hva som var det eneste som stod i hodet mitt. Hvilket valg jeg var sikker på at jeg dag skulle ta.
    I dag, ca ett år senere, er alt forandre. Totalt. Jeg, Jeanette, er en helt annen jente. Jenta som var gjemt langt inni hjertet et sted. Jeg er en jente med glimt i øynene igjen. Jeg er en jente som kan smile, og mene det. Jeg vet hvordan det er å være nr 1 for noen. Jeg eksisterer ikke bare lenger, jeg vet også hvordan det kan kjennes ut å faktisk leve. Jeg føler meg sjelden bra nok, eller, jeg føler meg aldri bra nok, men, jeg vet at jeg er det for noen. Det er en start. Jeg vil fremdeles ikke være meg, eller leve i denne kroppen jeg har, men jeg godtar det bedre.
    Jeg trodde aldri på en levende sjel som sa til meg at det var bare å holde ut, kjempe, jobbe, og så ville ting bli bedre. Ting skulle bli bedre for meg. Men, ikke før den dagen jeg lå begravet og andre mennesker skulle komme å legge blomster på graven min. Om det i det hele tatt ville være noen å besøke den, og kaste bort tiden sin på det.
    I dag, sitter jeg her. Smilende, men sliten etter alt jeg har vært igjennom. Jeg unner ikke min verste fiende å gå igjennom noe av det jeg har gått gjennom. Likevel, ville jeg fremdeles ikke vært det foruten. For jeg har lært meg så utrolig mye. Om meg selv, og om verden. Jeg hadde aldri vært den jeg er i dag, hadde det ikke vært for min fortid. Og jeg skriver det med uthevet skrift, kun for å understreke det : fortid. Det er ikke meg lenger. Langt derifra, Idag, er jeg 127 dager skadefri. Hadde noen fortalt meg det for ett år siden, ville jeg ledd høyt, og aldri trodd det. På 8 måneder, har jeg sprukket en gang. EN gang har jeg skadet meg selv på åtte måneder! Jeg tør å innrømme at jeg er stolt av det. Veldig stolt. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle klare det. Jeg hadde heller ikke klart det uten de rundt meg. Spesielt verdens herligste menneske, Lyder.
    Dette viser meg kun en ting: Det er håp, for alle. Jeg skulle aldri fylle 15 år. Om to måneder fyller jeg 19. Jeg jobber, jeg er snart ferdig med skolen, jeg har en kjæreste, jeg har familie, og jeg har venner. Jeg har et liv jeg aldri trodde var mulig for meg å ha. Jeg har et håp jeg trodde skulle finne veien til meg. Jeg har mennesker som bryr seg om meg, og mest av alt; jeg er en fremtid som byr på mange fantastiske stunder. Det er håp for alle.


    Så ser du nøye på øynene på dette bildet. Ser du stjernene som lyser. Det håper jeg du gjør.


    ♥♥♥
     

  • 2

    Work, work, work.

     

    Mange tror kanskje det å komme seg gjennom en vanlig hverdag  er en enkel sak. men, saken er det, at jeg jobber utrolig mye med meg selv om dagen for å i det hele tatt holde meg oppreist på to bein. Det er enklere enn før, ja. Jeg har det bedre enn før, ja. Men, jobben, den er fremdeles like vanskelig. Når jeg får en i trynet, og blir slått i bakken. Når ting ikke går helt min vei, eller som  jeg planla det, er det like vanskelig å ta valget om å fortsette å kjempe, og jobbe så hardt. Det føles, innimellom, mye enklere å gi etter igjen. La sykdom herse med meg akkurat slik den har gjort de siste årene.

    Det er da jeg må jobbe litt ekstra. Gå lenger inn i meg selv. Se meg selv fra utsiden. Finne styrken som har ført meg hit jeg er i dag, og som skal føre meg enda lenger. For det er ikke et spørsmål om jeg skal fortsette å jobbe eller ikke. Spørsmålet går ut på hvor lang tid jeg er villig til å bruke, og hvor lang tid jeg faktisk trenger. Det er vondt å trekke seg tilbake fordi man vet man ikke klarer noe, men man kan sette det som et mål, slik at man har noe å jobbe i mot.

    Noen ganger, lurer jeg på hvorfor. Hvorfor får noen "alt", mens andre slipper mye "lettere" unna. Men, jeg trenger ikke vite svaret på det. Jeg er bare nødt til å godta det, og lære av det. Ta med meg min bagasje, se hvilken styrke den har gitt meg, og hjelpe andre med den. Jeg setter ikke lenger spørsmåltegn, det er bare sånn. Det er få svar jeg godtar akkurat det svaret på, men på dette, ja.

    Jeg tror at vi alle undervurderer arbeidet andre legger i det å få en vanlig hverdag til å fungere. Jeg tror vi bør få opp øynene for hver eneste kamp som blir kjempet bak et vellykket menneske med et smil om munnen. Eller i det hele tatt et menneske som er ute blant andre. Mange familier har mange kabaler som skal gå opp, men får det på en eller annen måte til uansett. Andre har større kamper, som må kjempes hver eneste dag. En kamp som ikke synes på utsiden. Har du ikke sovet tre dager, er det ikke rart at du kanskje er litt utålmodig når de står i kø, eller gjør andre ting. Ikke se kun det du ser. Prøv å se hva som kan ligge bak grunnen til det du ser. 

    La meg gi deg et eksempel, på hva som er forskjellen på det du tror du ser, og det som faktisk er tilfellet:
    Da jeg var innlagt, var noe av behandlingopplegget mitt å utsettes for det jeg fryktet, med tanke på f.eks angsten. Jeg skulle ta buss, jeg skulle på kafé, jeg skulle på et stort senter, jeg skulle si hei til fremmede på gata, jeg skulle ordne meg helt selv i butikken, osv osv. Det du ser at jeg kommer sammen med en eldre dame som likeså godt kunne vært bestemoren min (ja, det er en del eldre innenfor psykiatrien). Du ser oss komme inn på en kafeen, bestille, og sette oss ned å snakke. Så koselig, tenker kanskje du. Bestemor og barnebarn på tur. Du reagerer på at jenta ikke engang ønsker å se på "bestemoren" sin, og bare stirrer ned i gulvet, og virker utakknemlig. Så tenker du ikke mer over det. Det du ikke ser er angsten i øynene til jenta. Du ser ikke kroppen skjelve, du kjenner ikke de klamme hendene, og du ser ikke den altfor høye pulsen. Du vet ikke at jenta jobber mer enn noen gang, sammen med en gammel (koselig) dame hun så vidt kjenner, og så vidt vet enn navnet på.

    Det jeg prøver å få frem, er at du ikke vet hva som faktisk ligger bak det du ser. Du vet ikke hvilken enorme jobb jenta, eller gutten du møter i butikken kanskje gjør kun for å klare å gå inn i butikken. Det er kanskje en grunn til at hun ikke ønsker å hilse på deg. Det betyr ikke at det er noe galt med deg, eller at jenta, eller gutten er grinete.
    Alle kjempe vi en kamp av et eller annet slag. Se gjennom det du tror du ser. 

    ♥♥♥

  • 1

    Sjeldent

    Bloggingen blir bare sjeldnere og sjeldnere. Jeg føler ikke at jeg har så mye mer å dele, egentlig. Samtidig som jeg har mye å dele, for det foregår mye oppi mitt hodet. 
    Husker du at jeg for en tid tilbake skrev at for å kjempe meg ut av denne kampen, må tanker snus på hodet? At hele hodet må tømmes og fylles opp på nytt, med gode tanker, og fine opplevelser?
    Vel, det er en prosess som tar tid, som krever mye styrke og tålmodighet. Mange av tankene har blitt snudd, og jeg har fått fylt opp med mange fine, minnerike opplevelser. Livet mitt har en helt annen mening nå, enn tidligere. Likevel, er det en del av teite og vonde tanker igjen, som til tider styrer mange av dagene mine. Jeg sliter fremdeles med en del tvang, og i det siste har jeg hatt en del angstanfall. Jeg tror angstanfallene har en sammenheng med at jeg presser meg for mye, uten å ta pausene jeg vet jeg trenger. Jeg ønsker at jeg er mye lenger fremme, og takler ting jeg rett og slett ikke er klar for enda. Det er ikke slik at jeg bare plutselig kan klare alt jeg ikke har klart tidligere, bare fordi jeg har det bedre. Jeg må lytte til kroppen, og ta de små stegene mot mål. Tar jeg for store skritt, er faren for at jeg faller tilbake altfor stor. Selvfølgelig skulle jeg ønske jeg bare plutselig kunne gjøre alt, men sånn er det ikke. Hadde jeg brukket beinet, og gått med gips i mange mange uker, kunne jeg ikke løpt maraton med engang jeg tar av gipsen, bare fordi beinet er bedre. Man må trene det opp igjen -deretter kan man løpe så mange maraton man bare orker.Jeg har akkurat fått av den gipsen. Jeg trener meg opp igjen. Når jeg har erobret fjellet som står i veien for meg, skal jeg stå på toppen og nyte utsikten. Jeg skal se ned veien jeg kom, og lære av de veiene jeg tok feil, og nyte livet videre. Det betyr heller ikke at jeg ikke kan nyte livet på vei opp, for det skal jeg, og det gjør jeg. For hver nye seier er jeg nærmere. Jeg smiler, og jeg smiler fra hjertet. Utforfordringene  jeg har, skal ikke få stoppe meg. Jeg nyter alt det andre, mens monsteret på innsiden sakte men sikkert blir mindre og mindre, og den virkelige meg tar over alt av kontroll. Jeg er på vei, og jeg er på rett vei, for jeg har det bedre, jeg har det bra, tross alt. Noen dager er bedre enn andre, det er bare slik det er. Men, forskjellen nå, er at de gode dagene er ofte, og de veier opp for de dårlige dagene, og gir meg motivasjon til å vinne denne allerede altfor lange kampen. Snart er jeg på  toppen av fjellet, snart løper jeg maraton. Bare vent å se!

    ♥♥♥ 

  • 4

    "Det skinner stjerner fra øynene dine!"





    Her om dagen møtte jeg en person som gjennom tiden har betydd veldig mye, og som har støttet meg veldig mye. Hun smilte, og det første hun sa da hun så meg, var "Det skinner stjerner fra øynene dine, og det varmer langt inn i hjerterota".
    En annen har sagt til meg at dette er er en "solskinnshistorie".
    Flere har kommentert at de ser at øynene mine smiler.
    Og ja, jeg smiler, og jeg smiler med øynene, jeg smiler med hjertet. 

    I dag har jeg vært ute og tatt bilder, først alene med selvutløseren min (åh, vet ikke hva jeg skulle gjort uten den!) og senere dro jeg med meg Therese ut en tur også. Det er så godt å sitte igjen med en følelse av at jeg faktisk er fornøyd med bildene som har blitt tatt, og at jeg følte meg fin nok. 



    Verdens beste storesøster! ♥

    Ingenting kan beskrive hvor godt det er å kjenne at de gode følelsene slår ut de vonde, én etter én.

    ♥♥♥

  • 1

    Hei du!













    Long time, no see! Håper dere har savnet meg?
    Som dere har merker har ikke bloggen vært særlig prioritert den siste tiden. Mai er en helt grusom måned, hvor det skjer noe omtrent hele tiden. Skole, tentamener/prøver, jobb, konfirmasjoner, 17.mai, fotooppdrag, laging av bordkort , teoriprøve (bestått),  avslutning med topten, være med venner, og være med kjæresten, og snart gullbryllup, er det som beskriver denne måneden best, og som du ser: Altfor mye å gjøre. Jeg skal ikke legge skjul på at det har vært en slitsom måned, men det har vært den beste måneden på lenge! Jeg har virkelig kost meg, og klart utfordring etter utfordring. Og det beste av alt, jeg har smilt og ledd så mye at at jeg har hatt helt vondt i kjeven!

    Jeg har endelig funnet tilbake litt foto inspirasjon (annet enn "oppdragene" jeg får), og det er deilig.  Henger dessverre litt etter med redigeringen av konfirmasjons bildene jeg har tatt, men er snart ferdig det også. jeg Jeg bestilte meg også close-up filter til kamera (slik at jeg kan komme mye nærmere og få mer detaljer, slik som bildene med fluer), så nå blir det mye testing fremover.

    Jeg har det fremdeles veldig bra, og jeg nyter det at jeg endelig har fått kontrollen over livet mitt tilbake. 
    Den siste tiden har jeg tenkt veldig mye på hva som har gjort at det endelig har gått min vei nå, som ikke har endret noe tidligere. Jeg må gi mye av fortjenesten til at jeg endelig har funnet medisiner som hjelper, men jeg kan også takke meg selv veldig, veldig mye. Hovedgrunnen er rett og slett at jeg har begynt å åpne meg ordentlig. Jeg har sluppet mennesker inn, selv når det har vært vanskelig. Der har jeg to mennesker å takke spesielt for det, kjæresten min (Lyder) og Lotte. Begge har på hver sin måte hjulpet meg utrolig mye.
    Jeg har en tillit jeg ikke har hatt tidligere, og et håp som er mye sterkere enn det noen gang har vært. Jeg har en tro på at dette skal ordne seg, og at dette virkelig skal gå bra. For det er faktisk ingen grunn til at dette ikke skal gå bra!  
    Jeg har også tenkt mye på alt hva jeg har mistet, og hva jeg faktisk har gått gjennom de siste årene. Jeg skulle mer enn gjerne tatt tilbake mye av det jeg har mistet, men jeg er evig takknemlig for det jeg har nå, og alt det jeg har fremover. Først nå ser jeg hvor sterk jeg egentlig har vært. Først nå, ser jeg hvor utrolig sta jeg faktisk er. Først nå, ser jeg ikke noe annet enn at kampen jeg har kjempet virkelig er verdt det.
    Jeg har lært meg å se etter de små gledene i hverdagen og sette pris på dem, og jeg har lært meg å ta vare på det jeg har her og nå. Det er noe alle burde lære seg, for det gir livet mye mer mening.
    Jeg har kommet så langt. Lyset i enden av tunnelen blir bare mer og mer synlig.  Dette går bra!

    ♥♥♥

     

  • 0

    Går min vei


    Selvfølgelig kan jeg!



    Ting går rett vei for meg for tiden, og det kjennes utrolig godt!  Denne uka hadde jeg to tentamener, prøve, sluttevaluering i praksis, og i dag har jeg vært i konfirmasjon. I utgangspunktet, ville jeg vært totalt utslitt om det hadde vært for bare noen måneder siden. Ja, klart jeg er sliten, men jeg er ikke utslitt. Nå sitter jeg med en utrolig god følelse i hele kroppen. I konfirmasjonen i dag, som det var endel ukjente i, kjente jeg ikke på angsten en eneste gang. Det kunne jeg egentlig bare drømme om, men det skjedde faktisk, og det er så herlig.

    På bildet av meg, smiler øynene også. Det er lenge siden jeg har kjent ordentlig på den gleden jeg føler om dagen. Når noen spør hvordan det går, kan jeg svare at det går bra og mene det. Det går ikke fint, det går ikke greit, men det går faktisk bra. Selvfølgelig svinger det, selvfølgelig er det ikke bra hele tiden, men mer enn jeg noen gang trodde var mulig for meg. Selv om jeg styres en del av tvang i løpet av en dag, er ikke det noe som ødelegger dagen. Selv om jeg innimellom styres av depresjonen som er på vei langt vekk fra meg, er jeg mer glad enn jeg noen gang kan huske å ha vært.

    Jeg har en kjæreste som betyr utrolig mye for meg. Jeg har venner som er helt unike. Jeg har verdens beste familie, og jeg har blitt godt tatt imot av enda en familie. Jeg er så utrolig takknemlig for det! 
    Men, det jeg har nå, som jeg ikke hadde før, er troen på en fremtid, og troen på at dette skal gå bra og ordne seg.

    Jeg vil takke hver og en enkelt av dere som er en del av livet mitt, enten det er mye eller lite. Takke for at dere er her for meg, bryr dere om meg,  har tro på meg, og mest av alt: Takk for at dere ikke har/ikke gir meg opp.  

    Jeg ser en mening med dette, jeg kjenner glede, og jeg går mot en lys fremtid. Det kjennes herlig!

    ♥♥♥

  • 2

    Å kjempe seg frem



    Å kjempe seg opp når man er langt nede er ikke en enkel sak. Tankene må snus på hodet, hele hodet må skylles og fylles opp igjen på ny. Autotanker på byttes ut til noe positivt. Fysiske og psykiske følelser må kjennes på og ikke fortrenges. Destruktive handlinger må byttes ut med noe hyggelig. Isolering må erstattes med noe sosialt. Unngåelse må erstattes med eksponering. Som sagt er det ingen enkel ting. Det er ikke gjort på 1-2-3, men jeg skal klare det. Det betyr massemasse jobbing. Men den delen av meg som ønsker bedring tenker at det er verd det til slutt. Resten må jeg bare stenge ute.
    Jeg har snudd hodet opp ned, det er kaos som er i ferd med å falle på plass. Jeg har en del igjen å jobbe med, men jeg kommer nærmere og nærmere for hver utfordring jeg tar .
    Jeg føler jeg skriver det samme om igjen, og om igjen, men jeg kjemper enda. Jeg gir alt jeg kan imot veien som frisk. 
    At noen sier til meg at jeg ser bedre ut, er ikke lenger en vond følelse, for det er jo akkurat det jeg vil. Før gjorde det vondt å høre det, fordi jeg for det første ikke hadde et ønske om å bli så veldig mye bedre fordi jeg hørte til i depresjonen, og for det andre fordi det aldri føltes som det gikk noe bedre.
    Jeg har en følelse av at ting går riktig vei som jeg ikke har hatt før. En følelse av at denne gangen skal jeg faktisk klare å kjempe meg ut av dette som har vært en ufattelig lang og vond reise.
    53 dager har gått siden jeg sprakk med tanke på selvskadingen. På de 53 dagene har det ikke vært èn eneste dag med skadetrang. Det er enorm god følelse og ikke lengte etter å gjøre meg selv vondt. Jeg sa sist at jeg aldri skulle kjenne bladet mot kroppen og se blodet igjen, men da gikk det dessverre ikke. Denne gangen er det ikke tvil engang, jeg lengter ikke mot det, og jeg har ikke behov for det. sist vare "bare" en sånn "jeg må se at jeg fremdels har muligheten" og en vondt følelse av at jeg måtte fordi det var så altfor lenge siden. Nå har jeg ikke det behovet i det hele tatt, og ser på dette som veldig positivt, og stor fremgang.

    Jeg har fått flere kommentarer fra andre etter at jeg ble sammen Lyder, at jeg ikke bare har antidepressive som medisin, men at han også har virket som medisin for meg. Han har vært som en reddende engel. Ikke bare fordi han er kjæresten min, men fordi det å ha en man stoler på, og en som støtter en uansett hva er utrolig viktig. Det å vite at jeg har en som kan høre på sytingen min og liker meg akkurat for den jeg er og ikke noe annet hjelper veldig mye. Alle trenger en slik person, og jeg er så heldig å ha den beste.

    ♥♥♥

  • 0

    En dag, mange dager.

    En feriedag har brått blitt til mange, og snart er det ikke flere av igjen. Jeg har kost meg masse i ferien, og fått slappet av og samlet opp energi. Heldigvis er det noen dager til å nyte før det er i full gang med siste innspurt på skolen og praksis. Jeg har vært litt dårlig de siste dagene, mye kvalm, svimmel, hjertebank og lignende. Tenkte egentlig ikke så veldig mye over det før jeg kom på igår at har glemt medisinene mine nesten hele uka. I går kveld da jeg kom hjem fra kinoen var jeg så dårlig at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, lå bare på gulvet å vred meg i smerter. Tatt dem igjen nå, og håper det går fort over.Jeg pleier nesten alltid å bli syk i ferier, så det er ikke akkurat noe nytt.

    Skjærtorsdagen ble for min del ikke brukt i Strømstad med masse fulle, og bakfulle folk (hadde kanskje vært et morsomt syn men), men ble heller brukt først i kirken og deretter på kino med min bedre halvdel, og familien hans. I dag har jeg vært på kjempegod middag med flere fra familien hans. Regner nok med at alle synes det er skummelt første gang de skal møte familien til kjæresten sin? Vel, det var jo litt skummelt, men veldig veldig koselig. 

    Har tenkt å prøve å blogge litt mer igjen, men vi får se. Er ikke helt sikker på hva jeg skal skrive om hele tiden. Så hvis dere har noen tips setter jeg pris på det. (hint-hint)

    Ønsker dere fortsatt god påske, og ta vare på hverandre! 

    ♥♥♥

  • 0

    Påske!


    (Må nok streke under at det ikke er jeg, men Lyder som har tatt dette.)

    Vel, dette er et lite bildedryss fra påskeferien hittil. Lyder og jeg dro på hytta til besteforeldrene mine på fredag, og kom hjem i dag. Selv om det ikke ser slik ut på bildene, var bestemor og bestefar der også, he he.
    Dagene har stort sett blitt brukt til å sove, spise, og spise godteri. Med andre ord, har vi bare brukt dagene til å slappe skikkelig av.  Vi har også spilt spill, vært litt ute, og sett på film, slik som hører påska med. Vi har til og med vasket opp (flinke altså). Jeg har kost meg masse, og prøvd å nyte så godt som mulig. Jeg er så heldig at jeg har verdens beste støttespiller med meg, og jeg ville ikke byttet han ut for alt i verden.

    Som tidligere nevnt, går dagene fremdeles ganske greit. Jeg jobber, jeg kjemper, og jeg vinner mine kamper gang på gang. Tapene tar jeg ikke lenger som et nederlag, men en hjelp til å bygge meg sterkere. 
    På denne tiden for ett år siden, var jeg innlagt. Jeg kjempet en kamp om å overleve, og for å få livet mitt tilbake. Jeg kjemper fortsatt om å få livet mitt tilbake, men langt fra på samme måte. Når jeg ser tilbake på hvordan ting var da i forhold til nå, er jeg stolt, og veldig, veldig fornøyd med hva jeg har fått til. Jeg har kjempet meg mange steg fremover, og jeg skal aldri mer tilbake til der jeg var. Jeg er sterkere nå. 

    Tilslutt må jeg jo slenge med et "skrytebilde" også da.



    ♥♥♥

  • 1

    Lie down and just take a break

    Jeg er på rett kurs igjen; fremover.

    Dagene svinger, men de siste dagene, og den siste tiden har det ligget ganske stabilt på humørskalaen. Likevel har noen dager vært skikkelig skikkelig dårlig, mens andre dager har vært ganske greie. Det er mye tanker som spinner om dagen. Ser jeg tilbake ser jeg hvordan alt det harde arbeidet har lønt seg, og hvor ufattelig mange steg jeg har gått  i riktig retning. Alle nedturene telles ikke på samme måte lenger, for jeg har bygd meg så mye sterkere. 
    Før kunne jeg blir "lei meg" når andre sa "jeg ser det går så mye bedre" eller, "du ser så godt ut nå", fordi sykdom herjet så mye at det var et bevis på at jeg ikke var syk nok. Rart at det er sånn, men det var faktisk slik jeg tenkte. Nå, når andre sier det samme, blir jeg glad, fordi det synes at jeg jobber, og det synes at jeg får resultater. Jeg klarer å se litt utenfor meg selv og sykdommen, nok til at jeg ser at det jeg tenker er feil. Derfor har jeg også mulighet til å jobbe med å tenke det motsatte, når de verste tankene dukker opp. Det er ikke alltid like enkelt, for depresjonen er fortsatt ganske sterk, til tider, men jeg er på god vei ut av den, for jeg er sterkest.

    ♥♥♥

  • 2

    "En, to, tre- HOPP"

    Jeg liker ikke å bruke ordet «livet» når jeg skal forklare og skrive, for det er så mye større enn jeg kan forstå, og det blir på en måte så altfor dypt. Likevel føler jeg også at det er riktig å bruke. Livet er en ufattelig lang reise gjennom altfor mange sorger, men desto fler gleder. Det er ikke alltid ting går som planlagt, eller slik man ønsker, men slik er det bare. Jeg vokser stadig i takt med sykdommen, men enda mer vokser jeg ut av den. Jo mer jeg lærer, jo mer jeg forstår, jo mer jeg utfordrer, jo lenger kommer jeg. Jeg har brukt flere år, faktisk ganske mange, på å komme meg hit jeg er i dag. Mange skjønner ikke hvordan jeg i det hele tatt klarer å stå oppreist med tanke på alt jeg har vært gjennom. Det er så mye som er godt gjemt på innsiden, som aldri har fått komme ut i lyset, det er så mye som aldri har blitt sagt. En maske har blitt brukt i mange år, men stadig raknet mer og mer, og jeg har blitt tatt i mot bedre enn jeg noen gang kunne forvente. Jeg har en stor trang til å beklage. Beklage for alt jeg er, og alt jeg gjør feil. Beklage for alle gledene i hverdagen jeg ikke ser, eller legger merke til, og for hvor mye sykdom har tatt fra meg. Men, når jeg tenker etter, så skal jeg ikke beklage det. Det er en mening med dette, jeg nekter å tro noe annet! Alt jeg tror på av alt som er større enn meg og verden, sier det motsatte. Jeg har ikke noe å beklage.

    Jeg er i enorm bevegelse for tiden. Jeg har hatt/har et lite tilbakefall akkurat nå, jeg er utrolig sliten av kravene rundt meg, og aller mest av meg selv, men jeg beveger meg i riktig retning. Jeg teller til tre, og jeg hopper. Jeg kryper ikke, jeg går ikke, men jeg hopper i utfordring etter utfordring med begge bena, og jeg vinner. Gang på gang viser jeg sykdommen hvem som egentlig bestemmer. Gang på gang viser jeg verden at dette er noe jeg skal klare. Jeg er full av arr på utsiden og på innsiden, jeg har nesten knust totalt sammen i biter, men jeg er på vei til friheten jeg ønsker. Sterkere enn noen gang.

    Jeg er velsignet med de beste menneskene rundt meg, og er evig takknemlig for det! Tusen takk.

    En, to, tre HOPP. -Jeg er på vei!

    ♥♥♥

  • 3

    "værsåsnill å ikke be meg skjerpe meg"



    "Kvelden er slitsom, som alle andre kvelder. Jeg er sliten av alle tankene som bombanderer hodet mitt med engang jeg kommer for meg selv, og ikke har nok motstand og styrke til å ta vekk tankene og følelsene. Sykdommen vet at jeg er svakest på kvelden, og kommer smygende som en skygge av sola. Hele dagen har bestått av å kjempe imot hva andre mennesker tror og mener om meg. De er så lei av å høre at jeg aldri blir bedre, og stadig faller tilbake. År etter år har gått, og jeg er fremdeles syk. Folk sier jeg skal ta meg sammen, og bare tenke positivt. De forstår ikke at det ødelegger meg mer. Jeg kan ikke styre meg selv vekk fra en deprsjon, jeg trenger hjelp til å kjempe meg gjennom det. Når jeg får beskjed om å skjerpe meg, skammer jeg meg. For jeg prøver virkelig å ikke la de negative tankene styre meg. Men, det går ut på mer enn hva jeg tenker, det går også ut på koplinger i hjernen. Sammensetninger som jeg ikke styrer selv. Akkurat slik som celler, om man er fanget av kreft. Ingen velger at nå skal cellene mine angripe sine egne friske celler, og dermed bli syk. Jeg bestemmer ikke at hjernen min skal slutte å produsere nok til å holde de friske tankene sterkest. 
    Skam er den sterkeste, vondeste og mest ødeleggende følelsen som finnes, så værsåsnill å ikke be meg "skjerpe meg", for det gjør meg flinkere til å skjule at jeg råtner mer på innsiden."

    ♥♥♥

  • 0

    Bygger opp en indre styrke



    Jeg har kjempet kampen mot livet, og jeg har kjempet kampen mot døden. Jeg var ikke langt ifra å havne i den usikre døden, før jeg i det hele tatt har fått kjent på det å virkelig leve her på jorda. Nå, idag, er jeg glad for at tidligere forsøk har vært mislykket, samtidig som jeg er glad (ikke misforstå dette) for både forsøkene, og hva jeg har vært igjennom. Selvfølgelig hadde ting vært mye bedre for alle om dette var noe jeg ikke hadde gått igjennom det, men jeg har også muligheten til å hjelpe andre, fordi jeg har erfaring. Min fortid har gjort meg til den jeg er i dag, og den former fremtiden min. Jeg har, med min bakgrunn en bedre mulighet til å hjelpe andre i samme eller lignende situasjon fordi jeg selv har vært der, og vet hva det innebærer. Jeg har en annen forståelse for psykisk sykdom enn hva veldig mange andre, jeg har en annen måte å sette meg inn i andres situasjon på. Istedet for å lure på "hvorfor meg?", "hvorfor ditt og hvorfor datt", velger jeg å se på det som en "bra" erfaring å ta med meg for å kunne hjelpe andre, som er det jeg absolutt ønsker å bruke min tid på.
    Er det noe jeg absolutt skulle vært foruten er det utryggheten, smerten, og bekymringen jeg har utsatt familien og mine nærmeste for.

    Gjennom mine svakheter, bygger jeg opp en indre styrke. For hvert tilbakefall, og for hvert nye nederlag, blir jeg sterkere. Og en dag er jeg sterkere enn sykdom.

    ♥♥♥

  • 2

    Når følelsene tar overhånd



    Når de vonde følelsene kommer smygende og tankene forteller deg at du ikke kommer til å klare dette, at det bare er å gi opp, må du jobbe enda hardere, og bevise det motsatte.
    Jeg prøver å overbevise meg selv om at det er ikke jeg selv som snakker, men sykdommen, som jeg ikke skal høre på. Men det er ikke så enkelt når både tankene og følelsene er jobber så intenst for å få meg tilbake på gamle spor. En sprekk er ikke et tilbakefall, eller nødvendigvis et nederlag, men et feilgrep jeg bare må jobbe meg videre gjennom. Tellingen fortsetter, for det er det beste, med trekk fra en dag.
    Jeg vet av erfaring at mars, april og mai måned er noen av de tyngste månedene i året for meg, og jeg må virkelig jobbe ekstra hardt denne tiden. Uansett hvor hard den kampen er, så er jeg bare nødt til å kjempe videre, for jeg har ikke noe særlig valg.
    Det er veldig mye forandringer rundt meg nå, og mye snakk om forandringer. Jeg takler forandringer fryktelig dårlig, for jeg vil helst ha alt slik det er fordi det er tryggest. Likevel krysser jeg fingre. Jeg vil få til alt som er av forandringer, og alt av forandringer som skal komme.
    Jeg hadde min første dag i praksis i dag, noe jeg har gruet meg ekstremt til i mange dager (uker), og det gikk helt ok. Som vanlig gruet jeg meg mer enn jeg burde, for det var ikke  ille, men utrolig langt utenfor min komfortsone, og ekstremt ubehagelig. Tusen tanker har strømmet gjennom hodet hele dagen, og de sterkeste er ikke så særlig positive. Et sted i løpet av dagen tenkte jeg at jeg aldri kommer til å klare og bli en bra helsefagarbeider, at den jobber ikke passer meg og at jeg hvertfall ikke kom til og klare praksisen. Jeg har også tenkt i løpet av dagen at jeg skal klare dette, og at det er dette jeg vil, så det er det jeg må jobbe for.
    Jeg er bare sliten for tiden, men har tro på at dagene blir litt lettere, og at praksisen blir enklere når jeg blir mer kjent, og kommer mer inn i det. 

    ♥♥♥

  • 0

    27.02.2014


    ©

    Jeg vil skrive noe meningsfult, noe som får dere til å tenke "åja, det er slik det er". Jeg vil skrive det som har betydning for meg, og for hvor jeg er i livet, og hvordan jeg føler meg. Men, på en eller annen måte kommer tanken om at jeg ikke ønsker å dele så mye av meg selv lenger, og skyver bort alt sammen. Jeg mangler ordene som kan forklare hva hjernen min tenker, og hva kroppen føler. Alt er så annerledes, samtidig som alt er så likt. Det er så skremmende, men er det også godt. Det er skremmende hvor hardt sykdommen slår meg i etter perioder jeg har det fint. Det er godt å se tilbake og se hvor ufattelig langt jeg har kommet.

    Jeg titter gjennom notater på min gamle tlf her om dagen, og fant dette;
    "På vei hjem den dagen øset regnet fra himmelen. Det var så mye vann at vindusviskerene ikke klarte å gjøre veien tydelig mer enn et par sekunder av gangen. Slik er livet mitt, tenkte jeg. Brått kan jeg se alt klart og tydelig. Jeg kan se at ting kommer til å ordne seg, men i neste sekund er det noe som skjer, og alt blir tåkete. Foreldrene mine, vennene mine og behandlerene mine er vindusviskerene. Men uansett hvor fort de går, faller regnet for fort til at jeg kan se veien klart nok. Men jeg vet at det ikke regner evig, og at det til og med vil komme sol. Likevel er vindusviskerene der helt til helt alt regnet er vekk. Så trekker de seg unna. De forsvinner ikke, men ligger og passer på, og du kan se dem hele tiden. Klare til å gjøre en stor innsats for å holde regnet vekk om det skulle komme en ny skur."

    Det er skrevet i 2012 og jeg husker at jeg skrev det. Jeg var på vei hjem for permisjon fra avdelingen på lukket psykiatrisk post. Jeg husker at det regnet, og at jeg følte meg tom, men likevel håpefull.

    Det forklarer egentlig litt av hvordan jeg føler meg akkurat nå. Det regner litt eksta, men jeg får hjelp, jeg får støtte av verdens beste mennesker, og sist men ikke mins har jeg forstatt det viktigste av alt; et håp om at dette skal gå bra.

    ♥♥♥

  • 1

    Fraværende blogger


    ©

    Jeg tenker på hva jeg kan skrive, hva jeg vil dele, og hvilke tanker som passer seg best her på bloggen ut ifra hvordan jeg har det for tiden. 
    Jeg kommer stadig frem til at sannheten er den alle vil ha, og ja, sannheten skal du få. For det går faktisk veldig bra med meg for tiden. Kveldene der jeg sitter alene etter en lang og krevende dag kan ofte bli veldig vanskelige, men det er ingenting i forhold til hvordan jeg har hatt det tidligere. Likevel må jeg passe på at jeg finner en balanse mellom hva som er for store steg for meg, og hva som er nok til at det blir en passe eksponering. Balansegangen er ikke alltid like enkel og finne, for ofte kan stegene blir for store. Jeg blir veldig sliten av og hele tiden utfordre meg selv, men når jeg ser hvor langt jeg har kommet, og hvor mye det gir meg, er det verdt det. Som sagt, så lenge stegene ikke blir for store.

    Jeg holder fortsatt på med og nå mål 3, (100 dager skadefri) og med mine 81 dager fri, er jeg på god vei. 81 dager siden jeg sist kjente smerten på innsiden renne rødt ut av kroppen. 81 dager siden jeg la vekk bladet for siste gang i hensikt med å skade meg selv. Smerten har fått komme ut på andre måter. Smerten har kommet til uttrykk ved ord. Tårer. Svarte streker på hvitt ark. Trening. Isbiter i en varm hånd. Baking. Og listen for hva jeg gjør for å oppholde meg selv fortsetter. Det viktigste, uansett hvilken metode jeg velger, er at den virker. På en eller annen måte forsvinner skadetrangen.
    Andre forstår kanskje ikke hvorfor jeg i det hele tatt kan lengte etter å gjøre meg selv så vondt. Eller hvorfor jeg i det hele tatt startet med å ønske meg selv så vondt. Svaret kan jeg ikke gi, for det går ikke å beskrive. Hvorfor jeg første gang gjorde valget jeg i dag angrer så på, har jeg heller ikke et konkret svar på. Men jeg kan prøve å si det på en forenklet måte; Når smerten på innsiden er større enn et stort kutt i armen, når smerten er så stor at du ikke klarer å uttrykke hvor vondt du har det, når du ikke finner annen måte å takle presset på innsiden fordi du trenger en ventil, da tyr man til løsninger som ikke alltid er så bra i ettertid.  Hvis du har prøvd en, to eller kanskje tre ganger og du føler du får puste igjen, tenke igjen, og rett og slett en pause fra alt som er vondt og vanskelig, så er det selvsagt at du tar den muligheten. I teorien skulle man tro at man får mer vondt av å skade seg selv, men sannheten er at det er befriende, på en ganske spesiell måte. Men kun akkurat der og da. Etterpå er det vondt, men da tenker man gjerne at man fortjener den smerten, og at den smerten også kan lindre smerten på innsiden. Etterpå kjenner man skam, for man vet at arrene aldri vil forsvinne. Skammen når man nok engang, må vise seg for sine nærmeste med plaster på armene er ubeskrivelig. De triste, desperate og bekymrede blikkende, med følgende handling av sinne og frustrasjon av å se sitt barn, sin søster, sin lille kjære som vil seg selv så ufattelig vondt. De blikkende trenger rett inn i hjertet, og du føler du sviktet igjen. Ikke bare sviktet de rundt deg, men også deg selv. Deretter sitter du igjen med å ha gjort vondt verre. Med andre ord, er det absolutt ikke verdt å utsette seg selv for den smerten. Aldri, uansett.

    Er noe jeg virkelig har lært av alle mine år som syk, av alle mine år totalt fanget i et sort mørke og troen på at eneste løsning ut var døden, så er det at livet går videre, og at man aldri, uansett hvor vanskelig ting er må gi opp. Jeg ble fortalt disse ordene da jeg var på mitt verste; "Du må bare fortsette å kjempe, det vil bli bedre". Jeg hørte det ikke bare en gang, eller to, jeg kan ikke engang telle på to hender hvor mange ganger jeg har hørt det. Jeg kan heller ikke forklare hvor hardt jeg ønsket å slå til den neste som fortalte meg akkurat de ordene, og hvor ufattelig lei jeg var å høre folk fortelle meg det gang på gang. Uansett om jeg vet de bare mente det godt.  "Hva vet vel de om det?!, det kommer aldri til å skje uansett", "hvordan kan de fortelle meg noe de ikke vet noenting om", var noen av tankene som opptok hodet mitt idèt jeg hørte ordene.
    Nå, idag, kan jeg bruke de ordene til noen som er like langt nede som det jeg var, og mene det. Idag, selv om jeg er langt fra frisk enda,  er det ord jeg sier til meg selv, for å kunne fortsette å kjempe kanmpen om og få friheten min tilbake.

    ♥♥♥ 

     

  • 1

    Flere tanker i en tanke

    Dagene flyr avgårde - eller egentlig ikke, men likevel har dag etter dag forsvunnet uten at jeg omtrent har rukket å blunke. Hva jeg egentlig fordriver dagene med, er jeg i grunn ikke helt sikker på. Deler av dagene går til skole/ jobb, andre deler av dagen går til kjærestekos, lesing, eller trening, og resten vet jeg ikke.
    Tankene og følelsene varierer, men er for tiden mest på den positive siden, eller i alle fall på den nøytrale delen. Selvfølgelig er noen dager tøffere enn andre, selvfølgelig blir ikke alt bra med en gang, men det viktigste er at jeg er på vei i den riktige retningen, -noe jeg så absolutt er.

    Det er vanskelig å forklare for en som ikke har gått gjennom det selv, men, tidligere har jeg jobbet mer mot det friske enn for. Grunnen har rett og slett vært redselen til å bli sett på som "frisk". Jeg har skrevet noe om det tidligere, om usikkerheten på noe nytt, og at det å vær syk er kjent for meg, og at jeg vet hvordan det fungerer. 
    Tidligere har jeg vært så langt nede i depresjonen at jeg ikke har kjent en eneste følelse. Alt har bare vært meningsløst, følelsesløst og likegyldig. Nå som jeg er bedre, kjenner jeg mer på både de gode og de vonde følelsene. Det skremmer meg, for jeg vet ikke alltid hvordan jeg skal takle det, spesielt ikke de gode følelsene. Mitt spørsmål hver eneste dag er "hvordan lever et frisk menneske, og hvordan ser dagene deres egentlig ut?" Jeg vet at det er menneskelig å ha gode og dårlige dager. Jeg vet at det er normalt å ha en dag man ikke ønske å stå opp og møte dagen, og ikke vil se et eneste menneske. Jeg vet at det er menneskelig å ha en dag der man føler at alt går på skinner og man føler man svever på en rosa sky. Men hvordan man takler de følelsene, og følelse i mellom i en frisk verden har jeg egentlig ingen anelse om. Jeg lærer mer og mer av det, men det sliter meg ut også.
    Jeg tør ikke helt å kjenne ordentlig etter hva følelsene prøver å fortelle meg, fordi det lett blir for mye. Likevel føler jeg bare mer og mer.  Til tider kan jeg føle altfor mye, uten at jeg vet grunnen til at jeg føler som jeg gjør. Andre ganger skulle jeg ønske jeg følte mer i forhold til hva tankene og fornuften forteller meg. Det er veldig vanskelig å finne balansen mellom tankene og følelsene, uten at en av delene tar overhånd.

    Forandringene i livet mitt er store, uten at det egentlig er så mye forskjell. Jeg har fått tilbake håpet om at ting kan bli bedre, jeg har fått tilbake følelsen av glede, og til og med følelsen til et annet menneske. Det er flere av de gode dagene enn jeg noen gang kan huske jeg har hatt. Lysten til å kjempe meg helt ut av sykdommens klør har aldri vært bedre. Alt dette takket være mennesker som ikke har gitt meg opp, en liten stygg og hvit hver dag, og personen som er med meg, og liker meg akkurat for den jeg er. Og uten at jeg egentlig ønsker å innrømme det, må jeg takke meg selv for ikke å ha gitt helt opp, og fortsatt å kjempe selv når verden ikke har vært annet enn svart. Det svarte blir mindre og mindre, og farges mer og mer med de fineste fargene.

    ♥♥♥.

  • 1

    Til tider



    Vel, hvordan går det med meg?
    Jeg har det bra, - til tider. Jeg har det dårlig, -til tider. Jeg har det fantastisk, - til tider. Jeg har det helt grusomt, -til tider.  Det er slik dagene går. Det er slik liver er. Jeg setter pris på at jeg endelig kan kjenne på de gode stundene også. Helt på ekte, og oftere enn tidligere. Men realiteten slår meg med et hardt slag i magen. Jeg har enda en lang kamp å kjempe mot monsteret på innsiden, før jeg kan kalle meg en vinner. Kampen kjemper jeg hvert sekund, hvert minutt, hver dag, og hver time. Jeg kommer nærmere og nærmere målet om en hverdag som frisk. Noen ganger går kampen lekende lett, mens andre ganger holder den på å knekke meg. Heldigvis, har jeg verdens beste mennesker rundt meg, som støtter meg, slik at jeg ikke faller. De løfter meg opp igjen, og hjelper meg på veien videre.

    Jeg er i dag på 62 dager skadefri. En ufattelig vanskelig seier jeg ikke hadde klart uten de rundt meg. Hvis jeg har holdt på å sprekke, har jeg fått den støtten jeg har trengt for å klare meg. Jeg kan spesielt takke kjæresten min for det. 62 dager er ganske lenge, og jeg er veldig fornøyd med å ha klart meg så lenge. Mål 1 var 30 dager, mål 2 var 50 dager, og nå er jeg på vei mot mål 3; 100 dager. Det er viktig å ha noen mål å gå etter. Jeg skal aldri, aldri, aldri påføre meg selv mer smerte på utsiden for å minske smerten på innside. Jeg vil heller kjenne tårene trille, enn blodet renne. Selv om smerten på innsiden kan være stor, finnes det andre måter å takle det på, jeg har lært det nå. Jeg kan gå turer, jeg kan tegne, jeg kan trene, jeg kan bake, jeg kan skrive og jeg kan snakke (delvis). Det er så mye annet jeg kan gjøre enn å lage mer smerte og enda et problem, det er bare det å få det til.

    (ps. Jeg har ordnet nytt design, og er mildt sagt dritt lei nå, derfor er headeren slik den er inntil jeg orker å ordne det igjen) 

    ♥♥♥

  • 0

    06.01.2014


    Nyttårsantrekket.

    Hei igjen,  og godt nyttår og alt det der. Jeg håper hvertfall dere har et godt nyttår hittil?
    Vel, selv har jeg startet året ganske greit. Greit er ikke bra, men det heller ikke dårlig. Jeg er grunnet medisiner mye mer stabil i humøret, og svinger ikke like mye opp og ned som tidligere. Det hjelper en del, men tankene forsvinner ikke så enkelt. Enkelte dager er hodet så fullt at jeg ikke ønkser annet enn å ligge i sengen hele dagen, andre dager er det ikke så mye kaos. Medisinene har også gjort meg en del fysisk dårlig. Da jeg startet var jeg kvalm,svimmel, hadde konstant vondt i hodet og hadde absolutt ingen matlyst i fem dager. For en uke siden trappet jeg opp til dobbel dose, og kjente igjen mye av symptomene fra da jeg startet. På grunn av at jeg følte ting ble velidig "feil" etter at jeg økte, er jeg nå tilbake til dosen jeg startet med, og er fornøyd med det. Eller, fornøyd blir veldig feil, for hver tablett svelges i kamp, men jeg vet innerst inne at det er bra for meg. Jeg føler, og tror jeg er på rett vei nå. For hver dag jeg kjemper meg gjennom, blir jeg sterkere. Tilbakefallene gjør meg ikke svakere, de gjør meg sterkere. All motgangen jeg har har hatt, og har, har ikke gjort meg svak, det har gjort meg sterk. 

    Romjula ble brått en tøff tid. Enda en engel har fått vinger. Det er så feil, og så utrolig urettferdig. Det er skremmende å se hvor lite som gjør forskjell på liv og død. Jenta med det største smilet, og den største livsgleden av alle jeg kjenner, er nå borte. Jeg hadde ikke særlig kontakt med henne den siste tiden. Jeg har ikke snakket med henne det siste året, annet et "hei", og "hvordan går det" når vi tilfeldig har støtt på hverandre på gata eller andre steder. Likevel sitter jeg igjen med masse gode minner fra oppveksten som jeg setter stor pris på. Likevel sitter jeg igjen med sorg og tomhet.
    Slike ting som dette får meg til å se. Det får meg til å tenke. Jeg får se sorgen blandt de som var rundt henne. Sorgen og smerten som alltid vil være tilstede.
    Jeg får opp øynene for hva valgene jeg har feilet i tidligere kunne gjort med mine nære og kjære, og setter mer pris på at det er som det er.
    All medfølelse til alle som går gjennom sorgen og tapet etter Astrid.

     

    ♥♥♥ 
     

     

  • 2

    Julen tjuetretten







    Bloggen har ikke vært særlig prioritert i jula, enda jeg har hatt mer enn nok tid. Jeg har fokusert mer på og ta dag for dag, utfordring etter utfordring , og selvfølgelig glede etter glede.
    Jula er for mange, av ulike årsaker, en vanskelig tid. Familien skal samles, mat skal nytes, pakker skal deles og glede skal spres. Man kommer ikke helt unna forventninger. Jeg er veldig fornøyd med jula i år, og jeg er sikker på at desember er min beste måned i år, edna jeg trodde den skulle være den verste av hele året. Over kan du se et par bilder fra julaften. Jeg feiret hos onkel og tante Trine + 3 søskenbarn, og besteforeldrene mine. Altså, jeg feiret ikke med foreldrene mine og søsteren min. Det var veldig rart og annerledes, men jeg hadde en utrolig fin julaften. De kom innom på vei hjem fra der de var, så fikk jo vært noe sammen med dem uansett. Maten var god, gavene var supre, og stemningen var enda bedre. Tusen takk for alle gavene!



    De to siste bildene er fra 1.juledag, der vi hvert år samles hos bestemor og bestefar for å spise kalkun. Helt siden vi har små, har vi alltid spilt junior millionær på denne dagen, så det måtte jo selvfølgelig gjøres i år også! veldig koselig dag det også.

    En annen grunn til at desember har vært den beste måneden, er at jeg endelig (?) kan si at jeg ikke lenger er singel. Jeg tilbrakt endel tid med han jeg endelig kan kalle min. Det føles utrolig godt, men det er også veldig rart. Rart på en god måte selvsagt. Det er merkelig å føle på en ekte lykkefølelse, fordi jeg kan ikke huske sist jeg kjente meg ordentlig glad, før nå i jula, takket være han. 
    I tillegg er jeg nå på min andre uke på nye antidepressive, som ser ut, i kobinasjon med forelskelse, til å hjelpe meg til å være på litt mer stabilt humør, og tilogmed til den positive siden av skalaen over lenger tid. Flott tenker du kanskje? og ja, det det tenker faktisk jeg også. Det kjennes riktig, og det kjennes godt. Jeg har fremdeles mye å jobbe med, men jeg har ekstra grunnlag til å jobbe meg oppover nå. Så alt i alt har denne jula gått over all forventing, og jeg har mer gode minner, enn negaitve og destruktive. Jeg er også på min 44(!) dag uten selvskading! noe jeg også er veldig fornøyd med. Jeg har nok engang kvittet meg med alt hva jeg eier og har, og denne gangen er jeg virkelig virkelig klar for å legge den delen av livet mitt på hylla. Og håper og tror det er et mål jeg klarer å oppnå denne gangen.

    ♥♥♥

     

  • 2

    Muntlig...

    Regner med et det er fler enn meg som mer enn gjerne kunne byttet ut det det grusomme regnet og stormen, med snø og litt minus grader? Jeg krysser alt som krysser kan for snø til jul, men akkurat nå ser det ut til at det er å være litt vel optimistisk.

    Det er derimot veldig fint vær til å kunne sitte inne og lese i da. Jeg har muntlig høring i kommunikasjon i morgen, som en slags tentamen, og jeg gruer meg skikkelig. Tema er demens,  noe jeg er ganske fornøyd med, fordi der føler jeg meg ganske sikker siden jeg har hatt det to ganger før, pluss at jeg jobber med demente flere ganger i uka. Forskjellen fra de to andre gangene er at denne gangen skal jeg bare ha det som omghandler  kommunikasjon, istedenfor både kommunikasjon, helsefremmende og yrkesutøvelse. Jeg slipper også unna rollespillet, fordi det er jeg ferdig med (heldigvis). Utfordringen min da er jo det at jeg stivner og ikke klarer å si det jeg kan i slike settinger. Det har gått veldig mye bedre, og med min lille hvite angstdemper, håper jeg på at jeg får det til i morgen, for jeg føler det er et tema jeg kan en del om. 

    Wish me luck!

    ♥♥♥

     

  • 1

    tilbakeblikk; Hellas! (mange bilder)

    Mens det er mørkt og kaldt (burde vært mye kaldere) ute, er det veldig deilig å se tilbake på sol og sommer. Jeg har endelig satt meg ned for å sortere, og se litt gjennom bildene fra turen til Hellas. Jeg la dem faktisk inn fra minnekortet forrige uke... Vel, bedre sent enn aldri. 
    Det har tatt utrolig lang tid å sette sammen disse kollasjene, fordi jeg tok så ekstremt mange bilder. Håper dere koser dere med bildene, og vær forberdt på at det er MANGE. 
    (
    Cecilie; si fra hvis det er noe du vil jeg skal ta vekk) 


    Litt reisefeber kanskje?




    Isen ser kanskje god ut, mend et var litt rare smaker. Vannet ser kanskje deilig ut, men jeg lover, det var superkaldt!


    Haha, vi hadde rommet vårt i "oktopussy"












    Siden vi hadde rommet vårt helt enden, fant vi heller en snarvei, enn å måtte gå helt rundt. Er man på ferie, så er man på ferie.




















    Milkyway var faktisk ikke særlig godt.




  • 1

    Fantastisk

    I går var jeg på et litt "annerledes julebord". De som leste bloggen min på denne tiden i fjor, husker kanskje at jeg var på julebord som hadde et tema? Vel, i år var tema Bryllup. Alle gjestene fikk vite rollen sin med en oppgave flere dager i foveien, og det skulle være helt hemmelig frem til selve kvelden. Jeg hadde rolle som forlover og skulle enten holde tale/dikt eller lage sang. At jeg skal stå foran 20 mennesker og lese dikt eller tale er, slik som ting er i dag, litt for mye å forvente. Sang var også vanskelig, så med hjelp ble det en sang i sangheftet. I tillegg laget jeg alle bordkortene. (Med hjelp fra Therese!)


    Den fine bruden og hennes svigemor.








    Hvis noen på dette bildet ønsker at jeg skal slette det, så si ifra.



    Jeg hadde en fantastisk, og ikke minst utrolig morsom kveld, og koste meg masse. Jeg har ikke ledd så mye på lenge, og det føltes utrolig godt. Kvelden var lang, og veldig krevende, så jeg ble utrolig sliten, men det var virkelig verdt det! Det gikk over all forventing, og jeg er veldig fornøyd.
    Det ble ganske sent i går, så i dag har jeg sovet lenge. Jeg har egentlig vært kjempesliten i dag, og derfor ikke gjort så veldig mye. Det er deilig med noen dager der man bare kan lytte til kroppen og ta det helt med ro. 

    ♥♥♥

  • 3

    "Tenk en tanke det er verdt å tenke"

    Jeg liker å leke med ord, haha.

    Jeg tenker fryktelig mye for tiden. Jeg tenker så mye at jeg sliter meg helt ut. Det er ikke alltid jeg er klar over at tanken jeg tenker ødelegger for meg. Jeg har mange auto tanker jeg ikke klarer å styre, som kommer og går som dem vil. I teorien vet jeg at mange av auto tankene ikke er mine, med depresjonen sine. I teorien, vet jeg derfor at de ikke stemmer. Det er veldig stor forskjell på teori og praksis. Når auto tankene dukker opp, er dem sanne uansett hva jeg ønsker, eller vet. Etterpå kan jeg tenke at det var feil å tenke slik, men da er det allerede for sent, da har jeg allerede latt tankene ødelegge.

    2013 er snart over. Et helt år kan snart lukkes, og et nytt kapittel står og venter. 
    I 2011 tenkte jeg at det var mitt verste år, det samme tenkte jeg når 2012 var omme. Dessverre er ikke tanken om 2013 noe bedre. I mitt hodet har 2013 vært verre enn begge tidligere nevnte tilsammen. Mye som ikke skulle skjedd har skjedd. Jeg har mistet flere jeg har brydd meg om. Kampen mot psykdom har vært uendelig lang, tøff og vanskelig.
    Så velger jeg å gå litt lenger inn i meg selv. Finne den Jeanette som ikke er ødelagt av depresjon. For hun finnes inni meg et sted. Jeg prøver å tenke på det som har vært bra, istedet for det som ikke har vært så bra. Jeg klarer å se at på veldig mange punker har jeg dette året blitt utrolig mye bedre. Jeg har oppnådd utrolig mye dette året, spesielt de siste månedene. Jeg har blitt kjent med mennesker som betyr mye for meg. Mennesker jeg setter utrolig stor pris på, og som jeg har bygget stor tillit til. Jeg har gjennom min kamp fått enorm hjelp og støtte. Jeg har lagt mange nye byggesteiner for å kunne klare å jobbe videre i den lange kampen jeg en dag skal vinne.



    Så er det tilbake til tankene. I en depresjon er de aller fleste tanker langt fra positive. De er langt fra hjelpende tanker. Når den Jeanette som finnes langt langt inni meg et sted prøver å ta plass, kommer det nye ødeleggende tanker om at det bare er å gi opp. Men det er ikke en tanke det er verdt å tenke på. Tanken om at det er vanskelig nå, men at det kommer til å ordne seg, er verdt mye mer, for å få en fremgang. Det er klart at hvis jeg velger å lytte til og beholde den negative tanken kommer jeg ikke så langt. Og det er akkurat det jeg er utrolig dårlig til. Jeg holder fast ved tanken som tar størst plass. Og når man er deprimert, er det ingen tvil om hva de tankene går ut på. Jeg har den siste tiden, selv om jeg har utfordret meg mye med tanke på angsten, holdt veldig fast på depresjonen. Jeg har prøvd å holde tilbake alt jeg ikke har kontroll på. Nye ting er skremmende. Forandringer er skremmende. Så mens jeg jeg har latt kontrollen over angsten gi litt slipp, har jeg matet depresjonen, for å holde en viss kontroll. Det er kanskje vanskelig å forstå hvordan det å høre på ødeleggende tanker kan gi kontroll, men det er fordi det er kjent for meg. Det er fordi jeg er vane med depresjonen, og alt som følger med. Alt annet er utrygt.

    I mine papirer står det skrevet at jeg har kroniske selvmordstanker. Noe som vi si at tankene i den retningen ikke forsvinner, de er der konstant. Det er ikke skummelt  å tenke en tanke, det er når tanken går over til handling at det er skummelt. Å hele tiden tenke at man ønsker å avslutte eget liv, er selvsagt tøft, men enda verre er det når det blir handlinger som ødelegger for flere enn meg selv. Selv om de tankene har vært sterke i en lang periode nå, er det lenge siden det gikk fra tanke til handling. Jeg er stolt av å kunne si at jeg har trosset en fryktelig sterk trang veldig mange dager den siste tiden, som har gjort at det har stoppet med tanken, og ikke blitt en handling. Når det er sakt (skrevet) er det ingen grunn til å bli bekymret nå. Tankene, og handlingene er under riktig kontroll. Jeg har støtten jeg trenger, jeg får den hjelpen jeg trenger, og har allerede sagt ja til enda mer hjelp som skal stabilisere produksjonen i hjernen, slik at jeg kan bruke mer energi med å kjempe.

    Jeg prøver å se etter tegnene som gjør denne kampen verdt å kjempe. Det er ikke alltid like lett, men jeg får det til nok til at jeg kjemper videre. Dette er en kamp der jeg skal stå igjen som vinner, og alt av psykdom skal stå igjen som tapere. 

    (Haha, lurer på hvor mange ganger "tanken,tanke og tankene er blitt brult i dette innlegget. Det er ikke få ganger hvertfall.)

    Gi meg gjerne en tibakemelding på hva du synes om innlegget, for føler ikke helt at jeg fikk ordlagt meg helt forståelig. 

    Tenk en tanke det er verdt å tenke, og behold tanken .

    ♥♥♥

     



  • 1

    Litt mye

    Kjøretime etter time på bupp time, var kanskje å forvente litt i overkant mye av meg selv. Jeg klarte meg veldig lenge, men brått ble det for mye, og jeg knakk sammen. Det er grusomt å sitte og kjempe mot klumpen i halsen og tårene som bare presser og presser, og vite at du ikke kan gråte. Jeg prøvde så godt jeg kunne og holde tårene tilbake, men klarte ikke lenger når jeg fikk spørsmålet "Hvordan går det med deg?". Jeg gråter så og si aldri, og spesielt ikke foran andre, så det ble veldig tøft.  Jeg kom meg likevel ganske fort igjen, og fortsatte å kjøre som normalt.
    Etter en time på bupp, blir jeg utrolig sliten, fordi det krever så mye, og med minus i søvn i tillegg, og mye utfordringer på engang, er det ikke rart det gikk som det gikk. Stegene jeg tar kan bli litt for store innimellom, men nå vet jeg hvertfall det til en annen gang. Og uansett; Jeg klarte meg.

    Jeg må huske å se på tatoveringen min mer enn hva jeg gjør. Ta innover meg ordene som står skrevet, som en påminnelse til meg selv, og se på svalene om minne meg om betydningen av hver og en av dem. For jeg tro på meg selv. Det hjelper ikke alltid at andre har tro på deg, om du ikke har det selv. 
    For å klarne hodet litt, gikk jeg meg en lang tur i kveld, og fikk levert noen julekort. HøHø. Kanskje litt tidlig, men det får gå.
    Nå er jeg ekstremt trøtt og sliten, så jeg håper jeg får en god natt søvn før legetime og Solheim står for tur i morgen. 

    Det er veldig mye som skjer om dagen, og alt går i ett hele tiden, men jeg kjemper, og jeg skal komme meg gjennom det med hevet hode.
    Også vil jeg si tusen takk for alt hjelp og støtte! Det betyr utrolig mye. 

    ♥♥♥

  • 2

    Ut på tur, aldri sur

    Snøen er selvfølgelig det første som må smakes på når man endelig har fått den,

    Det er ikke alltid like bra med snø, for da er det ikke allid man ser isen som ligger under....


    Og når det er så fint fotolys, må man selvfølgelig stoppe og ta (mange) bilder på veien.







    Og noen blir veeldig slitne av en så lang gåtur.

    Som du mest sannsynlig (og forhåpenligvis) har skjønt, har jeg vært på grilltur i dag. Hvert år i løpet av desember drar vi en hel haug med folk (og dyr) på tur til en spesiell grillplass og griller og koser oss. De som ønsker  tar seg også en tur for å finne juletre. Etterpå har vi pleid å samles ute på låven, for dit har nissen kommet med gaver mens vi har vært på tur,  men nå er det ikke så mange små barn i familien lenger, så vi samles vi heller inne og koser oss med gløgg. Det er veldig koselig å ha en sånn fast tradisjon.
    Vi var veldig heldig med været i dag, selv om vi nesten snødde bort, og vi har kost oss masse. Noe som kanskje synes på bildene? HeHe.

    Imorgen er det nok en gang klart for en ny uke. Jeg for min del starter dagen på Bupp, for deretter å fortsette med kjøretime (eneste grunnen til at jeg ikke er glad for at vi har fått snø) etterfulgt av en skoleøkt. Kjenner jeg blir trøtt bare av å tenke på morgendagen, men det skal gå fint.
    Håper dere får en fin uke! 

    ♥♥♥
     

  • 0

    Siste dag, og veldig fornøyd

    Åtte ukers praksis er ferdig, og jeg må faktisk si meg fornøyd med egen innsats. Jeg har forbedret meg ekstremt siden forrige praksis, og utfordret meg en hel masse. Jeg har kommet kjempelangt, og klart masse jeg ikke trodde jeg kom til å få til. For meg spiller det egentlig ingen rolle hvilken karakter jeg stod igjen med, for det er en enorm seier for meg uansett. Jeg har vunnet mange seiere underveis, som er verdt mer enn en karakter. (Joda, jeg er fornøyd med karakteren om noen skulle lure.)
    Jeg har vært utrolig heldig, og hatt en veileder som er helt fantastisk(!), som jeg har vært trygg på, og som jeg stoler på. Det har hjulpet meg veldig mye. Kunne ikke hatt en bedre. I tillegg har det hjulpet en del at jeg kjenner rutiner, pasienter, og arbeidsplassen bedre. Jeg bruker tid på å bli trygg, og når jeg ført har blitt det, går resten mye enklere. 
    Jeg er veldig glad for at jeg fortsetter der to dager i uka, selvom jeg ikke er elev lenger.
    Stemmen i hodet som forteller at jeg kunne gjort enda mer, velger jeg nå og bare ignorere, fordi jeg er fornøyd med hva jeg har fått til. Dermed basta. 

    ♥♥♥ 

  • 1

    Værsåsnill

    Litt av et desember vær vi har..

    Jeg er ganske lei nå. Lei meg selv, for å la meg bli styrt av et monster på innsiden. Jeg er lei av å lytte til stemmene som forteller meg hva jeg skal gjøre, og hvor svak og dårlig jeg er. 
    Jeg har fått mage tilbakemeldinger i det siste på at jeg en bra jente, en flink jente, en vakker jente, en sterk jente, men jeg våger ikke tro det, for i mitt hode stemmer det ikke. Jeg ønsker å kunne tro på det, for det er jo noe alle ønsker å være, er det ikke? 
    Det er så ufattelig slitsomt å leve i et mørke der du kun ser mørket for hva det er; svart.

    Vi er i en tid der vi skal ha det bra, glede oss, være sammen, forberede og nyte.  Vi er i en tid som skal bety noe. En tid hvor vi har store forventninger til alt og alle, enten man tenker over det eller ikke.
    Det skjer noe hele tiden, det er alltid noe å gjøre. Jeg er ikke særlig glad i denne tiden på året, fordi det krever så mye. Jeg må jobbe ekstra hardt med meg selv for å få dette til å fungere, fordi jeg ikke vil være den som setter en stoppe for ting som skal gjøres. Jeg vil klare det jeg skal gjøre, og alt som forventes. Mye av det skjer er for stort for meg, men likevel så hopper jeg i det.
    Jeg knekker sammen. Jeg sliter meg ut, men jeg fortsetter likevel. Er det noen som spør, går det alltid "fint". Selv når noen ser gjennom ordene mine, fortsetter jeg å si at det går fint. På den måten stenger jeg andre som ønsker å hjelpe ute. Jeg nekter meg selv å ta imot. Som et ønske om og ikke være til bry, et ønske om og ikke ta opp ekstra og unødvendig plass. Det er feil, for jeg vet jeg ikke klarer dette på egenhånd. Jeg er nødt til å innse at på alle disse årene som jeg har nektet meg selv å ta imot, har det ikke gått særlig bra, jeg har ikke kommet så veldig mye lenger ved å nekte meg selv den hjelpen jeg blir tilbudt. Jeg skal prøve å sette ned foten mot monsteret og staheten om å klare ting selv. Jeg prøver, jeg prøver. Jeg har nettopp sagt ja til noe som skal hjelpe meg på veien, som jeg har nektet ganske lenge. Jeg vil gjøre noe for å vise at jeg fortsatt kjemper. Jeg vil gjøre noe for å vise at jeg ønsker meg selv på riktig vei igjen.

    Selv om alt føles ganske så håpløs ut akkurat nå, så skal jeg gi ting et forsøk, jeg skal ta imot det andre ønsker å gi, jeg skal gi monsteret en på trynet, rett og slett. Hvis jeg får til... 

    ♥♥♥

  • 0

    Pust inn, pust ut, slapp av.

    Det gjelder å puste, og ta seg tid til å lytte til kroppens signaler. Et skritt av gangen. En dag av gangen. Det går fint. Det vil gå bra. Det meste ordner seg. kanskje.

    ♥♥♥

  • 3

    Kreativ helg!











    Hah, hadde ikke på meg lua hele tiden, det var bare rett etter at et av barna som var her til bilder lånte den.






    Denne helgen har vært en skikkelig kreativ helg. På fredag var jeg på topten og laget pepperkaker, og i går ble jeg ferdig med noen fler julekort.
    Idag har Madelen,Therese og jeg (Rebecca var også med litt før hun måtte dra) laget de "obligatoriske" sukkertøyene +klubber. I tillegg har jeg tatt bilder av noen små sjarmører til julekort, også laget Madelen og jeg sjokoladehjerter. Med andre ord har det vært en del å gjøre, men det har bare vært koselig.

    Jeg synes det er rart at det er 1.desember allerde, for det har brått gått skikkelig fort. Desember er en måned jeg har et elsk/hat forhold til, fordi det er så mye forventninger om at alt skal være så fint og flott, man skal kose seg, være takknemlig og ha det bra hele tiden, og det er mat og kaker overalt til enhver tid.   Likevel er det jo en veldig koselig måned.

    I morgen har jeg tentamen i engelsk, så jeg prøver å tenke ut litt hva jeg kan skrive om i forhold til emne vi har fått, men det er ikke bare-bare. Håper jeg får det til i morgen hvertfall, haha. Wish me luck.

    Ønsker alle en fin desember måned! 

    ♥♥♥

  • 0

    Utenfor meg selv

    På et vis lever jeg utenfor meg selv.  Det føles bare som om jeg står utenfor og ser på det som det blir gjort. Det kjennes ikke ut som meg. 
    På innsiden rives jeg i filler. På utsiden fungerer jeg nesten problemfritt. 
    Det er rart hvor ødelagt det er på innsiden når jeg utfordrer, kjemper, og får til. Det gjør godt å se alt jeg får til om jeg prøver uten å gi meg. Det er godt å kjenne på følelsene av å mestre, og se fremgang. Likevel er det noe på innsiden som ikke stemmer. Noe som ikke vil stemme. Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi det på en eller annen måte blir feil. Det handler om noe jeg ikke fortjener. For jeg fortjener å bli værende nede i mørket. Men, fordi jeg lever utenfor meg selv og kjemper, bygger jeg meg sakte men sikkert ut av mørket som har altfor stort tak over meg.
    Det føles ikke som jeg gjør dette for meg. Det føles som jeg gjør det for alle andre. Jeg kjemper fremdeles ikke for meg, likevel gjør jeg det for meg også -på en måte. 
    Det er en evig vond sirkel oppi hodet mitt. Tankene som er positive, blir alltid på merkelig vis skrudd over til noe negativt, fordi det er det som er riktig.
    Utfordringene om dagen er ikke få. Jeg burde være stolt av å få til alt jeg gjør, for det krever ekstremt mye. Jeg strekker meg langt utenfor egen komfort-sone, og jeg lever enda. Jeg mestrer mye, og det gir meg noe godt. Men det ligger i "psykdommen" at bedre/bra ikke er bra nok. Jeg kan alltid gi litt til, isteden for å nyte det jeg klarer. 
    Jeg må lære å være fornøyd med det jeg får til, for det jeg får til om dagen, er virkelig stort til meg å være!
    Jeg må gå på innsiden og være med på, og godta at det jeg gjør, er meg, og at det er bra nok. 

    ♥♥♥ 

  • 2

    Aldri.

    "Det er vanskelig å skjule en historie som står skrevet på kroppen."

    Aldri igjen vil jeg kunne se på armene mine uten å være vitne til den lange kampen. Aldri igjen vil jeg kunne stryke over armene uten å kjenne min historie. Jeg vil aldri kunne gå i bare armer uten å få blikk fordi jeg er annerledes. Jeg vil ikke kunne se på arrene uten å se hvor sårbar jeg har vært, hvor mye frustrasjon det har vært, hvor mye sinne det har vært, og hvor mye tristhet det har vært.
    Men, en dag, vil jeg kunne gå i kortermet genser, med hevet hode, og være stolt av kampen jeg har har kjempet meg igjennom

    ♥♥♥

  • 0

    Kan ikke, tør ikke -må


    Tolk bildet som du vil, men det har mange betydninger.

    Noe stopper meg fra og ta imot. Noe forteller meg at jeg ikke fortjener det. Jeg tør ikke ta imot, for jeg vet det slår tilbake på meg. Men, jeg må prøve likevel, om ikke for meg, så for alle som kjemper rundt meg. De fortjener det. 
    De sier til meg at jeg er flink, men stemmen skriker det motsatte. De sier til meg at jeg gjør det bra, men stemmen skriker at jeg må gjøre det enda bedre.
    Det viktigste av alt, er at jeg fortsetter, og ikke gir meg. Jeg prøver å lære hvordan jeg kan trosse stemmene, og følelsene, som hele tiden trykker meg ned.

     

    Jeg trosser faktisk stemmene hver eneste dag. Allerede når jeg tar valget om å stå opp og starte dagen, trosser jeg stemmene som skriker og ber meg om bli i mørket under dyna. Idèt jeg velger å smile til de jeg møter, trosser jeg stemmene. Jeg tror virkelig ikke noen som ikke har vært i min situasjon kan forstå hvor mye krefter som legges i det å bare komme gjennom en helt vanlig dag. Hverdagslige enkle ting må planlegges godt inni hodet, igjen og igjen, før jeg i det hele tatt tør våge å prøve. Den delen er det ingen som ser. Den delen er det ingen som forstår. Alle legger kun merke til det som blir gjort eller ikke gjort, ikke alt arbeidet som er bak valget om å faktisk gjøre det.

    ♥♥♥

  • 0

    "Blikkene"



    Tenksten handler ikke om meg, men en beskrivelse av hvordan det kan føles.

    Jeg går nedover langs gågata. Det er kveld, og mørket har begynt å skyggelegge gatene. Pulsen går tre ganger så fort som skohælene treffer asfalten. Hendene er klamme, og jeg kan kjenne svetten piple frem ved tinningen. Det er varmt og kaldt om hverandre. Hjertet er i ferd med å hoppe ut gjennom brystkassa, og jeg skjelver. Øynene til de forbipasserende trenger gjennom hele kroppen min.
    Det kommer et ungt par gående. De snakker sammen, og begge kaster et blikk i min retning. Pulsen stiger enda høyere. Kanskje de sier noe om meg? Jeg må konsentrere meg om å gå riktig, men er det nok? Tenk om de snakker om hvor rart håret mitt ser ut, eller kanskje jeg har noe i ansiktet? Jeg stirrer mot bakken, tar ett steg av gangen. Likevel kjenner jeg blikkene. De intense granskende blikkene til de jeg møter på veien. Jeg hører tankene deres om hvor rart de synes jeg går, hvordan jeg holder handleposene feil, eller hvor teite de synes de nye skoene mine er. Jeg trekker pusten dypt ned i lungene. Jeg må konsentrere meg om å puste. Jeg hører noen le, og er sikker på at det er meg de ler av. Jeg trekker pusten dypt inn igjen og kjenner lungene blir fylt med masse luft, før jeg forsiktig slipper luften ut igjen. Jeg gjentar det flere ganger. Jeg begynner å telle streker i veikanten, alt for å få fokuset på noe annet.
    Pulsen har begynt roe seg, og hjertet er tilbake til normalt. Jeg tør å ta blikket opp fra bakken igjen. De forbipasserende ser ikke engang i min retning. Jeg tar frem et lite speil jeg har i jakkelomma, og gransker ansiktet raskt. Jeg har ingenting i ansiktet. Jeg møter blikket til en gammel dame. Jeg smiler, og får et smil tilbake.

    ♥♥♥

  • 2

    There are two ways of spreading light: to be the candle or the mirror that reflects it.

    Jeg har tatt utrolig lite bilder i det siste. Jeg har omtrent ikke rørt kamera siden jeg kom hjem fra Hellas. Og det må gjøres noe med!  
    Hvordan det kommer til å se ut med blogging fremover, er jeg ikke helt sikker på, men tar det som det kommer. Mulig det kommer til å bli noen bilde innlegg -men som sagt, tar det som det kommer.

    Hva synes du om bildene? Og hvilket likte du best?

    ♥♥♥ 

  • 0

    "Feil"



    Jeg har ikke blogget på lenge, og jeg har slettet de forrige innleggene. Hvorfor? Fordi jeg føler det blir feil.

    Jeg vet ikke helt hva som er feil. Jeg kommer sterkere tilbake når jeg er klar for det.
    Ingen grunn til bekymring, jeg trenger bare en lenger pause fra bloggen.

    ♥♥♥ 

     

  • 0

    Kommer flere

    Til dere som skulle lure på om det kommer flere bilder fra Hellas, så ja, det kommer. For øyeblikket har jeg mer enn nok med å komme meg tilbake til hverdagen igjen. Hele turen virker igrunn uvirkelig og som om det bare var en drøm. -ikke et mareritt. Jeg forstår egentlig ikke helt hvor stort det jeg har klart er.
    Jeg har satt bildene fra ferien litt til side, men jeg kommer tilbake til det. Har ganske mange fler bilder på lager.
    Når jeg nå ser tilbake på turen, er jeg fremdeles fornøyd, jeg er fremdeles stolt, og jeg angrer ikke på at jeg dro. Jeg hadde det fint, og jeg koste meg. Selv om tankene straffer meg nå i ettertid, har ikke det noe å si, egentlig, for jeg hadde en veldig fin og minneverdig tur. 
    Jeg er sliten, ja. Men hva så? Det var virkelig mer enn verdt det. 

    Nå er jeg tilbake på skole og praksis. Jeg er utplassert gjennom skolen, og ikke lenger på "jobb". Det stilles mer krav. Jeg skal stå igjen med en karakter. Men forskjellen fra forrige gang jeg var der gjennom skolen, er at jeg nå er bedre kjent der. Jeg bruker utrolig lang tid på å bli kjent, og bli trygg, så nå som jeg er bedre kjent, tror jeg det skal gå mye bedre. I tillegg er ikke veilederen min ukjent, og hun er bare super. (Ikke det at den forrige veilederen min ikke var det, men jeg kjente ikke til henne, og hun visste ingenting om min situasjon før ganske langt ute i praksis perioden). Jeg er klar for en god praksisperiode nå. Jeg skal klare det.
    Skole ønsker jeg ikke å si noe om. Det går som det går, og er som det er. 

    ♥♥♥

     

  • 0

    Bildedryss fra Hellas!

    Jeg hadde planer om å lage et innlegg med dag for dag, og sortere bildere deretter, men så fant jeg ut at jeg heller går for at bilder sier mer enn tusen ord, og at jeg bare laster dem opp uten noen spesiell rekkefølge. Skriver heller litt under bildene om hvor dem er ifra osv. Jeg har tatt utrolig mange bilder (sjokk) så nå kommer det bare noen få av dem. Jeg skal bruke litt mer tid på å redigere flere etterhvert, så det vil komme flere.

    Når det kommer til denne ferien, er jeg utrolig stolt, og veldig fornøyd. Jeg sa tidligere i dag at "Klarer jeg dette, klarer jeg alt", og ja, det er nok ikke så langt ifra. Selve turen var spontant fra min side, og jeg forstnod nok ikke helt hva jeg snakket om. Helt frem til det var bestilt og i orden, virket det som en selvfølge at dette ikke skulle være noe probloem det hele tatt. Jo nærmere vi kom avreise, jo mer gruet og angret jeg meg. Og selvfølgelig gledet jeg meg også. Jeg visste at turen kom til å by på mange utfordringer, men at det skulle bli  så tøft trodde jeg ikke. Jeg er mye mer fanget i min egen boble av en annen verden enn det jeg egentlig var klar over. Tvangen styrer meg mer enn jeg trodde, og vil innrømme, men som ikke er så lett å være  klar over i en hverdag der "alt går sin gang". 
    Men på ingen som helst måte skulle det få ødelegge ferien for meg eller Cecilie. Jeg har utfordret meg en hel masse, både små og store utfordringer. Når man reiser bare to stk, er man nødt til å delta begge to, og ikke trekke seg tilbake. Egen unngåelse ble rett og slett satt til side -så mye det lot seg gjøre. Det var ikke alt jeg klarte å gjøre, men det var jeg klar over før jeg dro.
    Hotellet vi var på lå, som dem sa selv, "in the middle of nowhere", så det å komme seg til sentrum og andre steder var veldig tungvindt. Av den grunn gjorde vi ikke det, annet enn den arrangerte båtturen. På den måten slapp jeg unna ganske mye, heldigvis. Rundt på hotellet var det bare to små mini marked, og tre små resturanter/barer.
    På dagtid var vi godt plassert på hver vår solseng (hvertfall de tidene der været ikke bestod av regn, lyn og torden). På kveldstid varierte vi litt. Tre av kveldene hadde vi bare rolige kvelder på rommet. Satt å leste, kommuniserte med verdnen mange mil vekk, eller bare satt å snakket. To av kveldene satt vi nede på en resturant/bar med veldig hyggelige mennesker. Jeg prøvde meg på en drink, men endte med å gi den vekk til Cecilie, som drakk den med glede. Neste gang tok jeg meg heller en cola, som jeg likesågodt sølte halve av utover kjolen min.
    Den andre kvelden vi var der kjøpte vi oss hver vår drikke, og tok det med og satt oss på stranden.  Hadde også med oss musikk, og satt og bare drømte oss bort, og vandret langs strankanten. (følte at jeg drømte).  
    Vi satt oss også på en uteplass nede ved vannet en av de andre kveldene, og bare nøt lyden av bølgene som slo inn mot land, og gresshoppene som konkurrerte om å "synge" høyest.
    Det eneste kjedelige med kveldene, var at på denne tiden av sesongen er det veldig fuktig, og da kommer myggen med engang. Vi prøvde oss med bilder på stranden den ene kvelden, men kunne gi opp etter bare to minutter, fordi vi ble totalt angrepet. Myggespray hjalp så og si ingenting. 
    Det å ha en uke der man bare kan slappe av, og nyte, uten hverdagskrav var utrolig deilig, og noe jeg tror vi begge trengte, og hadde godt av. Jeg kan bare snakke for meg når jeg sier at jeg er utrolig fornøyd med uken, men har ikke inntrykk av at Cecilie har ment noe annet.  
    Nå skal du få kose deg med noen av bildene, så kommer det flere senere. (disse bildene er bare fra speilrefleksen. Hadde også med det lille kamera som er letter å ha med seg, så er en del flere derfra.)
    som sagt, har jeg klart dette, klarer jeg alt. Jeg har virkelig overgått meg selv på veldig mange punkter, og er veldig overrasket og fornøyd. 


    Dette er da ved "pool bar". De fleste var her nede. Andre muligheter var da stranden, eller "relax pool" (viser senere).

    Som du selv sikkert skjønner, er bildene ovenfor fra stranden.
    Huset som er avbildeter privat, og ligger rett ved siden av en av  fellesstrendene. Den stranden var ikke var i bruk så sendt i sesongen.

    Alle de siste bildene er i fra en dags- båttur vi var med på. Turen gikk fra Corfu til Parga (Bildet med alle husene) for deretter å gå videre til Paxos. Båtturen varte hele dagen, og vi var på båten totalt 6 timer. 2 timer på hver øy, og 2 1/2 time med buss tilsammen. Altså en veldig lang dag. Var nk denne dagen som bestod av mest utfordringer, men jeg fikk til det også! Nesten (bare nesten) uten å knekke sammen. Da vi startet båtturen var det litt kaldt, og blåste en del, så vi satt inne, noe vi også gjorde mellom Parga og Paxos, men hele veien fra Paxos og tilbake satt vi ute i sola, og bare slappet av. (så godt det lot seg gjøre på en ganske trang båt, mye mennesker, og mye lyd. Gynget i flere dager etterpå. Haha.

    ♥♥♥

  • 0

    Har det ikke ille

    I skrivende stund ligger jeg på solsengen ved bassenget med en god bok og musikk på ørene. Det er ca 25 grader og stekende sol. Vannet er litt kald, men når man kommer seg uti er det helt greit.
    Føler meg ikke særlig komfortabel med å ligge og gå rundt i bikini, men har gått seg til litt, og jeg overlever.
    Om et par timer er det Asiatisk aften her på hotellet, så kan bli spennende å se hva de skal servere.

    Det nederste bildet er fra i går, hvor været ikke var særlig bra på formiddagen. Vi hadde både lyn, torden og regn, pluss at det blåste en del. Heldigvis ble det bedre utover dagen. Det er også veldig mye små dyr her, spesielt på kvelden, noe som er veldig kjedelig. Vi sluttet å telle myggestikk da begge passerte over 30 stk. Og ja, vi har myggspray, men det hjelper ikke så mye. Annet enn det er det ikke å klage på. Hotellet er bra og de som jobber her er veldig hyggelige. Maten er helt grei, men jeg savner noe annet enn barnematen som er dynket i gugge (også kalt saus), men barnemeny får duge.

    I morgen skal vi opp kjempe tidlig (kvart på sju gresk tid, som vil si kvart på seks norsk tid). Da blir vi hentet for å være med på båttur til Paxos. På veien skal vi stoppe ulike steder, blant annet på en blå lagune og stranden der Mamma Mia ble spilt inn. Håper på sol og fint vær.

    Kort oppsummert; vi koser oss i varmen.

  • 0

    En liten hilsen fra varmere strøk

    Etter mye reising kom vi frem til hotellet ved tre tiden (gresk tid) og kom akkurat for sent til lunsjen. Det gikk fint likevel, for snackbaren var åpen enda. Flyturen gikk overraskende bra, og det samme gjorde bussturen. Jeg fikk en utrolig hyggelig overraskelse da jeg møtte favoritt pleier fra avdelingen på flyplassen her i Hellas. Jeg ble egentlig helt satt ut, for jeg regnet ikke akkurat med å treffe henne, eller noen andre kjente her, men det var utrolig koselig, og gjorde starten på dagene her bare enda bedre. (Litt rart at jeg møtte henne på dagen da det akkurat er et halvt år siden jeg ble lagt inn, og fikk henne som primær. Og at det i tillegg er verdens dagen for psykisk helse i dag. Litt morsomt egentlig).
    Været har ikke vært helt på topp. Det har vært litt overskyet, og til og med noen dråper regn, men sola stakk frem den også, så vi har fått badet i det egentlig altfor kalde vannet. Det er utrolig kaldt i bassengene, så tviler på at jeg kommer meg uti dem. Resten av kvelden skal vi bare slappe av på hotellrommet, før vi lader opp til en ny dag imorgen. Kjenner jeg er utrolig sliten etter mye utfordringer og mas i dag, så skal bli godt å snart legge seg under dyna og slappe av. Håper Ole lukkøye finner veien hit, siden han ikke er så flink til å finne veien hjemme.

  • 1

    I morgen er en stor dag!

    I  morgen er en stor dag, på to ulike måter;

    1. Cecilie og jeg skal reise vekk, langt vekk. Vi skal reise til sol og varme, og bare nyte dagene så godt vi kan i en hel uke. Ikke tenke på skole, jobb, krav og forventinger, bare være, og bare nyte. Vi reiser alene, bare vi, som vil si uten foreldre eller noe som helst av voksenpersoner. For nå er det vi som er de voksne. Cecilie dro alene med en venninne i fjor også, men for min del er det første ordentlige reise uten foreldre til å passe på. Det føles god, men samtidig veldig rart. For, jeg er ikke voksen? Jeg er enda bare en liten jente, i en altfor stor verden. Eller er det voksen jeg er? Det føles ikke slik, og jeg vet det ikke kommer til å føles slik på lenge. Jeg skal passe på meg selv, surrehue som jeg er. Heldigvis er vi to, så vi kan støtte oss på hverandre. Jeg vet at denne reisen vil by på mange, mange utfordringer, men jeg skal ta steg for steg, jeg skal vise for meg selv, og andre at jeg er sterk nok til å klare dette. For jeg er stor, og jeg kan ta vare på meg selv. Jeg har reserveløsninger, og et knippe hjelpeteknikker å ta med meg, så jeg er sikker på at dette kommer til å gå veldig fint. 

    2. Den 10.april, altså nøyaktig et halvt år i morgen, skjedde det noe som ikke skulle skjedd, og som kunne gått riktig galt. Noe som i utgangspunktet var meningen at det skulle. En dag som for mange vil bli husket som et nærmere stort mareritt. Jeg ble fraktet av sted, og fikk den hjelpen jeg trengte. Skylling med enorme mengder væske gjennom en slange ned i magen, etterfylt av en stor mengde svart kull. En opplevelse jeg ikke unner min værste fiende. En opplevelse, som virkelig er det værste kroppen min og jeg noen gang har gått igjennom. Jeg ble liggende et døgn med en veneflon i hver hånd, gjevnlige blodprøver og koblet til en maskin som målte hjerterytmen min. Deretter gikk turen videre til en lukket avdeling, hvor jeg tilbrangte de neste altfor mange ukene. 
    Det er rart å tenke på at et halvt år etter denne grusomme dagen, skal jeg sitte på et fly, for å reise langt vekk og bare kose meg. Det er rart å tenke på at om det hadde gått som jeg egentlig i utgangspunktet hadde planlagt, ville denne dagen vært en påminnelse på at det nå hadde gått et halvt år uten meg til stede lenger. Men her sitter jeg da enda.Og godt er kanskje det. Jeg skal ikke tenke mer over dette stort i morgen, men det vil ligge i bakhodet og skurre likevel. Men dagen skal nytes. Kanskje jeg vil si at det feires for at det ble et mislykket forsøk, og ikke endte dårlig. Jeg får bare se hva dagen vil bringe. Dette skal uansett ikke få holde meg tilbake.

    Nå skal siste rest gjøres for morgendagen.Kjenner nervene nå ja! Men dette blir bra.

    ♥♥♥

  • 1

    08.10.2013

    Nok engang er jeg ganske tom for ord. Det er egentlig veldig rart, for hodet er fullt av kaos. Et evig tankekaos som bare spinner og spinner. Det er mye som skjer, og mye som skal forberedes. Nervene bygger seg opp, og prøver å snike seg inn gjennom hver eneste pore i kroppen. Men de stenges ute, og de som allerede har tatt plass, holdes i sjakk, for jeg er sjefen.

    Jeg er veldig sliten om dagen, og energien er ikke særlig mye å skryte av. Søvn er mangelvare, og nettene blir ganske tunge og lange. Men selv om nettene er lange og tunge er destruktive handlinger (selvskading) absolutt ikke et alternativ. Jeg har bestemt meg nå, for at jeg virkelig skal klare meg uten. Skadetrangen er der ofte, og er til tider veldig sterk, men jeg skal klare det. Det har ikke gått mange dagene siden sist dessverre, men det var da jeg bestemte meg for at det var siste gangen. For det er ikke verdt det. Jeg skyver vekk problemene for en bitte liten periode, ved å lage flere problemer. Det hjelper ikke på sikt. Jeg vet det, men det er likevel ikke så enkelt, for det hjelper mye der og da. Men, det finnes andre ting som også kan hjelpe. Jeg har funnet frem alt jeg har gjemt unna på rommet av gjenstander. Jeg har knekt det,ødelagt det, og kastet det. Det var tungt, men jeg vet det er det som er det rette. Jeg har satt små mål om tidsperioder jeg skal klare å overholde, og det skal gå. Håper jeg fpr det til.

    ♥♥♥

     

  • 0

    Veldig godt å se igjen Sander

    (Bildene er tatt av Bjørn Hammerseth )

    Det har vært utrolig godt å se igjen Sander i dag. Han kjente oss igjen, og så ut til å bli glad for å se oss igjen, og det er jo selvfølgelig også veldig godt. Sander står plassert på en veldig fin stall og blir veldig godt tatt vare på. Det er ikke tvil om at han storkoser seg med både tobente og firbente.
    Det er veldig tomt uten Sander hjemme. Selv om det allerede har gått et halv år siden han flyttet, savner jeg han jo, for han er en unik ponni som ikke kan sammenlignes med noen andre. Derfor gjorde det også godt at han trives der han er. Veldig glad for at jeg tok valget jeg gjorde, for han fortjener kun det beste, og det har han nå.

  • 2

    I'm a girl who smiles true my tears ..

    ... Because I never cry.

    ♥♥♥

  • 1

    Super kveld

    Dagen i dag har egentlig vært veldig bra! Den startet med å møte Cecilie i byen, og deretter spiste jeg middag ute sammen med Marthe (bra eksponering til Syden tur.) Kom hjem til en super aktiv 4 åring på besøk og koste meg masse med han frem til turen gikk videre opp til Solveig (bildet).
    Er dessverre ikke så mye sammen med Solveig, da begge er mye opptatt med sitt, men når vi først er sammen blir det alltid bra. Og spesielt i dag var det veldig godt å være der, for vi fikk snakket, masse. Jeg fikk sagt mye jeg tidligere har ønsket å snakke med henne om, og jeg følte munnen min gikk i ett sett. Men hun fikk sagt en del hun også, så da var der nok ikke så ille.
    Elsker slike kvelder med bestevenn der man kan snakke om absolutt alt mulig. Kan ikke huske sist jeg snakket så mye og så ærlig om ting til noen i det hele tatt, og det føles godt. Uvant, men godt.
    Etter en super koselig, men også veldig slitsomt og krevende dag, legger jeg meg med et smil om munnen og en følelse av å ha fått til noe.

    Beklager eventuelle skrivefeil, men blogger fra tlf, og det er ikke alltid like enkelt.

    (Bildet tatt av Bjørn Hammerseth)

  • 1

    Å velge livet


    "Utrolig hva et smil kan skjule"

    Man har ikke valgt å leve, man skal heller ikke kunne velge å dø. Jeg har prøvd, flere ganger å velge vekk livet, men det har heldigvis eller uheldigvis ikke gått så bra. Men har jeg da valgt å leve, eller valgt å fortsette å eksistere? For det livet jeg lever, er det egentlig et liv verdt å leve? Som fasit over eget hodet, og egne handliger ønsker jeg å svare nei på det. Mine tidligere handliger viser til det samme.

    For et liv med psykdom er ikke et liv. Man mister lysten til å leve. Hver dag går til å overleve, og eksistere. Når hver dag går ut på det samme, uansett hva dagene blir fylt med, blir man utslitt. Utslitt av egne tanker. Utslitt av egne handligen. Så hvorfor ikke velge bort psykdommen? Hadde det vært så enkelt, hadde jeg gjort det for lenge siden. Men noe holder meg igjen. Store,vonde og harde klør kommer etter meg å drar meg ned med engang jeg klatrer oppover. Klørne til et evig mørke. Klørne til en destuktiv verden. Men hva skjer når klørne gir litt slipp, og gir deg litt tid til å klatre? Du blir usikker, ustød, og med engang klørne på ny tar tak, er du i så stor ubalse at du faller mye lenger ned enn da du startet. Du prøver å flykte. Vrir deg i alle vinkler og retninger. Men klørne har en plan med det òg, for du sliter deg ut i forsøk på å rømme. Du blir så sliten at du godtar at verden er sånn den er rundt deg. Du godtar at ting ikke er bra, og aldri blir bra nok, fordi du er vane med det. Med sitt svarte teppe dekker de negative tankene over alt som finnes igjen av positivitet. Du blir i mørket, og trives best slik. Når du har levd slik over lang tid, klarer ikke hjernen og snu om. Negativiteten styrer automtisk, og jo lenger klørne får herske, jo mer ødelagt blir du, og jo vanskligere er det å kommer tilbake til den virkelig verden.

    Når andre kommer og skal hjelpe deg ut av mørket, blir du igjen usikker. Du vet ikke om du skal la deg bli dratt ut i det altfor sterke lyset, og vekk fra mørket. Kanskje de prøver å lure deg? Det sterke lyset gjør deg blind, og du vil tilbake til det trygge og vante.Men da kommer man ingen vei. Andre blir oppgitte, maktesløse, og utslitte. Det er ingen som vil se sine nærmeste være fanget i destruktive klør. Ingen vil se sine nærmeste bli dårligere og dårliger, og forsvinne for dem mer og mer. 
    Jeg skulle ønske jeg aldri havnet i disse klørne. Men, jeg kjemper hver dag for at klørne skal gi slipp.

    ♥♥♥

  • 1

    Home sweet home


    Noe sier meg at jeg liker lilla? Hehe. Blå er min favoritt, men er også veeeldig glad i lilla.

    Skal ikke legge skjul på at det var godt å komme hjem igjen, selv om jeg har hatt det veldig fint på hytta med mine besteforeldre. Har egentlig ikke gjort noe fornuftig siden jeg kom hjem. Jeg har ikke engang pakket ut av baggen jeg hadde med meg. Men, hva har man ikke ferie for?

    Til hytta tar det ca halvannen time med bil, noe som egentlig er ganske greit. Før hatet jeg å kjøre langt med bil, men nå er jeg veldig glad i det! Det er når jeg er på lange kjøreturer at tankene mine fungerer best, og jeg er innom alt mulig av tanker. Tankene havner som regel i fortid, på ting som har blitt sagt og gjort i ulike tider. Og kommer alltid på masse jeg egentlig har glemt.  Det kommer som regel noe godt ut av tenkingen. Jeg får også masse skrivelyst når jeg er ute å kjører langt, så neste gang jeg skal på lang kjøretur, skal jeg ha med noe å skrive på. Jeg løser virkelig verdensproblemer på lange kjøreturer. HaHa.

     Har hatt en liten pause på å skrive noenting om hvordan jeg har det, og hva som befinner seg svevende rundt i mitt hode, både for meg selv, og for andre. Har hatt lite skrivelyst, men nå er den tilbake. Hva jeg kommer til å dele eller ikke vet jeg ikke, men får se etterhvert.

    ♥♥♥

  • 2

    Første oktober

    I dag har bestemor og jeg gått en ganske lang tur. De fleste turene sammen med meg, blir gjerne litt lenger enn de egentlig hadde trengt å bli, fordi jeg som regel har med kamera. Flere bilder fra turen kommer nok når jeg kommer hjem i morgen, for orker ikke sitte å redigere dem nå.

    Jeg har også gjort ferdig pannebåndet mitt i dag. Jeg måtte ta opp omtrent alt jeg heklet i går, og starte på nytt, men er ganske fornøyd med resultatet:


    Mangler bare å sy den sammen.

    Nå skal jeg la charterfeber underholde meg resten av  kvelden. Det er så teit at det er morsomt. Noen ganger lurer jeg på hvor ade får tak i alle dem menneskene?

    Om du er så heldig å ha høstferie slik som meg, ønsker jeg deg en fortsatt fin ferie. Om ikke, ønsker jeg deg en fin uke likevel. 

    ♥♥♥

  • 2

    I gang

    Høstferien er i gang, og jeg er godt plassert under pleddet ved siden av ovnen, med hekletøyet mitt, på hytta til bestemor og bestefar.Jeg prøver med på et pannebånd, men er veldig usikker på om det blir det om jeg blir ferdig, HaHa.  Er jeg heldig får jeg rettet den opp litt. Jeg skal være her frem til onsdag, og bare ta det helt med ro. Det er bare meg, bestmor og bestefar her, som betyr pause fra foreldre! Finnes da vel ikke noe bedre enn det? Neida.joda.neida. Det er litt utfordrende, for jeg har mine egne rutiner til ulike ting, men det ordner seg. Jeg må utfordre meg, for om litt over en uke reiser jeg med med en venninne til Hellas, og der fungerer ikke mine rutiner helt sånn som jeg vil ha det. Eksponering er bra. Sies det.

    ♥♥♥

  • 2

    Dag for dag.

    Det er litt rart hvordan dagen kjennes umulig å gjennomføre idet jeg våkner, og gjennom hele dagen, men brått er den over. Brått har jeg klart å holde ut enda en dag, og enda en, og plutselig har det gått uker og måneder, til og med år. Jeg henger ikke med i tiden, men tiden venter ikke, så på et eller annet vis følger jeg med likevel.

    Jeg har høstferie nå, og det føles veldig riktig. Jeg har jobbet godt på skolen hittil, og utfordret meg selv masse. Skolen sliter meg helt ut, så ferie er akkurat det jeg trenger nå. Hva jeg skal bruke ferien til er enda uvisst, annet en at jeg har to familie fotooppdrag, noe som er veldig koselig. Utenom det, skal jeg nok gjøre minst mulig på mest mulig tid, og bare slappe helt av.

    ♥♥♥

     

  • 0

    Don't take life too seriously you'll never get out alive anyway



    Et sted på veien mistet jeg noe i et forsøk på å oppnå det perfekte. Bra ble aldri bra nok. Jeg lette alltid etter det som var enda bedre. Jeg lukket øynene for det som var greit på veien. For greit var ikke bra, og bra er ikke perfekt. Jeg stengte alt og alle ute.
    Jeg ødela alt det som var bra, for å få noe enda bedre. Og endte opp med ingen av delene. 

    Jeg mistet meg selv på veien, og jeg finner ikke tilbake.

    ♥♥♥

  • 0

    En ulempe med å være åpen på en offentlig blogg

    Det er både positive og negativt med å være en åpen person på en blogg som kan leses av hvem som helst.
    En ting jeg ser som negativt er at så lenge jeg skriver en liiten del av hva som rører seg oppi topplokket, mener brått alle at de kjenner meg, og vet alt om meg og hvordan jeg er. (her mener jeg ikke de som mener de kjenner meg på en positiv måte)
    Greit at man blir veldig godt kjent meg meg gjennom det jeg skriver, men det er langt ifra alt. Bloggen forteller veldig lite om hvordan jeg egentlig er som person.
    Da jeg var innlagt var det en av dem som jobbet der som ønsket å lese bloggen min, og leste alt jeg har skrevet siden jeg startet bloggen for tre år siden. Han sa til meg at bloggen og jeg er to deler. Jeg er A og bloggen B. Leser man bare bloggen, går man glipp av noe, og omvendt. Men har man begge deler, ser man mer av den "ekte" meg. Og forstår meg på en annen måte. Kanskje ikke akkurat slik han forklarte det, men ikke langt ifra.
    Det ligger veldig mye i det som ble sagt da, fordi jeg er langt fra så ærlig i virkeligheten som det jeg er her på bloggen. Og når det er så lite som faktisk kommer frem på bloggen, sier det ganske mye om hvor litejeg faktisk deler med meg.
    Samtidig er jeg jeg veldig mye annerledes i virkeligheten som det til tider kan bli utrykt her på bloggen. 

    Jeg visste da jeg startet å blogge at folk kom til å lage seg opp meninger om meg og mitt, og det gjør meg ikke noe. Andre kan tro det dem vil, for jeg vet selv hva som stemmer og ikke. Men ikke vær for sjapp til å dømme. Husk at det finnes veldig mye som ikke blir sagt i ordene som blir skrevet. Husk at personen som skirver en hvilken som helst blogg ikke kan dele alt.

    ♥♥♥

  • 0

    Utfordringer: Check.


    Bilde av Solveig idet hun kom ifra sklia.

    Gårsdagens utfordringer gikk overraskene bra. Sett bort ifra litt små angst,  at jeg til tider følte meg veldig utilpass, og at det ble en utslitt Jeanette, er jeg veldig fornøyd med egen innsats. Vurderte litt frem og tilbake før jeg dro om jeg hadde lyst eller ikke, men fant ut at det bare var min egen unngåelsesatferd som testet meg ut og jeg er veldig glad for at at jeg falt på valget om å dra likevel.

    I dag har jeg ikke gjort noenting fornuftig i det hele tatt. Jeg har gått fra å holde sofaen med selskap, til å holde sengen med selskap. Gikk i pysj helt frem til klokken passerte 17 før jeg fant ut at jeg skulle kle på meg, og ta litt bilder ute. Med andre ord har det vært en skikkelig daffe søndag, men følte jeg trengte det. Har veldig lite energi for tiden, og føler egentlig ikke jeg får gjort så veldig mye, selv om jeg egentlig får gjort en del. 

    Som du sikkert merker, har jeg egentlig ikke så veldig mye å skrive om for tiden. Dagene går, og er stort sett ganske like. Det går i skole, jobb eller trening, og ellers skjer det ganske lite. Humøret mitt svinger opp og ned på sekunder, og jeg blir fryktelig sliten av det.  Jeg kan starte dagen veldig bra, og bare en time etterpå, føles det ut som hele verden går i mot meg. Deretter, bare noen timer etterpå (ikke alltid så mye heller) er det helt ok igjen. Det er utrolig lite som vipper meg av pinnen, men det er også utrolig lite som kan få det opp igjen. Jo mer det svinger, jo mer sliten blir jeg.

    ♥♥♥

  • 2

    Helg!



    Regner med at du allerede vet at det er helg, og at du er like fornøyd som meg med det!

    Fredagskveden nytes på sofaen med the voice som noe å feste øynene på, og til å distrahere kveldens tanker med. Dagen har vært litt slitsom, og jeg har vært og besøkt både naboen, Elisabeth, og kjære Kristin som alle svever i himmelen, som vakre engler. Skal opp en dag og besøke min kjære tante også. Ellers skulle jeg egentlig ha muntlig prøve i dag, noe jeg gruet meg veldig til, men som dessverre og heldigvis ble utsatt til neste uke. Var også på kino med klassen for å se filmen "når snøen faller" som var en ganske sterk, men veldig bra film. Det å være på kino i seg selv er ikke noe jeg setter så veldig stor pris på, da det er veldig mye mennesker, og de aller fleste har godteri eller andre ting i ting som "bråker" overalt. Hahah, jeg er litt sær egentlig. 

    Det blir en bra, men veldig slitsom dag dag i morgen, fordi jeg skal på tur på topten. Vi skal først til sarpsborg og spille fotball (?) for deretter å ta turen til superland for å bade. Etter det blir det taco kveld. Men andre ord utrolig mange store utfordringer på samme dag, men det skal jeg klare.

    ♥♥♥

  • 5

    Beautiful raindrops

    Er litt treig, så fant ut først istad at kvaliteten på bildene blir myye bedre om jeg lagrer dem i web, så skal gjøre det fremover! Det tar lenger tid å laste dem opp, men det får heller bare være.

    "When you think that you can't make a difference, remember that one raindrop raises the ocean."

    ♥♥♥

  • 3

    When summer leaves, the colours attacks





    Jeg liker høsten. Ikke kulda, men de finefine fargene.
    Var forresten veldig lei av det gamle designet på bloggen, så nå har jeg fått nytt, og litt mer "høstlige" farger. Dessverre er bildeoppløsningen på dette designet mye mindre, så bildene jeg publiserte fra det andre, passer ikke, og er derfor blitt kuttet en del. Sånn får det bare være, og de nye bildene er i hvert fall tilpasset.

    ♥♥♥

  • 1

    Sikter mot stjernene

    "Fly with the angels, dance among the stars"

    Jeg har det bedre. Dagene er bedre. Jeg kjemper hver dag, hver time og hvert minutt.
    Det vil være verdt det tilslutt.

    Jeg sikter mot stjernene, men ikke for høyt.
    Jeg sikter mot stjernene, for jeg vet du er der og hjelper meg. 

    ♥♥♥

  • 1

    Jada



    Det er helg, og godt er det. Jeg er sliten, kjempesliten. Uken har vært lang, men likevel ikke dårlig. Den har vært bedre enn tidligere, men dårligere enn jeg kunne ønske. Jeg vil være så mye bedre, så mye lenger fremme. Men jeg kommer dit en dag.
    Det har skjedd mye den uken her, det har vært ganske slitsomt, men jeg er veldig fornøyd med hvordan jeg har taklet ulike ting, for det hadde jeg ikke klart på samme måte tidligere. 1-0 til meg.

    Good helg!

    ♥♥♥

  • 1

    Hyggelig



    Prøvde å ta litt bilder av denne blosten fra ulike vinkler, men det var visst noen som ville ha oppmerksomheten min istedet;

    haha, er han ikke hyggelig? Pelle pusen min♥

    ♥♥♥

  • 7

    Den vondeste bursdagsgaven noengang

    Fikk tatovering i bursdagsgave av mamma og pappa, og jeg kan trygt si den ikke var særlig behagelig. Men, smerten var verdt det, og jeg er kjempefornøyd, og den er akkurat slik jeg vil ha den! 

    Synes det er kjemperat å tenke på at jeg faktisk er 18år og myndig, annet enn det, føler jeg meg ikke så veldig annerledes fra i går. Har hatt en koselig dag, som først startet på på Solheim, noe som gikk veldig fint. Senere dro jeg og tok tatovering, og Silje (og mamma da) var med meg. Gikk litt og tittet i byen med Silje etter det, og stort sett bare slappet av resten av dagen.

    Hva synes du om tatoveringen?

  • 0

    Ny uke



    Helgen har gått superfort, og jeg har gjort noe omtrent hele tiden. Feiringer på fredag og lørdag, og barnefotografering og besøk på søndag. Og brått var det mandag og ny uke. Dagen i dag er min siste dag som barn/ungdom, i alle fall på papiret. Hva jeg er i hodet er en helt annen sak. Jeg er hvertfall myndig i morgen! Dagen har jeg brukt til noe så interessant som skole og bilderedigering.
    I  morgen skal jeg på Solheim igjen i praksis, og jeg både gleder og gruer meg. Men jeg tror det blir bra!
    Jeg skal også en annen ting, som ikke kommer på bloggen helt enda, men det kommer. Gleder meg.

    Det kommer flere bilder fra serien ovenfor, men det tar litt tid. Det er nemlig ganske komplisert når jeg legger inn alle bildene på den andre pc'n, mens jeg har Photoshoop på denne. Flytting frem og tilbake tar litt tid (hvertfall når man heter Jeanette) men det kommer.

    Dagene for tiden fra hodet mitt, er forresten bedre, og dagene er noe lettere. Våknet som sagt en del etter å ha lest journalen min, og ser frem til å jobbe med meg selv og mitt fremover. For nå er det nemlig nok av alt som heter psykdom! Må bare jobbe meg pent fremover, og ikke ta for store steg. Må også være klar for at det kan komme tilbakefall, så det ikke slår meg for hardt tilbake, for nå er det kun en vei å gå, og det er oppover!

    ♥♥♥

  • 1

    Nesten ferdig feiret + bursdagskake




    Jeg fyller ikke 18 før på tirsdag, men det passet slik med selskaper denne helgen, så da ble det jentekveld i dag, og familieselskap i morgen kveld. Jeg ønsnket ikke en "typis atten års feiring" med større fest og drikking, jeg ønsket heller en liten kveld sammen med dem nærmeste jentene. Jeg er veldig fornøyd med kvelden, og jeg har koset meg masse. Håper gjestene gjorde det samme. Jeg valgte å ha en "prinsesse bursdag" med rosa papptallerker og krus med prinsesser på, rosa ballonger, pary hatter og resten av det som hører med. Kaken ble en regnbue kake som jeg jeg igrunn ble ganske fornøyd med i både utseende og smak! Den tok ganske lang tid og lage, men når resultatet blir bra, er det bare morsomt.

    Regner med at jeg etter en koselig kveld kommer til å savne ganske fort, for jeg holder nesten på å sovne her jeg sitter og skriver. Kommer kanskje flere bilder fra kvelden senere.

    ♥♥♥

  • 3

    Opp med øya.



    Forbered deg på et langt og veldig ærlig innlegg.

    Tidligere i dag fikk jeg tilsendt min etterlengtede journal i posten. Kan ikke akkurat si at bunken med ark var liten. Ikke så rart med tanke på at det er snakk om tre år. Det jeg ønsket med innsyn i egen journal var å se meg og mine psykiske plager sett utenifra, fra et annet perspektiv. jeg ville se hva som var tatt opp, og hva som forstått står igjen -fra min side. Planen min var ikke å lese så veldig mye av den i dag, men jeg ble helt oppslukt når jeg først startet.

    Jeg var redd det kanskje skulle ha en negativ virkning (skulle legge det fra meg om det var det som var tilfellet), og til og begynne med var jeg litt  "oi, skriver hun virkelig så utfyllende hver gang?" og "hvem andre er det som leser alt dette om meg?" og lignende. Fikk en dårlig følelse av av at jeg ikke ønsket at det skulle være skrevet så mye om meg, men det endret seg fort, og jeg har igrunn fått opp opp øynene litt. Jeg ser de andres frustrasjon på en annen måte, og jeg ser faktisk hvor ødeleggene jeg har vært for meg selv med å stenge såpass mye inne. Jeg ser hvor utrolig heldig jeg er og har vært som har den behandleren jeg har, og hvor heldig jeg har vært og er med alle menneskene rundt meg. Ikke minst foreldrene mine. Utrolig hvor mye systemet rundt meg har gjort for å hjelpe meg.
    Jeg ser selv hva som må gjøres annerledes (prøves enda hardere) og hvordan jeg kan hjelpe meg selv best mulig.
    Jeg ser hvor "slem" jeg har vært mot familien min, med å ikka la dem ta del i mine tanker og følelser. Men det ble "bestemt"  (ikke misforstå, jeg bestemte aldri at det var slik det skulle bli, men finner ikke et bedre ord) veldig tidlig fra min side at mine tanker og mine følelser var ikke lov å snakke om. Ikke fordi det var noe galt med foreldrene mine eller de andre rundt meg, men fordi det var best slik. -Trodde jeg. Jeg var syk i mange år før noen oppdaget det, nettop fordi jeg stengte alt inne, og ikke delte det med meg. Når jeg var vane med det over flere år, var det ikke "bare-bare" og snu det tilbake, og jeg har ikke klart det enda. Slik situasjonen er nå, kommer jeg fremdeles ikke til å klare å inkludere foreldrene mine i den grad dem øsnker, nettopp fordi det har blitt for "tett på". Jeg tror egentlig at ting hadde vært mye bedre for meg og foreldrene mine om det var mer avstand mellom oss (fysisk). Nok en gang; ikke fordi foreldrene mine har gjort noe galt, men fordi det er for nærme for meg som er blitt vane med avstand, og at det dermed går i en negativ retning. Nå må jeg igjen understreke så det ikke blir noen misforståelser her; foreldrene mine har alltid vært der for meg, og det er ingenting dem kunne gjort annerledes. Det handler også en del om at jeg er på vei inn i voksen livet, og skal kunne stå på egne ben.

    Det som har overrasket meg mest mens eg har sittet å lest, er hvor alvorlig jeg har blitt tatt av min behandler på BUPP i forhold til hvordan dem har tatt det inne på UPS (Ungdom Psykiatrisk Avdeling). spesielt med tanke på min tidligere (verre enn nå) problematikk med mat. Her i Norge må man være bare skjelett før man kan si man har et problem. Jeg var flere kilo lettere og likevel var ikke BMI'en min lav nok til å sette en ordentlig diagnose. Da er det snakk om at jeg hadde 4kg for mye. Hvis det er måten man blir tatt i mot når man innrømmer et problem og søker hjelp, er det ikke rart mange ikke tør å gjøre det. Selv ville jeg aldr innse at det var et så stort problem, og det er ikke rart heller når det norske helsevesen er så firkantet.

    Når jeg har "klaget" litt på det norske helsevesen, må jeg si noe positivt også. For meg har det meste i møte med psykiatrien vært ganske bra. Jeg har en behandler på Bupp som er helt utrolig, og forstår meg selv om jeg ikke har kommet med så veldig mye. Måten jeg har blitt tatt i mot på UPS er også ganske bra. Med det samme jeg er i gang, må jeg tilføye at jeg hadde ikke kommet så veldig langt om det ikke hadde vært for noen ekstra åpne øyne på ungdomskolen, og ekstra støtte på videregående.

    Jeg vet ikke hvordan ting ser ut fremover. Men jeg har tilrettelagt skolegang, jeg har praksis (så snart det er i orden), jeg har flere gode venner rundt meg, jeg har familie som støtter meg, og jeg har fremdeles den samme supre behandleren selv om jeg fyller atten. Og kanskje enda en ting som vil kunne hjelpe meg og de rundt meg.  Vel, - Jeg har muligheter.

    (P.s. Jeg er veldig glad for at dere deler innlegget mitt med facebook knappen nedenfor. Uheldigvis er jeg ikke så heldig å se hvem som deler den, annet enn noen få innimellom, og dermed er det ikke alltid jeg får med meg med det dere skriver som er ment til meg når innlegget blir delt. Setter likevel stor pris på det, og kommentarfeltet er åpent. hehe.) 

     

    ♥♥♥

  • 1

    Jeg vet ikke

    Frem, tilbake, opp eller ned, jeg vet ikke. Føler ikke. Forstår ikke. Klarer ikke. Vil ikke(?). Går ikke.

  • 4

    25.08.2013

    Slekt treff i går var veldig koselig. (tør jo ikke si noe annet når fler av dem leser bloggen. Hehe)  Hyggelig å se igjen folk man ikke har sett på veldig lenge. Og godt å få tilbakemeldinger på at folk tenker på meg, følger med, og ønsker meg alt godt. Samtidig har vi en veldig stor slekt, så det blir fort veldig mange mennesker på et og samme sted, men det gikk ganske greit. Var så sliten da vi dro at jeg sovnet i bilen på vei hjem. Men det var verdt det. Tok en del bilder der også, men øsnker ikke å dele dem, da jeg er veldig nøye på å ikke legge ut bilder av andre uten at dem synes det er i orden.

    Da vi kom hjem spurte jeg om ikke Solveig ville være med å ta bilder, fordi jeg trengte nye bilder av oss sammen. Har funnet et skikkelig fint sted ute som gir veldig bra bokeh effekt, så de fleste bildene jeg tar for tiden blir der nede. Kan bli kjedelig i lengden - men ikke enda!
    Og heldig som jeg er, kjørte Bjørn ekstra til skolen på fredag for å hente laderen min, så jeg har fått redigert bildene! Var vel og merke ikke min lader han fikk med seg, men får byttet den på skolen i morgen uansett, så spiller jo ingen rolle. 

    ♥♥♥

  • 3

    "bra Jeanette"

    Har endelig fått Photoshop på skole-pc'n! (takket være Bjørn) Men gjett hva, jeg klarte å glemme laderen til pc'n på skolen. Jeg som var såå fornøyd å gledet meg til å få redigere bildene ordentlig igjen, men neida. Åh, blir så irritert over meg selv. Jeg har holdt ut hele sommeren, så jeg holder vel ut frem til mandag også. Kjipt er det uansett. Surrehue.

    Regner med det er flere enn meg som er fornøyd med at det er helg? Selvom det kun har vært en uke på skolen ( minus en dag for min del) kjennes det godt på kroppen etter den første uka. Skole er fremdeles ikke helt ok, men noe bedre enn da jeg skrev her om dagen er det. Nå har jeg møtt alle lærerene jeg skal ha også, og har igrunn fått et bra førsteinntrykk.
    Fått tilbakemelding om at jeg kan starte på Solheim på tirsdag også, så ting ordner seg.

    ♥♥♥ 

     

  • 1

    Flere dager + noe du lurer på?

    Jeg er sikker, helt sikker på at denne uka har fått et par ekstra dager, eller i det minste mange ekstra timer. Uka har gått utrolig sakte, og jeg gleder meg til den er over, for den har vært utrolig slitsom. Likevel er det litt godt at hverdagen er i gang igjen, så en har noe å gå til.
    Dagene er ikke enkle, snarere tvert i mot, men jeg holder ut, jeg klarer meg. Jeg skulle ønske jeg kunne jobbe meg mange skritt lenger frem, med engang, men ting tar tid. To skritt frem og ett tilbake, er likevel et skritt frem. Selv om det føles som det har gått mange skritt tilbake, skal jeg fortsette å kjempe. 
    Dagene fremover er helt klare; grilltur i morgen, slekttreff på lørdag og bursdag på søndag (okei, den siste er jeg ikke helt sikker på). Fullt opp med andre ord, men jeg tror det er greit, vhis ikke hadde jeg nok bodd under dyna, og det er ikke alltid en bra ting.

    Med mangel på inspirasjon til å skrive noe for tiden lurer jeg på om det er noe du lurer på?
    Spør om hva som helst!  jo fler spørsmål, jo mer fornøyd blir jeg. 

    ♥♥♥

  • 2

    Skole



     

    Skole. Ja skole ja, hvordan går det?Jeg vet faktisk ikke hva jeg skal si om det. Kanskje det i det hele tatt er for tidlig å si noe som helst. Men som jeg har sagt tidligere, er det noe med meg og hele settingen med skole som ikke passer sammen, i det heletatt. Det er tøft  å møte i en klasse der du omtrent ikke kjenner noen, og sliter med å åpne deg og bli kjent med nye mennesker. Det sier selv selv at det kan bli kanske vrient. De fleste av dem andre kjenner hverandre, og har sine "klikker". Det er ikke så lett og kommer utenifra og skulle ta del i det da. I tilegg er ikke jeg der i alle timene, noe som gjør det enda vaskligere å bli ordentlig kjent. Men nå har det kun gått to dager, og det jeg snakker om nå, er mest sannsynlig bare snakk om tid før blir enklere (håper jeg). Jeg vet at det er mange der ute som er i samme situsjon som meg og at ting er nervepirrende og vanskelig for mange i starten. Det løser seg.

    Jeg, som mange andre, ikke helt fornøyd med å være tilbake til hverdagen med masse krav. De siste ukene før skolen var tøffe, veldig tøffe faktisk, og jeg var omtrent helt utslitt. Det har ikke forandret seg så mye. Jeg ser ikke som det å starte på skolen sliten og umotivert som en bra ting. Jeg prøver å gjøre noe med det, men det er ikke så enkelt som jeg skulle ønske det var. Likevel så fungerer jeg. Jeg er med venner, jeg kommer meg opp, jeg trener, og jeg har møtt opp på skolen disse dagene. I morgen skal jeg på Bupp, og siden jeg egentlig ikke har skole i morgen, og klassen skal på "bli-kjent tur" når jeg skal på Bupp, har jeg ikke noe skole i morgen. for min del er det helt greit, for jeg trenger en dag for å ta innover meg de dagene som akk har passert.

     

    ♥♥♥

  • 2

    Det går, og jeg får til!

    Hvis du av en eller annen grunn skulle trenge å vite det, har jeg blitt ganske flink (!) til å ta buss! Enkelt mener kanskje du, men for meg var det utroolig vanskelig for en liten tid tilbake. Nå kan bestemme meg bare 10 min før jeg gå for å rekke bussen at jeg skal ta den. Aldri i verden om det hadde skjedd for et par måneder siden. Om mamma/pappa ikke kan kjøre meg til byen f.eks er ikke det lenger et problem, for da tar jeg bare bussen. Rekker jeg ikke ta den bussen jeg skal, klarer jeg likevel å puste normalt, og venter bare på neste buss. Senest i dag skulle jeg på et sted for å skrive på noe papirer, som jeg deretter skulle ha med meg til skolen. Det er ganske langt mellom stedet jeg var på, og til skolen, så jeg måtte ta bussen -Fra et ukjent sted, og ikke visste jeg når den skulle komme der heller, men jeg overlevde! Hah, hvem skulle trodd det? IKKE jeg hvertfall. Jeg pleier å ha på musikk på tlf for å roe meg ned, men i dag trengte jeg ikke det engang. Det er en god følelse det!
    Gjett om jeg er litt stolt (og tør å innrømme det). Det beviser bare at ting er mulig, så lenge man jobber for det.

     

    ♥♥♥ 

  • 0

    Nok en sommer forbi


    Forbinder høsten med herlige rideturer i flotte farger, endelig gallopere i full fart på nytresket jorder. Synd å gå denne tiden i møte uten lillegull.

    Høsten lister seg på.. Lufta blir kaldere, nettene friskere og stjernehimmelen klarere. Bladene begynner å få farge og falle av, og kornet blir grønnere og mer og mer gult. Mørket smyger seg tidligere og tidligere på om kveldene. Sommeren er snart over. Jeg liker høsten, samtidig som jeg ikke liker den. Jeg elsker alle fargene, at lufta blir frisk og god, men tanken på at alle planter og trær dør og visner bort, er litt trist. Plutselig er det ingenting igjen, og neste da er kulda som biter oss i nesa. Kong Vinter liker ikke meg, og jeg misliker han sterkt. Men det er enda mange uker til han kommer å hilser på. 

    Dag for dag har hatt en langsom, og til tider nesten uutholdelig sakte fart, men brått er ferien straks over, og sommeren er borte på et blunk. Skremmene, ja. Siste ferie uke er i gang, som vil si at neste uke fyrer det løs. Jeg gruer meg, og jeg gruer meg veldig. Heldigvis har jeg bare skole to dager i uken, men det er to dager med realfag, noe jeg ikke setter så veldig stor pris på. De resterende tre ukedagene skal jeg (mest sannsynelig) tilbringe på Solheim- En dementbolig jeg har vært i praksis tidligere. Jeg tror (og håper) at en slik løsning kan fungere med situsjonen jeg er i.

    Det går lang tid i mellom hver gang jeg skrive, men jeg orker ikke skrive bare for å skrive, når jeg egentlig ikke har noe spesielt å dele med dere. Når hverdagen er i gang igjen, blir det nok mer blogging fra min side også.

    ♥♥♥

  • 1

    Det er på dager som dette


    //Bjørn Hammerseth

    Det er på dager som dette man bør skive, snakke og få ut følelser. Men det er ikke så enkelt når følelse er låst inne, og sliter med å finne veien ut og frem. Selvom det kom et par tårer, var ikke det nok. Jeg hadde mye mer følelser i meg, samtidig som jeg var helt tom. Det har skjedd så mye den siste tiden at jeg ikke klarer å kjenne på alle følelsene, og blir mer eller mindre følelsesløs og likegyldig til tider. Jeg vet ikke hva jeg vil med bloggen lenger, for jeg føler ikke jeg gjør annet enn å syte og klage, selv om det ikke er det som er meningen. På en annen side, har jeg ikke noe nytt å komme med. Det er bare det samme gamle, ihvertfall som jeg ønsker å dele med meg. Jeg holder alt for mye inne, men det er ikke alt man bør dele med en hel verden på internett heller.

    Jeg føler meg fanget, og prøver å flykte. Jeg løper og løper- men jeg kan ikke flykte fra meg selv. Speil er en fiende om dagen, og selv om jeg er nødt til å kaste et blikk i den retningen om jeg går forbi, kan jeg ikke fordra det jeg ser. Alt er feil med det som møter meg. Av og til, skulle jeg ønske jeg kunne se meg selv utenifra, fra andres øyne. Kanskje jeg da  kunne trodd på det dem sier, det som nå ikke når inn, og blir møtt av stor motstand.

    Min blogg er basert på ærlighet. Det å være ærlig, og det og skrive om hvordan ting er i virkeligheten, og ikke bare det som er så fint og flott fra utsiden. Jeg prøver å gi et lite innblikk i en verden som er litt annerledes enn "alle andre sin". Jeg er lei av å høre at jeg ikke gjør nok for å bli frisk, at jeg ikke tar i mot hjelp, at jeg bare har meg selv å takke, for det er ikke tilfellet. Selvfølgelig handler det til slutt om hvilke tiktak jeg selv gjør for å få det bedre. Men sykdom utløses av noe. Det hjelper ikke endre tankegang, når miljøet rundt og holdningene rundt meg er de samme. Når jeg ikke blir møtt med forståelse, eller at noen ikke prøver eller ønsker å forstå. Jeg må må ta stegene selv, men jeg klarer det ikke alene. Jeg trenger å bli møtt med forståelse, ikke irritasjon, likegyldighet, og sinne. Jeg trenger forståelse av ordene som ikke blir sagt, og forståelse av ord som blir sagt. Men det er for mye å forlange.

    I mine øyne, kommer til aldri til å bli bra. Men det er fordi jeg er fanget. Jeg er fanget i mørket, i en kjeller, holdt fast av et moster. Jeg styrer det ikke selv. Jeg velger det ikke selv. Så slutt å forvente at jeg bare kan velge det vekk. Jeg klarer det ikke.

    ♥♥♥

  • 0

    229 bilder gjennom Photoshoop...

    ... Tar sykt lang tid, MEN, nå er jeg ferdig!
    Føler  jeg nesten ikke har gjort annet enn å sitte å redigere bilder siden lørdag,- men der tar jeg feil. Har faktisk rukket ganske mye. Jeg er i hvertfall fornøyd med å være ferdig, og jeg håper brudeparet er fornøyde også. De fikk se gjennom bildene på søndag før redigering og da var dem fornøyde.
    De verste bildene var inni kirken, ute gikk det mye bedre. Aldri vært glad i å ta bilder inne pga høy ISO, liten blender, lukkertid og blabla, men gikk greit nok. Det viktigste er uansett at brudeparet er fornøyde, og det virker slik, så da er jeg fornøyd også. Spurte om å få publisere noen av bildene så dere får se, men har egentlig ikke fått noe annet svar enn at hun ville se bildene først, så kan hende det kommer etterhvert, må bare være sikker på svaret så jeg ikke legger ut noe dem ikke vil.
    Jeg hadde egentlig ikke noen grunn til å være nervøs som det jeg var, for det var ikke ille. Skummelt ja, men grusomt? nei. Gikk bedre enn forventet, + at jeg var så lur at jeg tok angstdempende rett før vi dro, så jeg holdt nervene i sjakk. Ikke bruden eller brudgommen som fikk kalde føtter nei, men fotografen! Hah, det skulle tatt seg ut.
     

    ♥♥♥

  • 4

    Nerver


    Føler meg litt sånn.

    Om få timer står jeg i en kirke og skal fotografe et brudepar. Deretter går turen ut, og portrettbilder og familiebilder står for tur. Skal ikke legge skjul på at jeg gruer meg veldig, og spesielt om man kaster et blikk ut og ser det fine været vi har i dag. jeg håper i det minste vi får opphold, så jeg får en mulighet til å få bilder helt ute. Plan B er klar om det skulle regne, så skal nok gå fint det også. Jeg håper virkelig det er min "foto-dag" i dag, ,og at brudeparet blir fornøyde. Det er stort å skulle være fotograf i et bryllup, og det er ikke akkurat dagen for å feile. Det er første gang jeg har et så stort foto oppdrag, men jeg skal prøve å legge bort tanken om at dette er viktig osv, og heller kose meg med å ta bilder. - Det er som regel da bildene blir best. 

    Wish me luck.

     

    ♥♥♥ 

  • 1

    Still fighting



    Når man vil gi opp,
    men må kjempe mer.
    når alt håp er borte,
    Når man ikke ser det andre ser.

    Beklager for mye negative innlegg for tiden. Men dagene er.. vanskelige... Jeg vet ikke hva jeg skal skrive til dere, jeg vet ikke hvordan dere kan forstå. Egentlig tror jeg ikke dere kan forstå, for jeg forstår ikke selv. Jeg vil så gjerne fortelle hvor langt jeg har kommet, og hvor mye bedre ting er. Jeg vet det er det dere ønsker, men jeg vil ikke lyve. Jeg vet ikke helt hvilket bein jeg skal stå på, eller hvilken retning jeg skal vandre mot. Alt kjennes håpløst, og mest av alt frister det å bli i sengen hele tiden, hele dagen. Jeg er så utrolig sliten.
    Men det viktigste er at jeg ikke gir meg, at jeg fortsetter å kjempe. Uansett hvor hardt det er, så skal jeg kjempe. -Jeg skal vinne.

    ♥♥♥ 

  • Ine Jeanette

    Jeg har det bra, - til tider. Jeg har det dårlig, -til tider. Jeg har det fantastisk, - til tider. Jeg har det helt grusomt, -til tider. Det er slik dagene går. Det er slik livet er.

    inejeanettes

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde



    hits