inejeanettes - Foto og hverdag hits
Hjem Add Om meg Kontakt

0

Jeg fler jeg skylder dere en oppdatering

Jeg fler jeg skylder dere en oppdatering. Ikke fordi jeg har ndd fantastiske nye hyder, eller fordi livet mitt er utrolig innholdsrikt. Men, fordi sist jeg blogget, var desember 2016. Jeg vet at det er flere der ute som lurer p hvordan det gr. Flere som har fulgt meg og min historie langt tilbake i tid. Som har stttet meg, og hjulpet meg hit jeg er i dag. Dere skylder jeg en oppdatering.

Det har skjedd mye siden slutten av 2016, men jeg synes det er vanskelig vite hvor jeg skal starte. Det er vanskelig oppsummere et helt r. Men, jeg skal prve.

Jeg kan starte med fortelle at jeg er over 300 dager skadefri 305, for vre nyaktig. Det har ikke vrt vanskelig. Det er ikke lenger noen trang, og heller ikke noe jeg m jobbe for ikke gjre. De siste rene, har jeg hatt f sprekker. Det har gtt r og mneder mellom hver gang jeg har sprukket. Denne gangen er det likevel annerledes. Jeg forstr dere som ikke klarer se for dere hvordan noen frivillig kan gjre seg selv s vondt. Jeg forstr, fordi grsser kun ved tanken. Det er en god ting. Det betyr at jeg har nytt, bedre verkty for hndtere de flelsene jeg har brukt selvskadingen til. Jeg snakker. Jeg lar meg selv kjenne p flelsene som kommer. Jeg finner andre mter f ut frustrasjon p. Jeg trenger ikke lenger selvskadingen. Det er godt vre fri fra noe som har vrt s vondt, fastlst, og som har virker umulig noen gang skulle legge vekk for godt. Arrene mine vil alltid vre der. Men, de vil blekne, og tilslutt vil de kun vre vage minner om en vond fortid. De vil minne meg p at jeg er sterk, og har holdt ut ufattelig mye. Det har ikke vrt lett, og jeg har vrt s nr la livet g videre uten meg. Jeg er ufattelig takknemlig for at jeg aldri klarte det jeg trodde var den beste lsningen, bde for meg, og verden rundt meg.

S vil jeg g videre til fortelle at jeg i noen mnd n, har vrt i praksis i en barnehage. Jeg trives, og gleder meg ofte til g p jobb. Jeg jobber ikke fult, og kommer sannsynligvis ikke til gjre det, men det har vrt viktig finne ut hvor mye jeg faktisk klarer. Det har vrt veldig vanskelig, fordi jeg vil s gjerne mye mer enn hva kroppen tillater meg. Det har ikke vrt lett fokusere p det jeg faktisk fr til, istedenfor henge meg opp i det jeg ikke klarer. Det at jeg n klarer det forteller noe om hvor langt jeg har kommet. Det se mine egne begrensninger, ta pauser nr det trengs, og innse at det er vise styrke, ikke svakhet. Jeg vet s godt, at hvis jeg presser meg for mye, mter jeg veggen. Da blir jeg liggende over tid, ute av stand til fungere. Da er det mye bedre lytte til kroppen, gjre det jeg klarer, og la resten vre.

Jeg vet at det er noen som lurer p hvordan det gr med meg og Lyder sammen. Og Zelda. Og jeg er s glad for kunne fortelle at det gr veldig bra med vr lille familie. Selv om jeg veldig ofte lurer p hvordan i all verden de orker holde ut med meg. For, enkelte dager, vet jeg ikke selv hvordan jeg holder ut med meg. Nr det gjelder det bo i Trondheim, har jeg nedtelling p hvor lenge vi har igjen fr vi flytter nrmere Halden igjen. Jeg hper det gr fort, men jeg trives nr jeg kan tenke at vi bor her midlertidig.

Jeg merker at det skrive, ikke er noe jeg gjr ofte lenger. Det er vanskeligere ordlegge seg, og f frem det jeg jeg nsker. Mest av alt vil jeg si at jeg har det bra. Mye bedre enn jeg har hatt det p mange r. Det er fortsatt dager som er vanskelige, og tunge og komme seg gjennom. Det er fortsatt perioder jeg tenker at det hadde vrt mye enklere, og bedre gi opp. Men, slik vil det nok alltid vre. Jeg er ikke alene om det. Livet gr opp og ned, slik er det bare.
Jeg har lagt bak meg mange r med alvorlig depresjon, selvskading, spiseforstyrrelser, tvang, og angst. Jeg har vrt fanget, og trodde aldri jeg skulle slippe fri. Jeg trodde aldri jeg skulle f kjenne p denne formen for glede over vre i live. Jeg er heldig. Jeg har en solskinnshistorie. Det er ikke alle som er like heldig. Hadde jeg hatt mulighet, ville jeg ikke endret p noe. For alt jeg har vrt gjennom, har gjort meg til akkurat den jeg er i dag. Jeg er stolt. Stolt av meg selv for ha kommet s langt. Jeg er takknemlig. Takknemlig for at jeg har hatt s enormt gode stttespillere, som aldri har gitt meg opp.
 

Om f mneder, avslutter jeg behandling. Siden juni 2010, har jeg vrt avhengig av psykiatri og helsevesen for holde meg i live. N er jeg snart klar til klare meg p egne ben. Det er skummelt, og litt vanskelig, men utrolig godt. Jeg kommer til ha tilbakefall, veien kommer til g opp og ned, men jeg har ftt verktyene jeg trenger for klare meg. Jeg vet hvordan jeg bruker de n. Og, ikke minst har jeg fantastiske mennesker i livet mitt, som str klare til hjelpe meg nr jeg faller. Heldig. Ikke alle er like heldig som meg. De kaller det en solskinnshistorie.


Oftere og oftere, smiler jeg ogs fra ynene.

Jeg har en fremtid. En god fremtid. Veien har vrt lang, nesten umulig. Jeg gleder meg til resten.
Tusen, tusen takk til alle dere som har trodd p meg. Som hele tiden har sagt at jeg klarer dette. Tusen takk for at dere ikke har gitt meg opp. Jeg er evig takknemlig.

Bildene er helt tilfeldig, og jeg skulle gjerne delt mange flere med dere, men pc'n jeg har alle ferdig redigere bildene p, er en tlmodighetsprve jeg ikke orker akkurat n. S dere fr klare dere med disse f.

♥♥♥

  • 2

    Trket stv


     



    Jeg har endelig trket stv av kamera mitt igjen, og vrt p shoot med denne herligheten her! Det er godt ta i bruk kamera igjen, det er bare synd at det gr s lang tid mellom hver gang jeg bruker det ordentlig. Det er ogs godt trke litt stv av tastaturet.

    Jeg tenkte det var p tide gi fra seg et lite pip igjen. Det har skjedd store forandringer siden jeg skrev noe sist. Jeg har falt, og jeg har reist meg igjen. Jeg lrer noen nytt hver gang jeg treffer kjelleren, og heldigvis har jeg opparbeidet gode verkty bruke, og jeg har fantastiske mennesker rundt meg. Dagene er ikke bare rosenrde, og de tunge, vonde tankene titter innom altfor ofte, men jeg klarer lytte mindre og mindre til dem. N i juletida, kan det vre ekstra utfordrende. Jeg har tidligere gitt uttrykk for at jula er en tid jeg synes er vanskelig. Det er jeg veldig klar over at jeg ikke er alene om. Det er mange som synes nettopp denne tiden av ret er spesielt utfordrende. Vr litt klar over det, fr du legger ut om hvor fint og flott du synes det er.

    Siden sist har Lyder og jeg flyttet inn i ny leilighet. Huset vi leide i, ble solgt, og vi ble ndt til finne en oss en ny plass bo. Vi bor fortsatt i samme omrde, og jeg er veldig fornyd med hvordan vi har ftt det! Det virker ogs som at de to andre (Zelda og Lyder), ogs trives veldig godt. Litt strre plass, og mye mer praktisk. 

    Jeg kommer til komme med hvertfall til komme med ett innlegg til om ikke s lenge.

    ♥♥♥

     

  • 1

    Tilbakefall, fremskritt og en tid som str stille

    Over en lenger periode hadde jeg det ganske ok. Faktisk vil jeg kunne si at jeg hadde det ganske bra. Jeg er redd for skuffe folk, nr jeg sier at ting er tft. Sannheten er at ting er ganske vanskelig. Jeg gikk p en vegg. Feil, jeg lp p en vegg. Jeg var uoppmerksom, og plutselig bare l jeg der, helt sltt ut, og delagt. Jeg klarte ikke reise meg. Veggen traff meg s hardt og uventet at jeg ble liggende og lure p hvor den i det hele tatt kom fra. Jeg skriver i frustrasjon, for avlede trangen til gjre meg selv vondt. Skriving har alltid vrt terapi for meg. Jeg nekter la meg selv falle lenger ned, igjen. Nesten halvannet r klarte jeg holde meg unna det kjenne min egen smerte og frustrasjon p egen kropp, i hp om f en liten pause. Nesten halvannet r. Men, jeg skal ikke grave meg ned, eller henge meg opp i at jeg var svak et yeblikk. For, hvor sterk har jeg ikke vrt alle de andre dagene, som nesten ble halvannet r?! n dag i desperasjon skal ikke f delegge det, s derfor skriver jeg. 


    (Foto; Ida Michelle Pedersen)

    Akkurat n, fler jeg at tiden str stille. Dagene gr, men jeg er ikke alltid en del av dagen. Jeg klarer ikke forklare det nrmere. Jeg skulle nske jeg kunne skrive om hvor langt jeg har kommet, hvor mange fremskritt jeg har gjort. Isteden skriver jeg om nok et tilbakefall. Det positive i dette, er at jeg har vrt gjennom dette fr, og vet hvordan det fungerer. Jeg vet hva som hjelper for at jeg skal klare reise meg igjen, og jeg vet hva som absolutt ikke hjelper. Det er ikke alle dager det er like enkelt gjennomfre det jeg vet er bra for meg, men jeg prver, og det er jo det viktigste, sant? Jeg vet at det ikke opp ikke er et alternativ, selv om det noen ganger fles som det eneste riktige gjre. Jeg har mennesker som bryr seg om meg. Jeg har mennesker som faktisk er avhengig av ha meg i live, og dt er en ganske stor motivasjon til ikke bli liggende.


    (Foto: Ida-Michelle Pedersen)

    "Det er ikke umulig bare litt utfordrende."

    ♥♥♥

  • 5

    Jeg skulle ikke fylle 15r

             


    Det er rart se tilbake i tid. Se hvor ufattelig langt nede jeg har vrt. Det er rart sitte her som (snart) 21-ring, vite at jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle bli mer enn 14 r. Jeg var jeg var fanget i noe stort og mrkt. Jeg var styrt og delagt av krefter strre enn meg selv. Krefter s store at jeg gav opp kampen om kjempe imot. Jeg maktet ikke. Jeg ble fortalt at det kom til bli bedre, -bare jeg holdt ut. - Bare jeg tok valget om  kjempe videre.
    Flere av kampene mine ble for store. Jeg prvde flere ganger avslutte alt, i hp om noe bedre. Men, en annen kraft, strre enn dden, holdt meg igjen. Det var ikke meningen at jeg skulle forsvinne. Det var ikke min tur. Jeg trodde jeg kunne velge bort livet, fordi livet ikke var noe for meg. Jeg hadde ikke valgt komme til denne verden, s hvorfor kunne jeg ikke velge forlate den? Heldigvis er ikke det et valg som er ment for oss mennesker bestemme selv. Jeg prvde, men lyktes ikke. Jeg ble tilbudt hjelp, p alle tenkelige mter, men jeg hadde bygget en mur rundt meg selv, og ingen hadde tilgang til min side. Likevel ble jeg ikke gitt opp. Hjelpen fortsatt komme, selvom jeg avviste den gang p gang. Helt til et tidspunkt der jeg klarte, med hjelp av andre, til stikke hull p den svarte boblen jeg levde i. Se meg selv fra utsiden, og ta imot hjelp. Bruke det lille hpet jeg hadde igjen, til prve gjre en endring. Jeg trodde jeg skulle vre nede i mrket for alltid. Jeg var sikker p at jeg aldri kom til f det bra, for det fortjente jeg ikke. Men, med tid, skulle alt jeg jeg trodd blindt p, vise seg ikke stemme. Livet hadde noe tilby meg ogs. Gode dager var ogs for meg, ikke bare for alle andre. Det er rart hvordan jeg var helt fastlst inni min egen boble. Ikke en fargerik og vakker boble, men en boble med nyanser av svart og grtt. Jeg levde for andre, og ikke meg selv. Eller, nei, jeg levde ikke, jeg eksisterte. Hverdagen bestod av ta p seg den uendelige tunge masken. For overlevde, mtte jeg dele min egen hud i to. Det er vondt tenke p. Det gjr vondt vite at alle de rene jeg var preget av sykdom, fr jeg aldri tilbake. Jeg fler at jeg mistet ungdomstiden min. Men, jeg kan ta et valg. Jeg kan velge bruke tid og energi p en fortid jeg ikke kan gjre noe med, eller jeg kan se fremover, gjre det beste av den tiden som kommer. I dag er det valget enkelt. Selvom jeg fortsatt har en vei g, s klarer jeg se fremover. Noen dager er forsatt s tunge at tankene forteller meg at det ikke er verdt det. Men de periodene blir det mindre og mindre av, og jeg har blitt sterkere og sterkere til st imot de kreftene som har styrt livet mitt altfor lenge.

    Om 12 dager, er jeg s heldig f oppleve en av de dagene, som sies vre en av de beste man fr i livet. Jeg skal gifte meg, med personen som betyr alt for meg. Jeg skal g ned kirkegulvet i en vakker, hvit kjole, og vise hele verden at han bare er min. Jeg skal love dele resten av livet mitt, bde de gode og de drlige, med en person som er helt unik. Ikke alle er s heldig. 
    Jeg trodde aldri jeg skulle gifte meg. Ikke fordi jeg ikke ville det men jeg var sikker p at ingen ville gifte seg med meg. Ingen ville velge meg, og ingen ville holde ut med meg. Igjen viser det seg at alt jeg har trodd p av negative krefter, ikke stemmer. Det er ikke verdt tro p, for det motsatte viser seg gang p gang.
    -som sagt har jeg mye igjen jobbe med, men nr det er flere av de gode periodene, enn de negative, da er jeg p riktig vei. Jeg vet at eg er p riktig vei.

    ♥♥♥

  • 0

    Oppdatering - Hvordan gr det i Trondheim?

    Hei!

    Vil frst starte med si tusen takk for gode ord angende det forrige blogginnlegget mitt! Det setter jeg pris p. Vil ogs forsikre dere om at jeg ikke tar til meg noe av det som ble skrevet, og at vedkommende ganske tydelig ikke har lrt nettvett.


    Jeg fr ofte sprsmlet om hvordan det i Trondheim, og jeg vet at det er flere der hjemme som ville satt pris p en liten oppdatering om det.
    Da jeg flyttet hit, tenkte jeg det det var en gylden mulighet til komme igang med bloggingen igjen. Da ville jeg jo ftt skrevet litt igjen, og de hjemme ville kunne flge mer med om hvordan det gr i her. Men, s har det seg snn at jeg virkelig ikke har stort skrive om. Hverdagen min er ganske kjedelig, og ensformig. 
    Jeg visste at det flytte hit ville kreve ganske mye av meg, spesielt i starten. Jeg takler forandringer fryktelig drlig, og dette er jo ikke akkurat en liten forandring. Det ble periodevis mye tffere enn det jeg trodde, og siden helsesystemet i Norge er som det er, har jeg fremdeles ikke ftt en behandler her oppe som jeg har kunnet snakke med.. (Ftt time i mai n da). Fastlege-bytte og slike ting er ikke bare-bare det heller, men det har ordnet seg. Allerede ett par uker etter at jeg flyttet hit, fikk jeg jobb. Det var lett se hvor mye helsepersonell trengs rundt om kring. Frste arbeidsplassen passet ikke helt for meg. Det var noe med mten jobbe p, som ikke passet helt. Alt passer ikke for alle. Heldigvis fikk jeg fort intervju en annen plass, hvor jeg n jobber hver 3. helg,  p tilkalling, og er p vei opp i stilling. Det er en plass jeg stortrives p, noe som betyr utrolig mye for kunne yte ordentlig, og ha det bra. Jobben er p et omsorgsenter, en plass med ekstra fokus p aktivitet i hverdagen til de eldre, noe jeg personlig synes er et ekstra stort pluss. 



    Over til hvordan hverdagen ser ut, s ser du over at det ikke alltid er s mye jeg jobber, noe som er veldig bra, for jeg klarer fremdeles ikke jobbe s veldig mye. Jeg blir veldig fort sliten psykisk, og m jobbe meg oppover, og ikke starte med for mye. Jeg skal ikke mte veggen, og da et dette mten gjre det, enten jeg skulle nske jeg kunne mer eller ikke. Det er virkelig ikke lysta det gr p, men at jeg er rett og slett er ndt til lytte til signalene kroppen sender meg. Der har jeg kommet utrolig langt! Det har vrt veldig vanskelig for meg godta at jeg faktisk ikke klarer mer, da jeg gjerne skulle nske jeg fikk til s mye mer. Det er, til tider, fortsatt ganske vanskelig godta det, men det er bare snn, og jeg vet at det er mten unng havne i kjelleren p. Jeg vet ogs at hvis jeg fortsetter ta de sm stegene, og jobber meg pent oppover, s vil resten komme etterhvert. Siden jeg ikke kjenner s mange her i Trondheim enda, og Lyder bruker mye tid p skolen, blir det til ofte til at jeg blir gende hjemme alene. Og er det noe som virkelig ikke er bra for psyken, s er det nettopp det! Men, jeg jobber med det. Jeg kom fort inn i gamle (drlige) vaner, hvor jeg sov mye av dagen, og ikke fikk sove p natta'n. Eller s sov jeg bde gjennom hele natta'n og p dagen. Jeg ble bare mer og mer sliten jo mer jeg sov. Og siden jeg har kommet spass langt som jeg har, s jeg egentlig signalene ganske fort, og at jeg var ndt til gjre noe med det. Jeg meldte meg inn p et treningssenter, for ha noe spesifikt g til, for komme meg i aktivitet igjen. Jeg har ogs blitt ganske god p komme meg ut av huset, selv om jeg ikke alltid har render gjre. Ikke alltid like lett, men jeg blir pushet litt av bde Lyder, og andre som leser meg ganske godt. Jeg er heldig som har mennesker jeg kan snakke med, som nsker forst meg. Lotte er en av de som fikk meg til innse at jeg faktisk bare m, selv om det frister mer   bli liggende i senga.
    S, er det noe med det ikke bo hjemme lenger. Klrne blir ikke p magisk vis rene, og brettet. Maten blir ikke servert. Jeg m tilogmed finne frem stvkluten helt selv! Siden vi er to blir dette heldigvis delt p, (Jeg er ganske heldig som har en s flink kjreste som gjr minst like mye som meg nr det kommer til husarbeid, s jeg m jo skryte litt mens jeg kan), men det er likevel ting som m gjres. Det er mye man gjerne ikke tenker p fr man faktisk bor for seg selv, hvertfall s gjorde ikke jeg det.

    Noe jeg har lagt spesielt godt merke til n som jeg har flyttet s langt vekk, er hvor mye jeg savner de hjemme. Jeg visste at jeg kom til gjre det, men ikke p den her mten. Som de fleste andre som er (mer enn) klare for flytte vekk fra mamma og pappa, tenkte jeg at hvertfall ikke kom til savne de s mye! Ikke noe masing om klrne p badet, ikke noe styr om glasset som ble stende igjen p bordet, og ikke minst skulle jeg f gjre hva jeg ville, nr jeg ville. S deilig det skulle bli! Jeg kunne jo ringe hjem i ny og ned. Kanskje en gang i uka, eller kanskje til og med to!. Men, sannheten m frem; Det gr sjeldent en dag der jeg ikke ringer snakker med mamma p tlf. Ogs snakker jeg med pappa. 



    Jeg savner ikke bo hjemme, men jeg skulle likevel nske jeg ikke bodde s langt unna, slik at jeg kunne stikke innom av og til.
    Jeg savner ssteren min, og vennene mine veldig ogs, men der har jeg likevel kontakt gjennom snap, insta osv. 

    N ble det kanskje litt negativt syn p hvordan det er her. Misforst meg rett; Jeg trives veldig godt her i Trondheim. Det er en helt fantastisk by, og en plass man virkelig blir glad i. Lyder og jeg kunne vel ikke hatt det s mye bedre. Jeg er veldig fornyd med leiligheten vi bor i. Og, Jeg gleder meg til jeg blir enda mer kjent med denne byen, og klar for oppleve enda mer her! 

    Bare et lite tips hvis du har tenkt det til denne vakre byen noen gang; paraply. Jeg kjpte meg den geniale oppfinnelsen her om dagen, og skjnner virkelig ikke hvorfor jeg ikke har gjort det tidligere. Det er et must! Vel, n som det blir snakk om vret, er det kanskje p tide runde av dette innlegget?

    Jeg avslutter med legge ut noen flere bilder. Bildene over er fra da vi var s heldig f besk av moren og ssteren min i noen dager. De var her for vre med nr jeg fant bryllupskjole! En helt fantastisk opplevelse, men ogs ganske surrealistisk. Helt siden jeg var liten har jeg tenkt p den dagen jeg endelig skulle f prve brudekjoler, og virkelig f prvd meg som en prinsesse. Plutselig var dagen bare der, og det var s fint. N gleder jeg meg bare enda mer til ta den p meg igjen, og g ned kirkegulvet! 
    Jeg har ogs gjort noe annet ganske stort; Jeg har byttet fra Nikon til Canon! Alle som driver med foto, vet at nr man frst har valgt et merke, s bytter man ikke! Men, det har jeg gjort, og er virkelig fornyd! Har ikke ftt tatt s veldig mye bilder enda, men det kommer etterhvert nr vret blir litt bedre. S havnet jeg p vret igjen da, s da runder jeg av her, 














    Bildene er dessverre ikke redigert noe p, da pc'n min ikke akkurat er helt oppe gr, og Lyder ikke har phootoshop. Take it or leave it.

    ♥♥♥

  • 1

    "Er du helt gal?"

    Hei!

    Jeg logget inn her p blogger for gi dere en liten oppdatering p hvordan det gr, og hva som skjer i livet mitt. Men, da jeg logget p, s jeg at jeg hadde ftt en kommentar. Negative kommentarer pleier jeg ikke bry meg om, men denne virkelig provoserte meg! Jeg velger derfor skrive et egent innlegg for svare p denne kommentaren. 

    Her er kommentaren:

    Jeg er en av flgerene dine p Instagram og jeg m si at du skremmer meg. Det er tydelig at du har psykiske problemer, men det ser ut som at du skjuler dem med ha en kjreste. Du er avhengig av ha en person nr deg som kan gi deg gode kommentarer i hverdagen. Folk som kutter seg selv er en ting, men folk som kutter seg og legger det ut p sosiale medier om at de er ferdig med kutte seg, og at det er x antall dager siden sist, er jo helt crazy! Avhengig av skryt og annerkjennelse av andre, i s stor grad du er, er ikke bra.

    Ser ogs at du skal gifte deg med din kjreste! Dere er s ung og har ikke vrt s lenge sammen! Det er penbart at du prver lse ham fast, fordi du vil bare ha ham for deg selv, for din egen del, ikke for hans. Du lar ditt eget ego styre forholdet. Hva hadde skjedd om dere ikke hadde vrt i lag lenger? Du hadde vel begynt kutte deg igjen, legge ut massevis av emo-meldinger p sosiale medier osv osv! Du er ikke god, du har store problemer, ikke bruk kjresten din som et plaster p problemene dine. Ta tak i dem. Det er helt tydlig at du er fiksert p kjresten din, fordi du tror han er den eneste som kan gi deg lykke, og derfor vil du lse ham fast. Du er klin kokkos psykisk, men det er hjelp f! Har mtt mange kvinner og menn som er som deg, riktig nok ikke like ille.

    Kjresten din m fle et vanvittig press! ha en kjreste som bare har ham som sin eneste lykkekilde, en som har store psykiske problemer, legger ut bilder av ham og skriver om han hele tiden, fr ham til gifte seg med deg i den alderen nr dere nesten ikke har vrt sammen? Ikke la din egoisme delegge for kjresten din! Han fortjener bedre enn som s!!

    Lykke til!

    For det frste, s skjuler jeg ikke mine problemer bak kjresten min. Problemene mine er som de er, uavhengig om jeg har kjresten min eller ikke. Takket vre flere r med arbeid, hardt arbeid mot min psyke, s har jeg det mye bedre enn jeg har hatt noen gang. Selvflgelig er det ha en person man kan dele hverdagen med, og ha det bra sammen med, en del av det, men det er lagt fra det eneste! Jeg har endelig funnet medisiner som fungerer for meg, og jeg har en stor motivasjon til jobbe for ha det bedre, og ikke gjre meg selv sykere. Nr det gjelder at jeg poster offentlig hvor mange dager skadefri jeg er, s er ikke det kun for anerkjennelse eller skryt! Det handler om vise andre i samme situasjon at det er mulig f det til, og vet du hva? Jeg har ftt flere tilbakemeldinger fra andre i samme situasjon, at det er en motivasjon for dem se.
    Og hvis det er s ille, s hper jeg du kan slutte flge meg p instagram, s slipper du irritere deg over meg.

    At jeg gifter meg med kjresten min fr lse han fast?, Hah, selvflgelig vil jeg ikke dele kjresten min med noen andre, det er det da ingen som vil?! Jeg tvinger han ikke til noen verdens ting, det var han som fridde til meg, og jeg sa ja. Han har sine egne tanker og flelser, og gjr da akkurat slik han nsker. Vi er TO som nsker dele livet med hverandre, og om vi er unge har heller ingenting si. I r har vi vrt sammen i 3r, og vi synes (obvious), at det er nok til bestemme oss dette. Jeg er fult klar over at han ikke er min eneste lykkekilde, men hva vet vel du om resten av mitt liv?. Faktisk s vet du altfor lite til kunne uttale deg om meg og mitt liv, idet hele tatt og spesielt mitt forhold. Kjresten min hadde vel antagelig sltt opp med meg om han ikke nsket vre sammen med meg?

    Minner deg p at det gr an avflge folk p instagram.


    Jeg kommer til komme med en oppdatering om hvordan det gr her i Trondheim, og hvordan vi trives.

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     


    Slenger med et bilde fra da vi hadde besk av moren og ssteren min, og spiste p Tyholttrnet.

    ♥♥♥

  • 0

    Starten p et nytt eventyr

    (Uten bilde, fordi jeg ikke kan laste opp p toget)

    Hei!

    N sitter jeg p toget p vei tilbake til Halden. Jeg ville kanskje skrevet p vei hjem til Halden igjen, men hjemmet mitt er ikke der lenger. Jeg har flyttet. Mitt hjem er med Lyder, i Trondheim. Denne helgen ble flyttelasset mitt kjrt opp, og leiligheten inneholder n like mye mine ting, som Lyder sine ting. (Nesten da, kommer an p hvem som har mest). Mamma og pappa kjrte bil opp, mens Lyder og jeg tok toget. Over 8 timer p tog, er mer enn nok for min del. Vi har vrt p Ikea, s n har vi det som trengs. Og med skippertak fra hele gjengen, hadde vi pakket ut nesten alle eskene,og montert skaper, bord og stoler, og satt opp vaskemaskin p samme dag (alts, vrt p Ikea, Elkjp, montert og tmt esker, p en og samme ETTERmiddag, det er ikke drlig!).

    S lurer du kanskje p hvorfor jeg er p vei tilbake til Halden, nr jeg har flyttet? Vel, det er fordi fagprven er like bak hjrnet. Jeg kommer ingen vei i Trondheim, uten ha fullfrt den. S snart hper jeg at jeg nok en gang sitter p dette toget, bare motsatt vei, og for bli.

    Det har skjedd veldig mye p kort tid. Jul og nyttr er endelig over. Jeg er ikke srlig glad i den tiden, og har ikke vrt det siden jeg var liten. Misforst meg rett, det er en veldig koselig tid, men for meg blir det rett og slett alt for mye. For mye forventninger, for mye stress. Det er fokus p at man skal ha det s bra, fordi det nettopp er den tiden p ret. Selskaper hit, og selskaper dit. Hviledager, hva er vel det? koselig er det, men altfor mye.Ja, jeg kan velge ikke delta, men det blir feil det ogs. Veldig glad for at det er ett r til neste gang all julematen kommer p bordet igjen.

    Nr det er sagt, s har jeg det mye bedre for tiden. Depresjonen har sluppet taket, og jeg kan se de positive tingene igjen. Det fles ikke hplst, og jeg nsker heller ikke ligge i senga, i mrket, hele dagen lenger.
    Det er rart tenke p at jeg for ett r siden, p denne tiden, hadde det s drlig at jeg ikke klarte ta vare p meg selv. Jeg var innlagt, og prvde finne meg selv. Jeg var s langt nede at jeg s vidt klarte ta en dag av gangen. Jeg hatet meg selv mer enn noen annet, og gikk bare ventet p at alle rundt meg skulle gi meg opp, akkurat slik jeg hadde gjort. Men, s feil kan man ta. N sitter jeg her, og har det helt greit. Jeg skal tilogmed gifte meg dette ret. Jeg trodde aldri noen skulle klare vre sammen med meg, og hvertfall ikke nske tilbringe resten av livet sitt med meg, for det var jeg jo ikke verdt? Men igjen, s feil kan man ta.
    P dette ret har jeg vokst ufattelig mye. Jeg har gjort ting jeg aldri trodde jeg skulle f til, jeg har kommet lenger enn jeg noen gang trodde var mulig for meg. Jeg har lrt s utrolig mye om meg selv, og om verden rundt meg. Jeg har i mange r tvilt om dette, livet, virkelig var verdt det, men jeg er absolutt ikke i tvil mer. Det er verdt det, p s mange ulike punkter. Jeg er i ferd med starte et helt nytt eventyr, med personen som betyr alt. I min nye hverdag, er det ikke rom for teite monstre som drar meg ned i kjelleren, gang p gang. Jeg er s langt oppe p stigen n, at jeg har ftt en smakebit p den fantastiske utsikten som finnes der ute. Ikke snakk om at noen skal f lov til delegge det for meg, nei, denne gangen klamrer jeg meg til stigen, mens jeg sakte fortsetter klatre. Jeg fler jeg har kommet ut av en slags boble som jeg har levd i de siste rene. En deleggende boble, hvor ingen finn slippe inn, og jeg var lst inne i. Men, bobla har blitt langt bak meg. Ikke sprukket, men den flyr videre uten uten meg. Lagt bak meg. N skal jeg se fremover.

    Hvis du er i tvil:Det er verdt det.

    ???

  • 1

    Du trodde vel ikke

    Jeg hper ikke du trodde at jeg skulle blogge hver dag, da jeg sa jeg var tilbake? Jeg kommer til skrive nr jeg nsker det, eller nr jeg trenger det.

    Det er ofte veldigvanskelig ordlegge seg, slik man nsker. Jeg har mange tanker, og mange flelser. Dessverre, har jeg ikke alltid ordene til kunne forklare dem. Jeg lyver, hvis jeg sier at dagene er bra for tiden. Men, jeg har hatt det verre. Skole og praksis krever ekstremt mye av meg, og det er der jeg legger fokus p bruke den lille energien jeg har. Jeg storkoser meg der jeg er i praksis n. Jeg virkelig elsker jobbe med de menneskene. Jeg vet ganske sikkert, at jeg har valgt rett, og at det er psykisk utviklingshemmede jeg nsker jobber med. Jeg tror vi alle har mye lre av dem. De gleder seg over de sm tingene. De bekymrer seg ikke over alt og ingenting. De lever der og da. Og, det finnes ingen som er s glade i klemme, eller komme med gode ord. De sier akkurat hva de mener, og de str for det. Hva fr de igjen for alt det der? Jo, den livsgleden mange av oss ikke klarer kjenne p.

    Jeg er ganske lei av ikke komme meg helt ut av depresjonens, og psykens negative klr, men det betyr ikke at jeg gir det opp av den grunn. En dag, er det min tur. Og, nr den dagen kommer, vil jeg kunne se p hva det har lrt meg, og hvilken styrke jeg har ftt ut av denne kampen jeg kjemper hver eneste dag. Allerede n, kan jeg se tilbake p alle de rene jeg har brukt p kjempe denne tunge kampen. Jeg kan se hvor utrolig langt jeg har kommet. Det har kostet meg mye, men jeg str her fremdeles den dag i dag. I levende live. Hadde noen fortalt meg at jeg kom til leve i 2015, og snart g inn i 2016, vel, da hadde jeg ikke trodd p dem. Hadde noen sagt at jeg kom til ha en kjreste/forlovede, som jeg skulle flytte sammen med, og legge konkrete planer om gifte meg med, ville jeg sagt du var spr, og helt p jordet. Hadde noen sagt at jeg, Jeanette, snart kom til st med et fagbrev i hnda, s ville jeg ledd. Jeg hadde ikke trodd p at jeg noen gang kunne vre en inspirasjon, eller forbilde til noen andre der ute. Jeg var helt sikker p, at det eneste stedet noen kunne beske meg (om noen i det hele tatt hadde brukt energi p det), s ville det vre p gravplassen min.
    Jeg er utroolig glad for at jeg fortsatt er her den dag i dag. Selv om mange dager er tffe, og noen neste uutholdelige, selv om jeg fremdeles har mye igjen jobbe med, svet jeg at jeg har en fremtid. Jeg er bare s lei meg for at det tok meg s mange r se det. Veldig mye av min ungdomstid har blitt kastet vekk, p grunn av sykdom. En dag, vil jeg vre en person som hjelper noen til slippe kaste bort hele sin ungdomstid. En dag, nr jeg er klar for det, da skal jeg hjelpe andre finne veien vekk fra depresjonens lgner, og uendelige mrke. For jeg vet at det er mulig.
    En gang, trodde jeg lyset i enden av tunnelen var et tog. N, tror jeg lyset i tunnelen vil lede til noe godt.

    ♥♥♥

  • 2

    For min del




    Hei! N hper jeg virkelig dere har savnet meg, for n er det hele 8 mneder siden jeg skrev noe sist. Litt usikker p om jeg har skrevet noe, og s slettet det, men siste i arkivet, er ihvertfall fra februar.

    Jeg har lenge hatt lyst til skrive her igjen, men ikke helt ftt meg til gjre det. Jeg har tenkt at dere kommer til bli skuffet, eller tenke noe som "h, kommer hun klager og syter n igjen, blir hun aldri bra eller!?". Men, s var det er klok dame som minnet meg p at skrivingen ogs hjelper for de andre der ute som ogs gr gjennom en tff tid. Det hjelper ogs andre til kunne forst meg bedre. Og ikke minst, er det den formen for terapi som har hjulpet meg mest gjennom de siste rene. Sette ord p kaoset og flelsene som tar s altfor stor plass p innsiden. nsker du ikke lese det jeg skriver om, er det heller ingen som tvinger deg! Det finnes et snn fint rdt kryss oppe i hyre hjrne, hvis du heller vil trykke der.

    N er jeg litt ute av trening, s ikke forvent den beste skrivingen til starte med. Men, jeg gleder meg til skrive og dele litt igjen.

    Siden sist har det skjedd veldig mye. Jeg har jobbet ekstremt hardt med meg selv, og jeg har oppndd mye jeg er veldig stolt av. Samtidig s er det mye igjen jobbe med. Dere som kjenner meg, eller har flt meg fr, vet at denne tiden av ret er den verste for meg. Mrket sniker seg inn i hver krik og krok, ogs p innsiden av kroppen min. Dyna frister mest av alt, og alt annet blir lukket ute. Energien leker gjemsel, og tankene leker krig. Det sier seg da at det ikke er s lett gjre s mye. Bare vr s snill ikke tenk at jeg *bare kan tenke positivt, og s gr det over*, for det er rett og slett ikke s enkelt. Jeg fr hjelp og sttte til komme meg gjennom dette, og vet jeg skal klare det n ogs. De siste mnedene har vrt som en berg-og-dal-bane. Jeg har ikke bare hatt det tft og vanskelig, jeg har ogs hatt det veldig fint til tider!
    Blant annet (den viktigste positive faktoren) s har jeg blitt forlovet! Jeg er s heldig f gifte meg med min aller beste venn, allerede neste sommer! Gr alt som det skal, flytter vi ogs (endelig) sammen i Trondheim januar neste r! Er det noe som motiverer meg, s er det ihvertfall det. Jeg er heldig.

    Selv om dagene n er veldig tunge, og har vrt det en stund n, s er jeg ikke den som gir meg s lett. Nei, jeg skal da kjempe videre med alt jeg har. Og med mange rs erfaring, har jeg mer enn nok verkty for komme meg opp av kjelleren igjen.

    Jeg skal fortsette skrive p bloggen. For meg selv, og min fremgang, men ogs for dere som nsker hjelp, eller nsker flge meg p veien min.

    (Takk for sparket bak, Lotte)

    Hper ihvertfall noen setter pris p at jeg skal blogge litt igjen ? Jeg har masse mer dele med dere!

    ♥♥♥

  • 0

    Okei, okei, okei.


    Fler meg igrunn litt snn. Liten, redd, og fanget inne. Men ikke fra utsiden. Fra meg selv og egne tanker. Fra valgene jeg tar hver dag om komme meg ut av dette.

    Vel, s ble det ikke akkurat noen aktiv blogging p meg, men det var heller ikke meningen. Likevel var planen blogge litt mer enn hva det har blitt til. Men men, er ikke alltid ting gr som man nsker.

    Akkurat n, ligger jeg i senga p rommet som har vrt mitt noen uker, og som skal vre det noen uker til. Jeg skal ikke p permisjon hjem denne helgen, ettersom jeg er spass sliten etter ukens utfordringer. Jeg har vrt p besk hos Lyder, p folkehgskolen. Koste meg utrolig mye. Var veldig fint se han igjen, og f litt positiv energi. Men, det er ikke bare-bare. For komme meg dit, var det togtur p 8,5 time. Pappa kjrte meg heldigvis inn til Oslo, slik at jeg slapp bytte tog alene, og vente halvannen time mellom togene. Hjem igjen mtte jeg bytte, men jeg klarte det veldig fint! I tillegg, hadde jeg glemt angstdempende hjemme, s jeg er positivt overrasket over hvor fint det gikk. N skal det sies at jeg egentlig ikke var psykisk tilstede under togreisen. Det fltes hvertfall ikke slik. Det var som om jeg gikk ut av meg selv, og bare s p alt jeg gjorde, uten fle noenting! Skikkelig ekkelt. Fikk alle reaksjoner etterp isteden nr jeg kom hjem, s l i senga to dager og bare sov/slappet av, uten orke noen ting. Det var ganske mange mennesker forholde seg til gjennom hele dagen. Mennesker jeg ikke kjenner. Heldigvis var Lyder der, s jeg kunne slappe litt mer av. Nr du konstant gr med en underliggende angst, og en flelse av bli vurdert uansett hva du sier og gjr, er det ikke rart man blir sliten. Jeg er veldig fornyd med turen, og det var verdt bli sliten av. Mestringsflelse av ha gjennomfrt, og selvflgelig masse gode flelser av se igjen Lyder!

    Hvordan det gr ellers? -Joda, helt greit. Jeg har kommet inn i rutinene her, og blitt kjent med bde de andre som er her, og de ansatte. Jeg har blitt mye tryggere p behandleren min, og trives bedre her. Jeg merker veldig stor forskjell i forhold til da jeg var p Dps'en, og ser at det er mye riktigere at jeg er her. Det er ikke all behandling som hjelper for alle, og DPS var virkelig ikke noe for meg.
    Jeg synes jeg fr den hjelpen og sttten jeg trenger til kunne utvikle meg den veien jeg nsker. Jeg er ikke et sted hvor behandling er i fokus, men utredning. Likevel fr jeg god sttte, og gode "verkty" til meste de ulike tingene som er vanskelig for meg.
    Jeg har p de f ukene jeg har vrt her n, kommet ganske langt. Jeg har snakket om ting som aldri har blitt snakket om fr, og pnet meg litt mer enn hva jeg har klart tidligere. Alle dager er ikke like gode, og det er dager der jeg ikke klarer si noenting, men snn er det bare.
    Som sagt, har jeg blitt tryggere p behandleren jeg har her, og jeg har aldri flt meg mer forsttt enn det jeg er med henne. Utrolig godt, og litt skummelt. Jeg gleder meg faktisk litt til komme tilbake til behandleren jeg har p bupp, og fortsette arbeidet der med henne. Det er ikke like skummelt pne munnen si noe om hvordan ting er lenger, s lenge det er riktig dag for det.

    Jeg har hatt noen tilbakefall mens jeg har vrt her, og gjort ting jeg ikke burde gjre. Jeg vet at jeg ikke kan jobbe meg rett frem, og at tilbakefallene vil komme, men det er likevel tft nr de kommer. Det fles som slag i magen, og man vil egentlig bare gi opp. Jeg er litt der akkurat n, og det er ogs en av grunnen til at jeg ikke skal hjem i helga. Jeg har bestemt det selv, sammen med behandleren, og er fornyd med at selv kan se hva som er best for meg, n som jeg har gtt noen steg tilbake.

    Jeg ser fremgangen jeg gjr, og er fornyd med det. Men, det blir lagt mer vekt p det jeg ikke fr til. Det er bare slik hodet mitt fungerer. Jeg vil s veldig gjerne, og jeg er s ufattelig lei av sykdom, og stadige tilbakefall. Jeg er fast bestemt p at dette er den siste innleggelsen jeg skal ha, og jeg legger virkelig alt jeg kan for f dette til fungere. Det fr jeg ogs gode tilbakemeldinger p. De ser at jeg gjr det jeg kan, og at jeg virkelig prver. Jeg fortsetter fortelle meg det som holder meg gende i dette: To skritt frem, og ett tilbake, er fortsatt et fremskritt.
    Med all den hjelpen og sttten jeg har rundt meg av ansatte, familie og venner, ser jeg, uansett hvor tft det er, at dette p et vis vil ordne seg. Jeg skulle s veldig gjerne nske at de som er rundt meg, slapp g gjennom alt dette p grunn av meg. Og, jeg er evig takknemlig for de som holder ut denne kampen med meg!

    Er det noe du lurer p, eller vil jeg skal skrive om, s er det bare sprre! Kommentarfeltet er pent for alt! Og du kan selv velge om du vil vre anonym eller ikke.

    ♥♥♥

  • 0

    Vrenge sjela

    Jeg skriver mest for meg selv, men ogs for andre. For at andre skal kunne se at det er mulig f til en endring, p den ene eller den andre mten.

    Det er lenge siden jeg har skrevet, og mye har skjedd siden det. Jeg tar imot hjelp akkurat n. Jeg prver finne igjen meg selv, og hva jeg skal jobbe med, for f det bra igjen, for f tilbake livet mitt.

    "Jeg sitter p det lille rommet, og ser ned p det hvite, hullete teppet. Med store, bl blokkbokstaver str det "norsk helsevesen". Det fles s rart, og absurd, at jeg er her igjeb, men lilevel et annet sted. Det virker som jeg er p utsiden av meg selv, og ser ned p det som skjer.

    -"Jeanette, skal jeg ta sprsmlet p nytt?". En dame jeg s vidt vet navnet p, sitter i en bl stol, p enden av senga. Hret er kort og lyst. ynene, har jeg ikke turt mte enda. Det er for tidlig, og for personlig. Ser hun gjennom yne, vil hun kunne se rett inn i sjela mi. P fanget, har hun en liten blekke med ark, og hun har en penn i den ene hnda. Arkene bestr av sprsml. Mange sprsml.

    -"Har du planer om skade deg selv, eller ta livet ditt?". Hun spr med et varmt, litt utlmodig tonefall. Jg fortsetter stirre p det hvite teppet, og de store bl bokstavene, mens jeg rister forsiktig p hodet, og hvisker et lite "nei". Jeg tr fremdeles ikke se p henne, men ser i yekroken at svaret mitt blir notert, fr vi er i gang med neste sprsml. Jeg har svart p minst 20 sprsml, men vet det er mange igjen.

    Hvordan klarer folk det? Hvordan klarer de vrenge kropp og sjel, til noen de s vidt vet navnet p? Snakke om livet, om dden, og alt som er i mellom?

    Jeg forstr veldig fort at dette oppholdet kommer til bli tft. For ordene, de kommer ikke av seg selv, og der er bare jeg som sitter inne med svarene. Enda hvor vanskelig det er, s er det dette jeg m, det er dette jeg vil, innerst inne. "Ja, nei, og vet ikke", er ikke svar som er godtatt, for gjemme meg bak. Jeg m dele mer enn det. Men, jeg trenger litt tid. Litt tid p vite hvem de er, og hva jeg selv tenker."

    (Beklager evt skrivefeil, men blogger fra tlf. Har ikke blogget p lenge, men n trenger jeg det, s dere kan forvente dere flere innlegg fremover.

  • 0

    1-2-3 pust

    Jeg trenger puste. Dypt og godt, og s hoppe i det. Jeg kommer meg ikke noe sted av ikke bevege meg. Veien blir ikke noe kortere av at jeg ligger her i sengen og hper p at ting skal g av seg selv. Nei,- det fungerer nemlig ikke slik. Jeg m ta sats. Jeg m virkelig jobbe.

    Jeg fler meg tom for ord, men full av flelser jeg ikke klarer sette ord p. Et eneste kaos i hele kroppen som jeg verken kan sette fingeren p, eller kontrollere. Jeg kan smile i det ene yeblikket, og grte i det neste. Ofte vil jeg skrike, sl, knuse noe, eller bare lpe. Men, jeg fr ikke til. Jeg sitter helt stille, og holder alt inne. Stenger for alt. Dette er noe som frer til at alt samler seg, og plutselig sier det stopp. Kroppen klarer ikke hndtere det selv, og m f utlp for det p en eller annen mte. Angsten er for tiden kroppens mte si fra at den ikke klarer dette lenger. Fr hadde jeg selvskadingen, som en slags ventil. En slags mte f ut alt av smerte, sinne og lidelse. En mte jeg kunne fle og se at det jeg flte p innsiden kom til uttrykk. N er ikke det et alternativ lenger. Men, jeg vet ikke hva jeg skal erstatte det med. Jeg prver finne ting gjre, men trangen til skade meg, faller stadig tilbake. Men, - ikke sren om jeg skal la det skje!

    Den siste tiden har ikke ting gtt s bra som jeg skulle nske. Jeg har mtte innrmme for meg selv, og for andre at jeg faktisk ikke klarer dette alene. Ting er ikke bra, og jeg har havnet i en vondt sirkel av alvorlig depresjon -p fagsprket. I mine yne vil jeg kalle det for en vond sirkel av evig mrke. Lyspunktene i dagene er sm, men de finnes. Jeg klarer bare ikke se dem akkurat n. Det som holder meg oppe er Lyder, og egentlig ingenting annet. Jeg vet ikke hvor jeg hadde vrt i livet n, om det ikke hadde vrt for han. Enda han er langt vekk n, er han det som gjr at jeg ikke faller helt totalt sammen. Jeg synes det er godt ha noen i livet som jeg stoler p, og som gjr meg godt. Men, jeg synes ogs det er vondt. Vondt fordi jeg vet at det jeg tar alle mine nrmeste gjennom er ikke smtt. Det krever veldig mye av dem ogs. Jeg synes det er urettferdig at andre skal bekymre seg, og synes ting er vanskelig kun p grunn av meg.



    Jeg fr den hjelpen jeg trenger n, men det er s vanskelig ta den imot. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal g frem for komme meg opp og videre n. Jeg vet, og kjenner at ting ikke er greit, men jeg fr ikke til snakke med noen om det. Det er omtrent umulig. Spesielt nr det er nye mennesker forholde seg til, p en spass "kort" tid. Heldigvis kommer jeg meg litt inn i rutiner og mltider, noe som er ganske stort i seg selv. Jeg mter andre mennesker som er i samme situasjon som meg, og jeg har ikke muligheten til kun ligge i senga og isolere meg for alt rundt meg. Det er vondt, men jeg vet at det p sikt er det jeg trenger. Det eneste jeg fr ut av ligge i senga hele dagen, er komme enda dypere ned i depresjonen. jeg vil opp og videre, men jeg vil ikke gjre jobben for komme dit. S f tilbake motivasjonen til kjempe for alt jeg gode jeg allerede har, er kanskje det jeg trenger mest hjelp til n..

    Noe jeg ogs m jobbe med, som jeg tror omtrent alle mennesker trenger jobbe med, er troen p meg selv. Nr jeg har vrt mye lenger oppe, og generelt hatt det veldig bra, har det kun vrt flelsen av egen verdi som har holdt meg litt tilbake. Flelsen av likeverd.Flelsen av at jeg er like god som alle andre, og at jeg kan jeg ogs. For jeg kan jo faktisk en del, enten jeg vil innrmme det eller ei. Det ikke hate det jeg ser i speilet, og heller sette pris p at jeg er den jeg er. Og godta at andre liker meg, for akkurat den jeg er. I teorien, hres det egentlig ikke s vanskelig ut. Men i praksis, er det utrolig vanskelig. Jeg kan ikke huske ha sett i speilet og noen gang likt den personen som tilbake p meg. Men, jeg skal leve i denne kroppen resten av livet, og vre det mennesket jeg er frem til den dagen jeg dr. Om jeg skal g hver eneste dag og vre misfornyd med det, kommer det ikke noe godt ut av alle de rene jeg har igjen. Jeg er ndt til ta meg sammen. Jeg er ndt til jobbe med meg selv, og verden rundt meg. Det er faktisk ingen andre som kan gjre det for meg. Jeg kan f sttte p veien av fagpersoner, de jeg er glad i, og de som bryr seg om meg. Men, jeg m g den veien selv, Jeg m gjre handlingene selv. Motivasjonen til gjre nettopp det, skal jeg ske etter mens jeg har mulighet til litt ekstra sttte akkurat n. Jeg vet ikke hvordan, men jeg skal f til dette.

    ♥♥♥

  • 1

    God nok

    Hver dag, prver jeg fortelle meg selv at det jeg er gjr er bra nok. At jeger bra nok. Hver gang, mtes jeg av en flelse av det stikk motsatte. Jeg tror det er noe av det vi mennesker sliter mest med. godta oss selv for den vi er, og innse at det er mer enn bra nok. Jeg nsker vre en god nokdatter. En god noksster. En god nokkjreste. Et godt nok barnebarn.En god nok"svigerdatter". En god nokelev. Et godt nok forbilde.Vregod noki alt det jeg er. Jeg fler hele tiden at jeg kan bli s utrolig mye bedre enn det jeg er, uten vite hva jeg skal endre for f det til. Samtidig s er det ingen andre som kan vre megbedre enn det jegallerede er. Uansett, hva jeg gjr eller ikke gjr, kommer det alltid til vre en eller flere der ute som vil rakke ned p det, eller tenke sitt. Uansett, vil andre mene noe om meg, enten det er godt eller vondt. S, nr andre uansett skal dmme meg, s kan jeg jo egentlig bare vre den beste utgaven av meg selv som jeg kan vre. Jeg er fdt for vre den jeg er, ikke for strebe etter det perfekte andre nsker at jeg skal vre.



    Noen ting er tft for tiden, andre ting gr helt greit. For vre rlig, s gr ikke ting s veldig bra akkurat n. Jeg sliter med finne det lyset jeg s godt s for kun en liten tid tilbake. Det er mange faktorer som spiller inn, og jeg klarer ikke helt konkret sette fingeren p hva det er. Depresjonen har nok en gang klart dra meg langt ned fra stigen, sammen med sin gode venn angsten. Akkurat n tror de at det er dem som har overtaket, men s fort de gir meg en liten glepp, skal jeg sl hardt tilbake p dem. Jeg har trent p klatre den stigen s mange ganger n, at jeg vet hva som m til. Men, frst av alt m jeg finne tilbake styrken jeg har for begynne klatringen nok en gang. Jeg vet, med 100% sikkerhet, at jeg en dag vil st p toppen av den stigen, og se ned p det store svarte hullet jeg har kommet meg opp fra. Jeg vet at den dagen kan jeg ta opp stigen og kaste den langt vekk, slik at all psykisk lidelse kan bli igjen langt nede i det hullet, uten mulighet til dra meg ned igjen.

    Hver morgen vkner jeg med en flelse av at"dette orker jeg ikke". Hver kveld legger jeg meg, og innser at nok en dag er forbi, og jeg har kjempet meg gjennom enda en dag. Selv om hver dag er en kamp om overleve og f tilbake livet mitt akkurat n, betyr det ikke at det alltid vil vre det. Det vet jeg, fordi jeg har kjent p de gode dagene ogs. Det er de sm tingene jeg da tenker p. Jeg kan ikke forvente ha en dag der alt gr p skinne og er smertefritt. Men, om det er n time jeg kan kose meg, og f litt fri fra alle tankene, s setter jeg veldig stor pris p den ene timen, og tar med meg den flelsen inn i den videre kampen. Om jeg s m legge meg og slappe av resten av dagen, s er det verdt det. Sm ting som en god samtale, en god klem, oppmuntrende ord, eller bare et smil fra kjente eller ukjente, settes ekstra stor pris p, og viser at det erverdt det. Jeg fr disse tegnene hver eneste dag, det gjelder bare for meg lukke opp ynene og se dem. Noen dager ser jeg dem klart og tydelig, andre dager ikke. Takk til dere som fortsatt tror p meg.

    ♥♥♥

  • 2

    Hei der, savnet meg ?


    ("gammelt" bilde, da motivasjonen til ta bilder for tiden ikke er s stort, spesielt da jeg ikke har Photoshop lenger... Gtt hele sommeren uten,, og kjenner dt er ganske krise, haha!)

    N sitter jeg i sofaen med beine god plantet p bordet, etter en lang, og igrunn ganske tff uke. Psyken viser seg ikke fra sin beste side, men den skal ikke f knekke meg helt.
    Jeg har ftt flere som har spurt; Hvordan gr det egentlig med deg, Jeanette?"og n skal du f hre. Jeg puster, som vil si at jeg lever. Jeg str opp, gr p jobb/ skole, og gjr ellers det jeg fler jeg m gjre. Overskudd er et totalt ukjent ord, og jeg blir utslitt av omtrent ingenting. Men, puste, det gjr jeg jo, og det vil jeg da si er et godt tegn! S mye mer forventer jeg heller ikke slik ting er om dagen.

    Jeg er for tiden utplassert gjennom skolen, ca 4 dager i uka. Heldig som jeg n har vrt, har jeg nok en gang praksis p Solheim. Det setter jeg veldig pris p, for alt som er trygt, er godt. Det forholde meg til nye mennesker, nye rutiner, og ny plass, er jeg ikke s veldig god p, og ekstra vanskelig i drligere perioder. Derfor, er jeg veldig glad for vre p et sted jeg begynner bli ganske s trygg med bde pasienter, kolleger og rutiner.. Det positive er jo da at jeg ogs fr jobbet litt, ettersom jeg har vakter annenhver helg, og de vet hva jeg kan fra fr av.

    Jeg prver tenke, (ja, det er nytt for meg det) p hva som har skjedd fra sist jeg blogget, som n dessverre har blitt vel over 1 mnd siden.. Ting har stupt litt for meg, og jeg p litt dypere vann enn hva jeg akter og klarer alene akkurat n. Jeg har all den hjelpen og sttten jeg trenger, s ingen grunn til bekymring. Hodet mitt leker "la oss snu totalt opp ned p alt, slik at Jeanette har et skikkelig kaos og rydde opp i" leken, noe jeg s absolutt ikke er glad for. Dessverre, kan man ikke alltid bestemme hva som skjer med balansen i kroppen vr, s vr s snill ikke si (eller tenk) at det bareer tenke positivt s gr det over, for det ligger s utrolig mye mer bak det enn som s. Hjernen min er i kjemisk ubalanse, og fr ikke helt bestemt seg for hva som hjelper, og hva som ikke gjr det, Medisinene jeg startet med i desember, som hadde utrolig god effekt, (sammen med den blomstrende forelskelsen (som fremdeles gr veldig bra), og som ga meg ett stort lft, har bestemt seg for ikke fungere p samme mte lenger. Heldigvis har hjernen min bestemt at de nye sovemedisinene mine, er bra nok, slik at jeg som oftest sover gjennom natta'n. Det i seg selv har veldig mye si p psyken, og du er psykisk syk eller ikke!
    Akkurat i dag, har jeg hatt litt mer energi enn resten av denne uka. Jeg bestemte meg derfor for endelig blogge litt igjen. Har egentlig tenkt at jeg skulle blogge hver dag denne uka omtrent, s n var det p tide endelig f p plass et innlegg. Hvordan det blir med bloggingen fremover, kommer veldig an p min egen motivasjon. Jeg har et nske om begynne skrive litt igjen, om ikke p bloggen, s ihvertfall litt utenom. Har vrt ganske tom for ord, men full av tanker den siste tiden, s n gleder jeg meg til prve sette litt ord p ting igjen, selv om det er veldig vanskelig.

    Hper hvertfall et par av dere har savnet meg da. Litt ihvertfall. (haha)

    ♥♥♥

  • 1

    Hvilepause


    surrealistisk, utydelig, ufokusert, usikkert, alt.

    Jo lenger opp p stigen, jo lenger blir avstanden og falle ned. Jeg gr pent, og forsiktig, for jeg er litt redd for falle ned nr det er s hyt. I det minste prver jeg g forsiktig, for jeg vil egentlig bare klatre fort opp, ikke se meg tilbake, og komme meg trygt opp til mlet. Men, jeg vet at det da er strre sjanse for at jeg trkker feil og faller ned igjen. Akkurat n, str jeg og hviler litt. Man blir sliten av klatre, i hvert fall nr det str s mange p bakken og stiller s hye krav og forventninger. Mest av alt blir jeg vel sliten av mine egne krav og forventninger. Det er en litt tff tid, men jeg nekter g lenger ned p stigen, s istedet str jeg her jeg str og hviler.

    Hsten, den har alltid vrt vanskelig for meg. Lukter, og andre ting som skjer p hsten, bringer frem s mange minner. Alle minnene er ikke like gode, s derfor kan det gjre litt vondt. Det er ogs litt vanskelig at den kjreste jeg har, er s langt borte. Samtidig s er han ikke jo ikke borte s veldig lenge av gangen. Dagene gr veldig sakte. Men, det sies at den som venter p noe godt, venter ikke forgjeves, og jeg vet med sikkerhet at det jeg venter p er det beste jeg har. Det er verdt ventetiden, i hvert fall nr jeg i tillegg vet at han har det bra og koser seg. S, da str jeg her da, og nyter utsikten. For jeg har kommet s langt opp, at jeg kan st speide langt utover. Jeg velger ikke se p veien jeg har igjen, for det er et lite stykke, men det trenger jeg ikke tenke p n. Jeg kan heller st her nyte hyden og utsikten jeg har jobbet s hardt for komme til. Det er viktig hvile litt ogs, s det ikke blir for mye.

    ♥♥♥

  • 3

    Svak/sterk? syk/frisk?

    Frisk, hva er egentlig det? Hva definerer hvem som er syke og hvem som er friske? Og Hvembestemmer om du er frisk eller ikke?Kan man vre syk, men ogs vre frisk?

    Jeg vet, svrt godt, at jeg har vrt svrt syk. Jeg er p bedringens vei. Jeg er en helt annen jente, det fr jeg hre sttt og stadig. Jeg sliter langt ifra like mye som jeg har gjort, selv om noe fremdeles jobbes hardt med. Jeg har vokst ekstremt mye p dette ret, og jeg har lrt s utrolig mye om meg selv, og hvordan jeg fungerer best. Jeg gr p medisiner, som skal hjelpe mot bde angsten, tvangen, og depresjonen. Jeg er over et halvt r skadefri. Jeg har fremdeles stende diagnoser som ikke vil forsvinne helt enda. Men, jeg fler meg frisk. Hvertfall nesten. Jeg fungerer i en hverdag. Jeg har det ikke godt med meg selv, men jeg isolerer meg ikke. Jeg er mer sosial enn jeg noen gang kan huske jeg har vrt, med de f nre relasjonene jeg har, og det kjennes godt. Veldig godt.

    Vi har alle svakheter, og vi har alle styrker, og slik er det bare. Alle kan ikke vre gode i alt, tenk s kjedelig det ville vrt! Likevel, blir folk sett p som svake, fordi de ikke kan noe andre kan. Andre blir kun kalt for sterke, fordi svakhetene blir lagt vekk. Igjen, hvembestemmer hvem som er svake og hvem som er sterke?
    Det vi ser av andre er sjeldent alt. den du omgs med p jobb, eller den du mter p gata kan virke annerledes enn hva de i virkeligheten er. Men, vi mennesker har en drligvane med lage oss meninger om andre gjennom det vi ser ved frsteinntrykk, eller kanskje gjennom det vi har hrt gjennom andre. Det er sjeldent disse inntrykkene blir endret med det frste. Det er synd, for jeg tror at man gr glipp av veldig mye p den mten. Selv har jeg ogs en tendens til gjre det. Hadde jeg ikke gitt det et andre, eller kanskje tredje sjanse, vet jeg at jeg hadde gtt glipp av mye.

    Det ble litt surrete, og litt annerledes enn slik jeg tenkte det skulle bli da jeg startet skrive, men, det jeg skulle frem til... Har jeg egentlig glemt. hm, det handlet hvertfall om hvem som har rett til bestemme om du er svak eller sterk, frisk eller syk.


    I gr, fylte jeg 19 r, noe som for meg er helt utrolig. Hadde ting gtt etter hvordan jeg nsket det, skulle jeg s vidt ha fylt 15. Flere r senere sitter jeg her med en masse erfaring, masse oppturer og nedturer, men mest av alt, en enorm styrke, og et stort hp. Jeg har falt, utallige ganger p veien hit jeg er i dag. Veien har vrt s mrk at jeg aldri trodde jeg skulle se noe lys igjen. Jeg drmte om dden, jeg fantaserte om dden, jeg planla min egen dd, og min egen begravelse. Jeg skadet meg selv p ulike vis omtrent hver eneste dag, fordi jeg hatet livet, men mest av alt meg selv. Jeg isolerte meg. Jeg stengte verden ute. Bygger du murer og tak, sier det seg selv at lyset ikke slipper til. Murene var s hye at ingen kom til. Jeg skulle klare meg selv, og ingen skulle f slippe inn for hjelpe meg. Jeg gikk til behandling, uten nytte. Ingen kan hjelpe en som ikke nsker hjelp. Jeg ville ikke noe annet enn forlate denne verden for godt, hvorfor skulle jeg da ha hjelp til det motsatte? det kom aldri til skje med meg uansett! Jeg s meg selv i speilet og alt jeg flte var hat. Jeg taklet ikke det jeg s, jeg ble rett og slett fysisk kvalm. Jeg sultet meg, i perioder. Jeg spiste, for deretter stikke fingrene i halsen, for deretter lpe alt jeg kunne. I perioder gjorde jeg begge deler samtidig. Ett sted p veien, nektet jeg meg selv alt av nring. Ikke bare i form av mat, men ogs av kjrlighet. Et sted p veien, gikk jeg ned nesten 20kg p under 3 mnd, ved sulte mg selv og trene, men jeg var da for all del ikke syk. Jeg levde i min helt egen boble, og ingen skulle fortelle meg hva jeg skulle gjre eller ikke.
    Jeg har prvd ta mitt eget liv mer enn jeg kan telle p en hnd. Noen forsk mer alvorlige enn andre.
    Alt dette, vet jeg det er mange andre som sliter med. Erfaringer, flelser, og hendelser jeg ikke unner min verste fiende. Ingen,og da mener jeg ingenfortjener ha det p denne mten. Og heller ikke de som str rundt denne personen og fler seg makteslse.

    S, etter x antall innleggelser, x antall prvde medisiner, og x antall timer hos psykolog skjedde noe. Veien begynte f en annen retning. Jeg sitter n her som en nitten r gammel jente, med arr p kroppen, erfaringer i hjertet, et smil om munnen, og stjerner i ynene. Det som en gang var umulig, er ikke lenger umulig. Det som er vanskelig, jobbes med, med et hp om at det selvflgelig skal g helt bra. Det stikk motsatte av hva jeg har sett de siste rene.Det er virkelig mulig at ting blir bedre. For alle.

    ♥♥♥

  • 2

    Oi, hvordan skjedde det?



    Det er ikke mange ukene siden jeg gikk inn i en sommerferie jeg var usikker p om jeg kom til takle. Jeg startet med en jobb jeg var livredd for feile i, og jeg var 100% sikker p at det var akkurat det jeg kom til gjre. -Feile. Hvordan skulle jegkunne jobbe som ansatt for passe p, og gi eldre en bra og verdig hverdag? Hvordan skulle noen kunne jobbe sammen med meg, nr vi bare er to p en kveldsvakt? Jo nrmere jeg kom dagen jeg skulle starte jobbe, jo mer sikker var jeg p at dette var noe jeg ikke kom til klare.Jeg fikk en pangstart, og jeg lp frem og tilbake som en jojo. Men, klokka ble over vaktskifte, og jeg levde enda. Vakt 1 var vel gjennomfrt, og alt som skulle gjres, ble gjort. Videre var det bare hoppe i det. Det gikk kun n og en halv uke hvor jeg brukte angstdempende medisiner p jobb. Og, selv om det var noen dager som var veldig utfordrende, gikk det bra.
    Etter at siste vakt var gjennomfrt, var det kun fire dager fr jeg skulle ut reise. Det var ingen liten reise som var mlet, jeg skulle langt. Sammen med Lyder, hans familie og en venninne av ssteren hans, skulle jeg dra til Gran Canaria i 10 dager. Tankene var ikke til skyve vekk: Tenk om familien hans ikke egentlig liker meg? tenk om jeg delegger hele ferien? tenk om jeg fr angstanfall? Tenk om Lyder blir lei av meg?, og en hel haug med andre deleggende, og usannetanker. Det var langt fra det som var tilfellet. Jeg hadde en utrolig fin ferie, med mennesker jeg setter stor pris p. Ferien ble ikke delagt av at jeg fikk angstanfall, Lyder ble ikke lei av meg (enda s plagsom jeg prvde vre til tider), og familien hans misliker meg ikke. Jeg virkelig storkoste meg! Bilder? Ja, det skal dere f senere.
    Sommeren har ogs vrt fylt av annen glede. Strandturer, hyttetur, venninnekos, kjrestekos, og alt som hrer sommeren til.

    P mange mter har denne sommerferien vrt den beste p flere r. For frste gang p lenge, har ikke de rundt meg trengt bekymre seg for om jeg har planer om ta mitt eget liv, eller ikke. Jeg har ikke nsket solen langt vekk (heldigvis, for sola hat virkelig vist seg fra sin beste side), s jeg kan bli p rommet mitt i grtt og trist vr, hvor jeg kan grave meg ned i egne dystre tanker. Arrene p armer har ben, har kunne blekne, uten bli fylt av flere kutt. Jeg har hatt en helt fantastisk sommer!!
    Jeg har vokst enormt mye, p f mneder. Jeg er en helt annen jente, med helt andre planer enn det jeg hadde for ett r siden. I dag planlegger jeg fremtiden, ikkedden.Idag setter jeg pris p det livet jeg har. Jeg er takknemlig for hva jeg, sammen med andre rundt meg, har klart oppn. Jeg er sikker p at jeg har en fremtid, en virkelig god en. Selvflgelig vil det komme utfordringer, og jeg har enda en vei g fr jeg er i ml med psyken. Men, jeg er 100% prosent sikker p at det er dette jeg vil, og jeg vet jeg skal f det til! (hah, det rimte). Takk til dere som gjr livet mitt verdt leve. Takk til dere som har tro p meg. Takk.

    ♥♥♥

  • 2

    Et hp for deg, et hp for meg.


    Se nye p de ynene, ser de virkelig glade ut? (ca 1 r siden.)

    "Jeg har masse tanker om hva jeg nsker fortelle, men nr jeg frst skal sette meg ned og skrive det, eller pne munnen min og si noe om det, blir det aldri det samme som oppi hodet mitt. Det er s mye tanker at alt bare surrer seg sammen til et kaos der jeg ikke har noen som helst aning om hvor eller hvordan jeg skal starte. Hva er relevant, og hva er ikke det? Andre ganger er hodet mitt helt tomt, men kroppen full av flelser jeg ikke klarer helt sette ord p. Det er vanskelig kjenne p flelsene nr det er s mye. Det er gjerne da jeg ikke takler det. Nr det er mye flelser jeg ikke klarer fle p. Det er da huden blir full av sr og arr.Arrene blir bare flere, og skal jeg vre rlig s bryr jeg meg ikke om det lenger. Armene mine er stygge, de kommer alltid til vre stygge, og derfor gjr det ikke noe om de blir verre. Jeg har absolutt ingen motivasjon til slutte med det jeg utsetter kroppen min for.

    Min egen verden blir ikke styrt av meg selv. Det er et monster utenfor meg, eller inni meg, jeg er ikke sikker, som styrer. Alt jeg vet, er at det ikke er jeg som gjr det. Den jeg en gang var, finnes ikke. Eller hun finnes kanskje et sted, langt inni hjertet. Bortgjemt, alene og redd. Borte og glemt. Jeg vet ikke hvordan jeg kan finne tilbake til den jenta. Jeg vet ikke om jeg engang husker hvordan hun var. Jeg har spurt meg selv, eller monsteret jeg har blitt til, hva som veier mest. Om livet eller dden er mest fristende. Hodet mitt bestr av dden. Ingen kan fatte hvorfor jeg nsker dden s sterkt, nr det finnes andre som kjemper alt de kan fordi dem vil beholde livet. Hver dag har jeg et nske om at noe ille skal skje med meg, slik at jeg slipper velge dden selv. Slik at de som blir igjen slipper ha s mange sprsml og tanker om hva de kunne gjort annerledes. Men hver kveld sovner jeg, og hver morgen vkner jeg, og jeg blir like skuffet hver gang. Blant venner fler jeg meg bare en blant mange. De jeg har nrmest, som har vrt der lengst, fles nesten som fremmede. Jeg vil ikke fortelle dem om hvordan ting er. Jeg fler ikke at jeg er frste valget noe sted. Jeg er bare den som er der, nr de andre ikke har tid. Det gjr meg irritabel nr jeg er med dem. Jeg vil vre nr. 1 for noen. Jeg vil kjenne hvordan det er vre den frste noen kontakter om det er noe. I stedet bare eksisterer jeg. Ord kan ikke beskrive hvor vondt det er og ikke virkelig hre til et sted. Bare vre til overs uansett hva du gjr. Jeg vil ikke leve slik. Jeg vil ikke leve i det hele tatt. Hva gjr jeg galt? Hva kan jeg gjre annerledes?

    Livet mitt er snudd p hodet. Gjennom flere r har jeg blitt skjvet bort fra det som finnes av gleder, og dratt ned i en verden der jeg hrer hjemme. Der jeg blir godtatt for den jeg er. Fordi jeg er alene. Helt for meg selv. Vandrende p en lang mrk sti som jeg ikke aner hvor ender. Men jeg har et hp. Et hp om at hvis jeg fortsetter g, kommer jeg til en ende. En ende der jeg kan ta farvel med alle andre. Komme et annet sted, eller bare slutte leve. Kunne sove, uten drmme. Slippe og strebe etter noen og noe jeg aldri kommer til bli. Hva jeg gjr her fremdeles er et godt sprsml. Jeg kommer aldri til bli godkjent uansett. Jeg er langt ifra bra nok, for noen. Jeg er ikke bra nok for meg selv. Hvorfor m jeg vre meg? Jeg vil ikke mer, jeg vil ikke kjempe. Jeg vil gi opp, en gang for alle. Men jeg klarer ikke. Jeg forstr ikke hva som holder meg tilbake. Det m da vre mye bedre ta det siste steget enn leve i ett helvette hver dag?! Det er ikke verdt kjempe! Det er virkelig ikke det. Det gir meg ingenting, absolutt ingenting annet enn nederlag etter nederlag. Hvor mye skal jeg tle? Nr skal det si stopp? Nr er det greit gi seg?

    Jeg orker ikke. Kan ikke. Klarer ikke mer. Alt kjenner meningslst. Nyttelst. Hplst. Det er ikke verdt det."

    Detteble skrevet i juli for ett r siden. Det er vondt for meg lese. Vondt for meg og se hva jeg tenkte, og hva som var det eneste som stod i hodet mitt. Hvilket valg jeg var sikker p at jeg dag skulle ta.
    I dag, ca ett r senere, er alt forandre. Totalt. Jeg, Jeanette, er en helt annen jente. Jenta som var gjemt langt inni hjertet et sted. Jeg er en jente med glimt i ynene igjen. Jeg er en jente som kan smile, og mene det. Jeg vet hvordan det er vre nr 1 for noen. Jeg eksisterer ikke bare lenger, jeg vet ogs hvordan det kan kjennes ut faktisk leve. Jeg fler meg sjelden bra nok, eller, jeg fler meg aldri bra nok, men, jeg vet at jeg er det for noen. Det er en start. Jeg vil fremdeles ikke vre meg, eller leve i denne kroppen jeg har, men jeg godtar det bedre.
    Jeg trodde aldri p en levende sjel som sa til meg at det var bare holde ut, kjempe, jobbe, og s ville ting bli bedre. Ting skulle bli bedre for meg. Men, ikke fr den dagen jeg l begravet og andre mennesker skulle komme legge blomster p graven min. Om det i det hele tatt ville vre noen beske den, og kaste bort tiden sin p det.
    I dag, sitter jeg her. Smilende, men sliten etter alt jeg har vrt igjennom. Jeg unner ikke min verste fiende g igjennom noe av det jeg har gtt gjennom. Likevel, ville jeg fremdeles ikke vrt det foruten. For jeg har lrt meg s utrolig mye. Om meg selv, og om verden. Jeg hadde aldri vrt den jeg er i dag, hadde det ikke vrt for min fortid. Og jeg skriver det med uthevet skrift, kun for understreke det :fortid.Det er ikke meg lenger. Langt derifra, Idag, er jeg 127 dager skadefri. Hadde noen fortalt meg det for ett r siden, ville jeg ledd hyt, og aldri trodd det. P 8 mneder, har jeg sprukket en gang. EN gang har jeg skadet meg selv p tte mneder! Jeg tr innrmme at jeg er stolt av det. Veldig stolt. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle klare det. Jeg hadde heller ikke klart det uten de rundt meg. Spesielt verdens herligste menneske, Lyder.
    Dette viser meg kun en ting: Det er hp, for alle.Jeg skulle aldri fylle 15 r. Om to mneder fyller jeg 19. Jeg jobber, jeg er snart ferdig med skolen, jeg har en kjreste, jeg har familie, og jeg har venner. Jeg har et livjeg aldri trodde var mulig for meg ha. Jeg har et hp jeg trodde skulle finne veien til meg. Jeg har mennesker som bryr seg om meg, og mest av alt; jeg er en fremtid som byr p mange fantastiske stunder. Det er hp for alle.


    S ser du nye p ynene p dette bildet. Ser du stjernene som lyser. Det hper jeg du gjr.


    ♥♥♥

  • 2

    Work, work, work.

    Mange tror kanskje det komme seg gjennom en vanlig hverdag er en enkel sak. men, saken er det, at jeg jobber utrolig mye med meg selv om dagen for i det hele tatt holde meg oppreist p to bein. Det er enklere enn fr, ja. Jeg har det bedre enn fr, ja. Men, jobben, den er fremdeles like vanskelig. Nr jeg fr en i trynet, og blir sltt i bakken. Nr ting ikke gr helt min vei, eller som jeg planla det, er det like vanskelig ta valget om fortsette kjempe, og jobbe s hardt. Det fles, innimellom, mye enklere gi etter igjen. La sykdom herse med meg akkurat slik den har gjort de siste rene.

    Det er da jeg m jobbe litt ekstra. G lenger inn i meg selv. Se meg selv fra utsiden. Finne styrken som har frt meg hit jeg er i dag, og som skal fre meg enda lenger. For det er ikke et sprsml om jeg skal fortsette jobbe eller ikke. Sprsmlet gr ut p hvor lang tid jeg er villig til bruke, og hvor lang tid jeg faktisk trenger. Det er vondt trekke seg tilbake fordi man vet man ikke klarer noe, men man kan sette det som et ml, slik at man har noe jobbe i mot.

    Noen ganger, lurer jeg p hvorfor. Hvorfor fr noen "alt", mens andre slipper mye "lettere" unna. Men, jeg trenger ikke vite svaret p det. Jeg er bare ndt til godta det, og lre av det. Ta med meg min bagasje, se hvilken styrke den har gitt meg, og hjelpe andre med den. Jeg setter ikke lenger sprsmltegn, det er bare snn. Det er f svar jeg godtar akkurat det svaret p, men p dette, ja.

    Jeg tror at vi alle undervurderer arbeidet andre legger i det f en vanlig hverdag til fungere. Jeg tror vi br f opp ynene for hver eneste kamp som blir kjempet bak et vellykket menneske med et smil om munnen. Eller i det hele tatt et menneske som er ute blant andre. Mange familier har mange kabaler som skal g opp, men fr det p en eller annen mte til uansett. Andre har strre kamper, som m kjempes hver eneste dag. En kamp som ikke synes p utsiden. Har du ikke sovet tre dager, er det ikke rart at du kanskje er litt utlmodig nr de str i k, eller gjr andre ting. Ikke se kundet du ser. Prv se hva som kan ligge bak grunnen til det du ser.

    La meg gi deg et eksempel, p hva som er forskjellen p det du tror du ser, og det som faktisk er tilfellet:
    Da jeg var innlagt, var noe av behandlingopplegget mitt utsettes for det jeg fryktet, med tanke p f.eks angsten. Jeg skulle ta buss, jeg skulle p kaf, jeg skulle p et stort senter, jeg skulle si hei til fremmede p gata, jeg skulle ordne meg helt selv i butikken, osv osv. Det du ser at jeg kommer sammen med en eldre dame som likes godt kunne vrt bestemoren min (ja, det er en del eldre innenfor psykiatrien). Du ser oss komme inn p en kafeen, bestille, og sette oss ned snakke. S koselig, tenker kanskje du. Bestemor og barnebarn p tur. Du reagerer p at jenta ikke engang nsker se p "bestemoren" sin, og bare stirrer ned i gulvet, og virker utakknemlig. S tenker du ikke mer over det. Det du ikke ser er angsten i ynene til jenta. Du ser ikke kroppen skjelve, du kjenner ikke de klamme hendene, og du ser ikke den altfor hye pulsen. Du vet ikke at jenta jobber mer enn noen gang, sammen med en gammel (koselig) dame hun s vidt kjenner, og s vidt vet enn navnet p.

    Det jeg prver f frem, er at du ikke vet hva som faktisk ligger bak det du ser. Du vet ikke hvilken enorme jobb jenta, eller gutten du mter i butikken kanskje gjr kun for klare g inn i butikken. Det er kanskje en grunn til at hun ikke nsker hilse p deg. Det betyr ikke at det er noe galt med deg, eller at jenta, eller gutten er grinete.
    Alle kjempe vi en kamp av et eller annet slag. Se gjennom det du tror du ser.

    ♥♥♥

  • 1

    Sjeldent

    Bloggingen blir bare sjeldnere og sjeldnere. Jeg fler ikke at jeg har s mye mer dele, egentlig. Samtidig som jeg har mye dele, for det foregr mye oppi mitt hodet.
    Husker du at jeg for en tid tilbake skrev at for kjempe meg ut av denne kampen, m tanker snus p hodet? At hele hodet m tmmes og fylles opp p nytt, med gode tanker, og fine opplevelser?
    Vel, det er en prosess som tar tid, som krever mye styrke og tlmodighet. Mange av tankene har blitt snudd, og jeg har ftt fylt opp med mange fine, minnerike opplevelser. Livet mitt har en helt annen mening n, enn tidligere. Likevel, er det en del av teite og vonde tanker igjen, som til tider styrer mange av dagene mine. Jeg sliter fremdeles med en del tvang, og i det siste har jeg hatt en del angstanfall. Jeg tror angstanfallene har en sammenheng med at jeg presser meg for mye, uten ta pausene jeg vet jeg trenger. Jeg nsker at jeg er mye lenger fremme, og takler ting jeg rett og slett ikke er klar for enda. Det er ikke slik at jeg bare plutselig kan klare alt jeg ikke har klart tidligere, bare fordi jeg har det bedre. Jeg m lytte til kroppen, og ta de sm stegene mot ml. Tar jeg for store skritt, er faren for at jeg faller tilbake altfor stor. Selvflgelig skulle jeg nske jeg bare plutselig kunne gjre alt, men snn er det ikke. Hadde jeg brukket beinet, og gtt med gips i mange mange uker, kunne jeg ikke lpt maraton med engang jeg tar av gipsen, bare fordi beinet er bedre. Man m trene det opp igjen -deretter kan man lpe s mange maraton man bare orker.Jeg har akkurat ftt av den gipsen. Jeg trener meg opp igjen. Nr jeg har erobret fjellet som str i veien for meg, skal jeg st p toppen og nyte utsikten. Jeg skal se ned veien jeg kom, og lre av de veiene jeg tok feil, og nyte livet videre. Det betyr heller ikke at jeg ikke kan nyte livet p vei opp, for det skal jeg, og det gjr jeg. For hver nye seier er jeg nrmere. Jeg smiler, og jeg smiler fra hjertet. Utforfordringene jeg har, skal ikke f stoppe meg. Jeg nyter alt det andre, mens monsteret p innsiden sakte men sikkert blir mindre og mindre, og den virkelige meg tar over alt av kontroll. Jeg er p vei, og jeg er p rett vei, for jeg har det bedre, jeg har det bra, tross alt. Noen dager er bedre enn andre, det er bare slik det er. Men, forskjellen n, er at de gode dagene er ofte, og de veier opp for de drlige dagene, og gir meg motivasjon til vinne denne allerede altfor lange kampen. Snart er jeg p toppen av fjellet, snart lper jeg maraton. Bare vent se!

    ♥♥♥

  • 4

    "Det skinner stjerner fra ynene dine!"





    Her om dagen mtte jeg en person som gjennom tiden har betydd veldig mye, og som har stttet meg veldig mye. Hun smilte, og det frste hun sa da hun s meg, var "Det skinner stjerner fra ynene dine, og det varmer langt inn i hjerterota".
    En annen har sagt til meg at dette er er en "solskinnshistorie".
    Flere har kommentert at de ser at ynene mine smiler.
    Og ja, jeg smiler, og jeg smiler med ynene, jeg smiler med hjertet.

    I dag har jeg vrt ute og tatt bilder, frst alene med selvutlseren min (h, vet ikke hva jeg skulle gjort uten den!) og senere dro jeg med meg Therese ut en tur ogs. Det er s godt sitte igjen med en flelse av at jeg faktisk er fornyd med bildene som har blitt tatt, og at jeg flte meg fin nok.



    Verdens beste storesster!♥

    Ingenting kan beskrive hvor godt det er kjenne at de gode flelsene slr ut de vonde, n etter n.

    ♥♥♥

  • 1

    Hei du!













    Long time, no see! Hper dere har savnet meg?
    Som dere har merker har ikke bloggen vrt srlig prioritert den siste tiden. Mai er en helt grusom mned, hvor det skjer noe omtrent hele tiden. Skole, tentamener/prver, jobb, konfirmasjoner, 17.mai, fotooppdrag, laging av bordkort , teoriprve (besttt), avslutning med topten, vre med venner, og vre med kjresten, og snart gullbryllup, er det som beskriver denne mneden best, og som du ser: Altfor mye gjre. Jeg skal ikke legge skjul p at det har vrt en slitsom mned, men det har vrt den beste mneden p lenge! Jeg har virkelig kost meg, og klart utfordring etter utfordring. Og det beste av alt, jeg har smilt og ledd s mye at at jeg har hatt helt vondt i kjeven!

    Jeg har endelig funnet tilbake litt foto inspirasjon (annet enn "oppdragene" jeg fr), og det er deilig. Henger dessverre litt etter med redigeringen av konfirmasjons bildene jeg har tatt, men er snart ferdig det ogs. jeg Jeg bestilte meg ogs close-up filter til kamera (slik at jeg kan komme mye nrmere og f mer detaljer, slik som bildene med fluer), s n blir det mye testing fremover.

    Jeg har det fremdeles veldig bra, og jeg nyter det at jeg endelig har ftt kontrollen over livet mitt tilbake.
    Den siste tiden har jeg tenkt veldig mye p hvasom har gjort at det endelig har gtt min vei n, som ikke har endret noe tidligere. Jeg m gi mye av fortjenesten til at jeg endelig har funnet medisiner som hjelper, men jeg kan ogs takke meg selv veldig, veldig mye. Hovedgrunnen er rett og slett at jeg har begynt pne meg ordentlig. Jeg har sluppet mennesker inn, selv nr det har vrt vanskelig. Der har jeg to mennesker takke spesielt for det, kjresten min (Lyder) og Lotte. Begge har p hver sin mte hjulpet meg utrolig mye.
    Jeg har en tillit jeg ikke har hatt tidligere, og et hp som er mye sterkere enn det noen gang har vrt. Jeg har en tro p at dette skal ordne seg, og at dette virkelig skal g bra. For det er faktisk ingen grunn til at dette ikke skal g bra!
    Jeg har ogs tenkt mye p alt hva jeg har mistet, og hva jeg faktisk har gtt gjennom de siste rene. Jeg skulle mer enn gjerne tatt tilbake mye av det jeg har mistet, men jeg er evig takknemlig for det jeg har n, og alt det jeg har fremover. Frst n ser jeg hvor sterk jeg egentlig har vrt. Frst n, ser jeg hvor utrolig stajeg faktisk er. Frst n, ser jeg ikke noe annet enn at kampen jeg har kjempet virkelig er verdt det.
    Jeg har lrt meg se etter de sm gledene i hverdagen og sette pris p dem, og jeg har lrt meg ta vare p det jeg har her og n. Det er noe alle burde lre seg, for det gir livet mye mer mening.
    Jeg har kommet s langt. Lyset i enden av tunnelen blir bare mer og mer synlig. Dette gr bra!

    ♥♥♥

  • 0

    Gr min vei


    Selvflgelig kanjeg!



    Ting gr rett vei for meg for tiden, og det kjennes utrolig godt! Denne uka hadde jeg to tentamener, prve, sluttevaluering i praksis, og i dag har jeg vrt i konfirmasjon. I utgangspunktet, ville jeg vrt totaltutslitt om det hadde vrt for bare noen mneder siden. Ja, klart jeg er sliten, men jeg er ikke utslitt. N sitter jeg med en utrolig god flelse i hele kroppen. I konfirmasjonen i dag, som det var endel ukjente i, kjente jeg ikke p angsten en eneste gang. Det kunne jeg egentlig bare drmme om, men det skjedde faktisk, og det er s herlig.

    P bildet av meg, smiler ynene ogs. Det er lenge siden jeg har kjent ordentlig p den gleden jeg fler om dagen. Nr noen spr hvordan det gr, kan jeg svare at det gr braog mene det. Det gr ikke fint, det gr ikke greit, men det gr faktisk bra.Selvflgelig svinger det, selvflgelig er det ikke bra hele tiden, men mer enn jeg noen gang trodde var mulig for meg. Selv om jeg styres en del av tvang i lpet av en dag, er ikke det noe som delegger dagen. Selv om jeg innimellom styres av depresjonen som er p vei langt vekk fra meg, er jeg mer glad enn jeg noen gang kan huske ha vrt.

    Jeg har en kjreste som betyr utrolig mye for meg. Jeg har venner som er helt unike. Jeg har verdens beste familie, og jeg har blitt godt tatt imot av enda en familie. Jeg er s utrolig takknemlig for det!
    Men, det jeg har n, som jeg ikke hadde fr, er troenp en fremtid, og troen p at dette skal g bra og ordne seg.

    Jeg vil takke hver og en enkelt av dere som er en del av livet mitt, enten det er mye eller lite. Takke for at dere er her for meg, bryr dere om meg, har tro p meg, og mest av alt: Takk for at dere ikke har/ikke gir meg opp.

    Jeg ser en mening med dette, jeg kjenner glede, og jeg gr mot en lysfremtid. Det kjennes herlig!

    ♥♥♥

  • 2

    kjempe seg frem



    kjempe seg opp nr man er langt nede er ikke en enkel sak. Tankene m snus p hodet, hele hodet m skylles og fylles opp igjen p ny. Autotanker p byttes ut til noe positivt. Fysiske og psykiske flelser m kjennes p og ikke fortrenges. Destruktive handlinger m byttes ut med noe hyggelig. Isolering m erstattes med noe sosialt. Unngelse m erstattes med eksponering. Som sagt er det ingen enkel ting. Det er ikke gjort p 1-2-3, men jeg skal klare det. Det betyr massemasse jobbing. Men den delen av meg som nsker bedring tenker at det er verd det til slutt. Resten m jeg bare stenge ute.
    Jeg har snudd hodet opp ned, det er kaos som er i ferd med falle p plass. Jeg har en del igjen jobbe med, men jeg kommer nrmere og nrmere for hver utfordring jeg tar .
    Jeg fler jeg skriver det samme om igjen, og om igjen, men jeg kjemper enda. Jeg gir alt jeg kan imot veien som frisk.
    At noen sier til meg at jeg ser bedre ut, er ikke lenger en vond flelse, for det er jo akkurat det jeg vil. Fr gjorde det vondt hre det, fordi jeg for det frste ikke hadde et nske om bli s veldig mye bedre fordi jeg hrte til i depresjonen, og for det andre fordi det aldri fltes som det gikk noe bedre.
    Jeg har en flelse av at ting gr riktig vei som jeg ikke har hatt fr. En flelse av at denne gangen skal jeg faktisk klare kjempe meg ut av dette som har vrt en ufattelig lang og vond reise.
    53 dager har gtt siden jeg sprakk med tanke p selvskadingen. P de 53 dagene har det ikke vrt n eneste dag med skadetrang. Det er enorm god flelse og ikke lengte etter gjre meg selv vondt. Jeg sa sist at jeg aldri skulle kjenne bladet mot kroppen og se blodet igjen, men da gikk det dessverre ikke. Denne gangen er det ikke tvil engang, jeg lengter ikke mot det, og jeg har ikke behov for det. sist vare "bare" en snn "jeg m se at jeg fremdels har muligheten" og en vondt flelse av at jeg mtte fordi det var s altfor lenge siden. N har jeg ikke det behovet i det hele tatt, og ser p dette som veldig positivt, og stor fremgang.

    Jeg har ftt flere kommentarer fra andre etter at jeg ble sammen Lyder, at jeg ikke bare har antidepressive som medisin, men at han ogs har virket som medisin for meg. Han har vrt som en reddende engel. Ikke bare fordi han er kjresten min, men fordi det ha en man stoler p, og en som sttter en uansett hva er utrolig viktig. Det vite at jeg har en som kan hre p sytingen min og liker meg akkurat for den jeg er og ikke noe annet hjelper veldig mye. Alle trenger en slik person, og jeg er s heldig ha den beste.

    ♥♥♥

  • 0

    En dag, mange dager.

    En feriedag har brtt blitt til mange, og snart er det ikke flere av igjen. Jeg har kost meg masse i ferien, og ftt slappet av og samlet opp energi. Heldigvis er det noen dager til nyte fr det er i full gang med siste innspurt p skolen og praksis. Jeg har vrt litt drlig de siste dagene, mye kvalm, svimmel, hjertebank og lignende. Tenkte egentlig ikke s veldig mye over det fr jeg kom p igr at har glemt medisinene mine nesten hele uka. I gr kveld da jeg kom hjem fra kinoen var jeg s drlig at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjre av meg, l bare p gulvet vred meg i smerter. Tatt dem igjen n, og hper det gr fort over.Jeg pleier nesten alltid bli syk i ferier, s det er ikke akkurat noe nytt.

    Skjrtorsdagen ble for min del ikke brukt i Strmstad med masse fulle, og bakfulle folk (hadde kanskje vrt et morsomt syn men), men ble heller brukt frst i kirken og deretter p kino med min bedre halvdel, og familien hans. I dag har jeg vrt p kjempegod middag med flere fra familien hans. Regner nok med at alle synes det er skummelt frste gang de skal mte familien til kjresten sin? Vel, det var jo litt skummelt, men veldig veldig koselig.

    Har tenkt prve blogge litt mer igjen, men vi fr se. Er ikke helt sikker p hva jeg skal skrive om hele tiden. S hvis dere har noen tips setter jeg pris p det. (hint-hint)

    nsker dere fortsatt god pske, og ta vare p hverandre!

    ♥♥♥

  • 0

    Pske!


    (M nok streke under at det ikke er jeg, men Lyder som har tatt dette.)

    Vel, dette er et lite bildedryss fra pskeferien hittil. Lyder og jeg dro p hytta til besteforeldrene mine p fredag, og kom hjem i dag. Selv om det ikke ser slik ut p bildene, var bestemor og bestefar der ogs, he he.
    Dagene har stort sett blitt brukt til sove, spise, og spise godteri. Med andre ord, har vi bare brukt dagene til slappe skikkelig av. Vi har ogs spilt spill, vrt litt ute, og sett p film, slik som hrer pska med. Vi har til og med vasket opp (flinke alts). Jeg har kost meg masse, og prvd nyte s godt som mulig. Jeg er s heldig at jeg har verdens beste stttespiller med meg, og jeg ville ikke byttet han ut for alt i verden.

    Som tidligere nevnt, gr dagene fremdeles ganske greit. Jeg jobber, jeg kjemper, og jeg vinner mine kamper gang p gang. Tapene tar jeg ikke lenger som et nederlag, men en hjelp til bygge meg sterkere.
    P denne tiden for ett r siden, var jeg innlagt. Jeg kjempet en kamp om overleve, og for f livet mitt tilbake. Jeg kjemper fortsatt om f livet mitt tilbake, men langt fra p samme mte. Nr jeg ser tilbake p hvordan ting var da i forhold til n, er jeg stolt, og veldig, veldig fornyd med hva jeg har ftt til. Jeg har kjempet meg mangesteg fremover, og jeg skal aldri mer tilbake til der jeg var. Jeg er sterkere n.

    Tilslutt m jeg jo slenge med et "skrytebilde" ogs da.



    ♥♥♥

  • 1

    Lie down and just take a break

    Jeg er p rett kurs igjen; fremover.

    Dagene svinger, men de siste dagene, og den siste tiden har det ligget ganske stabilt p humrskalaen. Likevel har noen dager vrt skikkelig skikkelig drlig, mens andre dager har vrt ganske greie. Det er mye tanker som spinner om dagen. Ser jeg tilbake ser jeg hvordan alt det harde arbeidet har lnt seg, og hvor ufattelig mange steg jeg har gtt i riktig retning. Alle nedturene telles ikke p samme mte lenger, for jeg har bygd meg s mye sterkere.
    Fr kunne jeg blir "lei meg" nr andre sa "jeg ser det gr s mye bedre" eller, "du ser s godt ut n", fordi sykdom herjet s mye at det var et bevis p at jeg ikke var syk nok. Rart at det er snn, men det var faktisk slik jeg tenkte. N, nr andre sier det samme, blir jeg glad, fordi det synes at jeg jobber, og det synes at jeg fr resultater. Jeg klarer se litt utenfor meg selv og sykdommen, nok til at jeg ser at det jeg tenker er feil. Derfor har jeg ogs mulighet til jobbe med tenke det motsatte, nr de verste tankene dukker opp. Det er ikke alltid like enkelt, for depresjonen er fortsatt ganske sterk, til tider, men jeg er p god vei ut av den, for jeg er sterkest.

    ♥♥♥

  • 2

    "En, to, tre- HOPP"

    Jeg liker ikke bruke ordet livet nr jeg skal forklare og skrive, for det er s mye strre enn jeg kan forst, og det blir p en mte s altfor dypt. Likevel fler jeg ogs at det er riktig bruke. Livet er en ufattelig lang reise gjennom altfor mange sorger, men desto fler gleder. Det er ikke alltid ting gr som planlagt, eller slik man nsker, men slik er det bare. Jeg vokser stadig i takt med sykdommen, men enda mer vokser jeg ut av den. Jo mer jeg lrer, jo mer jeg forstr, jo mer jeg utfordrer, jo lenger kommer jeg. Jeg har brukt flere r, faktisk ganske mange, p komme meg hit jeg er i dag. Mange skjnner ikke hvordan jeg i det hele tatt klarer st oppreist med tanke p alt jeg har vrt gjennom. Det er s mye som er godt gjemt p innsiden, som aldri har ftt komme ut i lyset, det er s mye som aldri har blitt sagt. En maske har blitt brukt i mange r, men stadig raknet mer og mer, og jeg har blitt tatt i mot bedre enn jeg noen gang kunne forvente. Jeg har en stor trang til beklage. Beklage for alt jeg er, og alt jeg gjr feil. Beklage for alle gledene i hverdagen jeg ikke ser, eller legger merke til, og for hvor mye sykdom har tatt fra meg. Men, nr jeg tenker etter, s skal jeg ikke beklage det. Det er en mening med dette, jeg nekter tro noe annet! Alt jeg tror p av alt som er strre enn meg og verden, sier det motsatte. Jeg har ikke noe beklage.

    Jeg er i enorm bevegelse for tiden. Jeg har hatt/har et lite tilbakefall akkurat n, jeg er utrolig sliten av kravene rundt meg, og aller mest av meg selv, men jeg beveger meg i riktig retning. Jeg teller til tre, og jeg hopper. Jeg kryper ikke, jeg gr ikke, men jeg hopper i utfordring etter utfordring med begge bena, og jeg vinner. Gang p gang viser jeg sykdommen hvem som egentlig bestemmer. Gang p gang viser jeg verden at dette er noe jeg skal klare. Jeg er full av arr p utsiden og p innsiden, jeg har nesten knust totalt sammen i biter, men jeg er p vei til friheten jeg nsker. Sterkere enn noen gang.

    Jeg er velsignet med de beste menneskene rundt meg, og er evig takknemlig for det! Tusen takk.

    En, to, tre HOPP. -Jeg er p vei!

    ♥♥♥

  • 3

    "vrssnill ikke be meg skjerpe meg"



    "Kvelden er slitsom, som alle andre kvelder. Jeg er sliten av alle tankene som bombanderer hodet mitt med engang jeg kommer for meg selv, og ikke har nok motstand og styrke til ta vekk tankene og flelsene. Sykdommen vet at jeg er svakest p kvelden, og kommer smygende som en skygge av sola. Hele dagen har besttt av kjempe imot hva andre mennesker tror og mener om meg. De er s lei av hre at jeg aldri blir bedre, og stadig faller tilbake. r etter r har gtt, og jeg er fremdeles syk. Folk sier jeg skal ta meg sammen, og bare tenke positivt. De forstr ikke at det delegger meg mer. Jeg kan ikke styre meg selv vekk fra en deprsjon, jeg trenger hjelp til kjempe meg gjennom det. Nr jeg fr beskjed om skjerpe meg, skammer jeg meg. For jeg prver virkelig ikke la de negative tankene styre meg. Men, det gr ut p mer enn hva jeg tenker, det gr ogs ut p koplinger i hjernen. Sammensetninger som jeg ikke styrer selv. Akkurat slik som celler, om man er fanget av kreft. Ingen velger at n skal cellene mine angripe sine egne friske celler, og dermed bli syk. Jeg bestemmer ikke at hjernen min skal slutte produsere nok til holde de friske tankene sterkest.
    Skam er den sterkeste, vondeste og mest deleggende flelsen som finnes, s vrssnill ikke be meg "skjerpe meg", for det gjr meg flinkere til skjule at jeg rtner mer p innsiden."

    ♥♥♥

  • 0

    Bygger opp en indre styrke



    Jeg har kjempet kampen mot livet, og jeg har kjempet kampen mot dden. Jeg var ikke langt ifra havne i den usikre dden, fr jeg i det hele tatt har ftt kjent p det virkelig leveher p jorda. N, idag, er jeg glad for at tidligere forsk har vrt mislykket, samtidig som jeg er glad (ikke misforst dette) for bde forskene, og hva jeg har vrt igjennom. Selvflgelig hadde ting vrt mye bedre for alle om dette var noe jeg ikke hadde gtt igjennom det, men jeg har ogs muligheten til hjelpe andre, fordi jeg har erfaring. Min fortid har gjort meg til den jeg er i dag, og den former fremtiden min. Jeg har, med min bakgrunn en bedre mulighet til hjelpe andre i samme eller lignende situasjon fordi jeg selv har vrt der, og vet hva det innebrer. Jeg har en annen forstelse for psykisk sykdom enn hva veldig mange andre, jeg har en annen mte sette meg inn i andres situasjon p. Istedet for lure p "hvorfor meg?", "hvorfor ditt og hvorfor datt", velger jeg se p det som en "bra" erfaring ta med meg for kunne hjelpe andre, som er det jeg absolutt nsker bruke min tid p.
    Er det noe jeg absolutt skulle vrt foruten er det utryggheten, smerten, og bekymringen jeg har utsatt familien og mine nrmeste for.

    Gjennom mine svakheter, bygger jeg opp en indre styrke. For hvert tilbakefall, og for hvert nye nederlag, blir jeg sterkere. Og en dag er jeg sterkere enn sykdom.

    ♥♥♥

  • 2

    Nr flelsene tar overhnd



    Nr de vonde flelsene kommer smygende og tankene forteller deg at du ikke kommer til klare dette, at det bare er gi opp, m du jobbe enda hardere, og bevise det motsatte.
    Jeg prver overbevise meg selv om at det er ikke jeg selv som snakker, men sykdommen, som jeg ikke skal hre p. Men det er ikke s enkelt nr bde tankene og flelsene er jobber s intenst for f meg tilbake p gamle spor. En sprekk er ikke et tilbakefall, eller ndvendigvis et nederlag, men et feilgrep jeg bare m jobbe meg videre gjennom. Tellingen fortsetter, for det er det beste, med trekk fra en dag.
    Jeg vet av erfaring at mars, april og mai mned er noen av de tyngste mnedene i ret for meg, og jeg m virkelig jobbe ekstra hardt denne tiden. Uansett hvor hard den kampen er, s er jeg bare ndt til kjempe videre, for jeg har ikke noe srlig valg.
    Det er veldig mye forandringer rundt meg n, og mye snakk om forandringer. Jeg takler forandringer fryktelig drlig, for jeg vil helst ha alt slik det er fordi det er tryggest. Likevel krysser jeg fingre. Jeg vil f til alt som er av forandringer, og alt av forandringer som skal komme.
    Jeg hadde min frste dag i praksis i dag, noe jeg har gruet meg ekstremt til i mange dager (uker), og det gikk helt ok. Som vanlig gruet jeg meg mer enn jeg burde, for det var ikke sille, men utrolig langt utenfor min komfortsone, og ekstremt ubehagelig. Tusen tanker har strmmet gjennom hodet hele dagen, og de sterkeste er ikke s srlig positive. Et sted i lpet av dagen tenkte jeg at jeg aldri kommer til klare og bli en bra helsefagarbeider, at den jobber ikke passer meg og at jeg hvertfall ikke kom til og klare praksisen. Jeg har ogs tenkt i lpet av dagen at jeg skal klare dette, og at det er dette jeg vil, s det er det jeg m jobbe for.
    Jeg er bare sliten for tiden, men har tro p at dagene blir litt lettere, og at praksisen blir enklere nr jeg blir mer kjent, og kommer mer inn i det.

    ♥♥♥

  • 0

    27.02.2014




    Jeg vil skrive noe meningsfult, noe som fr dere til tenke "ja, det er slik det er". Jeg vil skrive det som har betydning for meg, og for hvor jeg er i livet, og hvordan jeg fler meg. Men, p en eller annen mte kommer tanken om at jeg ikke nsker dele s mye av meg selv lenger, og skyver bort alt sammen. Jeg mangler ordene som kan forklare hva hjernen min tenker, og hva kroppen fler. Alt er s annerledes, samtidig som alt er s likt. Det er s skremmende, men er det ogs godt. Det er skremmende hvor hardt sykdommen slr meg i etter perioder jeg har det fint. Det er godt se tilbake og se hvor ufattelig langt jeg har kommet.

    Jeg titter gjennom notater p min gamle tlf her om dagen, og fant dette;
    "P vei hjem den dagen set regnet fra himmelen. Det var s mye vann at vindusviskerene ikke klarte gjre veien tydelig mer enn et par sekunder av gangen. Slik er livet mitt, tenkte jeg. Brtt kan jeg se alt klart og tydelig. Jeg kan se at ting kommer til ordne seg, men i neste sekund er det noe som skjer, og alt blir tkete. Foreldrene mine, vennene mine og behandlerene mine er vindusviskerene. Men uansett hvor fort de gr, faller regnet for fort til at jeg kan se veien klart nok. Men jeg vet at det ikke regner evig, og at det til og med vil komme sol. Likevel er vindusviskerene der helt til helt alt regnet er vekk. S trekker de seg unna. De forsvinner ikke, men ligger og passer p, og du kan se dem hele tiden. Klare til gjre en stor innsats for holde regnet vekk om det skulle komme en ny skur."

    Det er skrevet i 2012 og jeg husker at jeg skrev det. Jeg var p vei hjem for permisjon fra avdelingen p lukket psykiatrisk post. Jeg husker at det regnet, og at jeg flte meg tom, men likevel hpefull.

    Det forklarer egentlig litt av hvordan jeg fler meg akkurat n. Det regner litt eksta, men jeg fr hjelp, jeg fr sttte av verdens beste mennesker, og sist men ikke mins har jeg forstatt det viktigste av alt; et hp om at dette skal g bra.

    ♥♥♥

  • 1

    Fravrende blogger


    Jeg tenker p hva jeg kan skrive, hva jeg vil dele, og hvilke tanker som passer seg best her p bloggen ut ifra hvordan jeg har det for tiden.
    Jeg kommer stadig frem til at sannheten er den alle vil ha, og ja, sannheten skal du f. For det gr faktisk veldig bra med meg for tiden. Kveldene der jeg sitter alene etter en lang og krevende dag kan ofte bli veldig vanskelige, men det er ingenting i forhold til hvordan jeg har hatt det tidligere. Likevel m jeg passe p at jeg finner en balanse mellom hva som er for store steg for meg, og hva som er nok til at det blir en passe eksponering. Balansegangen er ikke alltid like enkel og finne, for ofte kan stegene blir for store. Jeg blir veldig sliten av og hele tiden utfordre meg selv, men nr jeg ser hvor langt jeg har kommet, og hvor mye det gir meg, er det verdt det. Som sagt, s lenge stegene ikke blir for store.

    Jeg holder fortsatt p med og n ml 3, (100 dager skadefri) og med mine 81 dager fri, er jeg p god vei. 81 dager siden jeg sist kjente smerten p innsiden renne rdt ut av kroppen. 81 dager siden jeg la vekk bladet for siste gang i hensikt med skade meg selv. Smerten har ftt komme ut p andre mter. Smerten har kommet til uttrykk ved ord. Trer. Svarte streker p hvitt ark. Trening. Isbiter i en varm hnd. Baking. Og listen for hva jeg gjr for oppholde meg selv fortsetter. Det viktigste, uansett hvilken metode jeg velger, er at den virker. P en eller annen mte forsvinner skadetrangen.
    Andre forstr kanskje ikke hvorfor jeg i det hele tatt kan lengte etter gjre meg selv s vondt. Eller hvorfor jeg i det hele tatt startet med nske meg selv s vondt. Svaret kan jeg ikke gi, for det gr ikke beskrive. Hvorfor jeg frste gang gjorde valget jeg i dag angrer s p, har jeg heller ikke et konkret svar p. Men jeg kan prve si det p en forenklet mte; Nr smerten p innsiden er strre enn et stort kutt i armen, nr smerten er s stor at du ikke klarer uttrykke hvor vondt du har det, nr du ikke finner annen mte takle presset p innsiden fordi du trenger en ventil, da tyr man til lsninger som ikke alltid er s bra i ettertid. Hvis du har prvd en, to eller kanskje tre ganger og du fler du fr puste igjen, tenke igjen, og rett og slett en pause fra alt som er vondt og vanskelig, s er det selvsagt at du tar den muligheten. I teorien skulle man tro at man fr mervondt av skade seg selv, men sannheten er at det er befriende, p en ganske spesiell mte. Men kun akkurat der og da. Etterp er det vondt, men da tenker man gjerne at man fortjener den smerten, og at den smerten ogs kan lindre smerten p innsiden. Etterp kjenner man skam, for man vet at arrene aldri vil forsvinne. Skammen nr man nok engang,m vise seg for sine nrmeste med plaster p armene er ubeskrivelig. De triste, desperate og bekymrede blikkende, med flgende handling av sinne og frustrasjon av se sitt barn, sin sster, sin lille kjre som vil seg selv s ufattelig vondt. De blikkende trenger rett inn i hjertet, og du fler du sviktet igjen. Ikke bare sviktet de rundt deg, men ogs deg selv. Deretter sitter du igjen med ha gjort vondt verre. Med andre ord, er det absolutt ikke verdt utsette seg selv for den smerten. Aldri, uansett.

    Er noe jeg virkelig har lrt av alle mine r som syk, av alle mine r totalt fanget i et sort mrke og troen p at eneste lsning ut var dden, s er det at livet gr videre, og at man aldri, uansett hvor vanskelig ting er m gi opp. Jeg ble fortalt disse ordene da jeg var p mitt verste; "Du m bare fortsette kjempe, det vil bli bedre". Jeg hrte det ikke bare en gang, eller to, jeg kan ikke engang telle p to hender hvor mange ganger jeg har hrt det. Jeg kan heller ikke forklare hvor hardt jeg nsket sl til den neste som fortalte meg akkurat de ordene, og hvor ufattelig lei jeg var hre folk fortelle meg det gang p gang. Uansett om jeg vet de bare mente det godt. "Hva vet vel de om det?!, det kommer aldri til skje uansett", "hvordan kan de fortelle meg noe de ikke vet noenting om", var noen av tankene som opptok hodet mitt idt jeg hrte ordene.
    N, idag, kan jeg bruke de ordene til noen som er like langt nede som det jeg var, og mene det. Idag, selv om jeg er langt fra frisk enda, er det ord jeg sier til meg selv, for kunne fortsette kjempe kanmpen om og f friheten min tilbake.

    ♥♥♥

  • 1

    Flere tanker i en tanke

    Dagene flyr avgrde - eller egentlig ikke, men likevel har dag etter dag forsvunnet uten at jeg omtrent har rukket blunke. Hva jeg egentlig fordriver dagene med, er jeg i grunn ikke helt sikker p. Deler av dagene gr til skole/ jobb, andre deler av dagen gr til kjrestekos, lesing, eller trening, og resten vet jeg ikke.
    Tankene og flelsene varierer, men er for tiden mest p den positive siden, eller i alle fall p den nytrale delen. Selvflgelig er noen dager tffere enn andre, selvflgelig blir ikke alt bra med en gang, men det viktigste er at jeg er p vei i den riktige retningen, -noe jeg s absolutt er.

    Det er vanskelig forklare for en som ikke har gtt gjennom det selv, men, tidligere har jeg jobbet mer mot det friske enn for.Grunnen har rett og slett vrt redselen til bli sett p som "frisk". Jeg har skrevet noe om det tidligere, om usikkerheten p noe nytt, og at det vr syk er kjent for meg, og at jeg vet hvordan det fungerer.
    Tidligere har jeg vrt s langt nede i depresjonen at jeg ikke har kjent en eneste flelse. Alt har bare vrt meningslst, flelseslst og likegyldig. N som jeg er bedre, kjenner jeg mer p bde de gode og de vonde flelsene. Det skremmer meg, for jeg vet ikke alltid hvordan jeg skal takle det, spesielt ikke de gode flelsene. Mitt sprsml hver eneste dag er "hvordan lever et frisk menneske, og hvordan ser dagene deres egentlig ut?" Jeg vet at det er menneskelig ha gode og drlige dager. Jeg vet at det er normalt ha en dag man ikke nske st opp og mte dagen, og ikke vil se et eneste menneske. Jeg vet at det er menneskelig ha en dag der man fler at alt gr p skinner og man fler man svever p en rosa sky. Men hvordan man takler de flelsene, og flelse i mellom i en frisk verden har jeg egentlig ingen anelse om. Jeg lrer mer og mer av det, men det sliter meg ut ogs.
    Jeg tr ikke helt kjenne ordentlig etter hva flelsene prver fortelle meg, fordi det lett blir for mye. Likevel fler jeg bare mer og mer. Til tider kan jeg fle altfor mye, uten at jeg vet grunnen til at jeg fler som jeg gjr. Andre ganger skulle jeg nske jeg flte mer i forhold til hva tankene og fornuften forteller meg. Det er veldig vanskelig finne balansen mellom tankene og flelsene, uten at en av delene tar overhnd.

    Forandringene i livet mitt er store, uten at det egentlig er s mye forskjell. Jeg har ftt tilbake hpet om at ting kan bli bedre, jeg har ftt tilbake flelsen av glede, og til og med flelsen til et annet menneske. Det er flere av de gode dagene enn jeg noen gang kan huske jeg har hatt. Lysten til kjempe meg helt ut av sykdommens klr har aldri vrt bedre. Alt dette takket vre mennesker som ikke har gitt meg opp, en liten stygg og hvit hver dag, og personen som er med meg, og liker meg akkurat for den jeg er. Og uten at jeg egentlig nsker innrmme det, m jeg takke meg selv for ikke ha gitt helt opp, og fortsatt kjempe selv nr verden ikke har vrt annet enn svart. Det svarte blir mindre og mindre, og farges mer og mer med de fineste fargene.

    ♥♥♥.

  • 1

    Til tider



    Vel, hvordan gr det med meg?
    Jeg har det bra, - til tider. Jeg har det drlig, -til tider. Jeg har det fantastisk, - til tider. Jeg har det helt grusomt, -til tider. Det er slik dagene gr. Det er slik liver er.Jeg setter pris p at jeg endelig kan kjenne p de gode stundene ogs. Helt p ekte, og oftere enn tidligere. Men realiteten slr meg med et hardt slag i magen. Jeg har enda en lang kamp kjempe mot monsteret p innsiden, fr jeg kan kalle meg en vinner. Kampen kjemper jeg hvert sekund, hvert minutt, hver dag, og hver time. Jeg kommer nrmere og nrmere mlet om en hverdag som frisk. Noen ganger gr kampen lekende lett, mens andre ganger holder den p knekke meg. Heldigvis, har jeg verdens beste mennesker rundt meg, som sttter meg, slik at jeg ikke faller. De lfter meg opp igjen, og hjelper meg p veien videre.

    Jeg er i dag p 62 dager skadefri. En ufattelig vanskelig seier jeg ikke hadde klart uten de rundt meg. Hvis jeg har holdt p sprekke, har jeg ftt den sttten jeg har trengt for klare meg. Jeg kan spesielt takke kjresten min for det. 62 dager er ganske lenge, og jeg er veldig fornyd med ha klart meg s lenge. Ml 1 var 30 dager, ml 2 var 50 dager, og n er jeg p vei mot ml 3; 100 dager. Det er viktig ha noen ml g etter. Jeg skal aldri, aldri, aldri pfre meg selv mer smerte p utsiden for minske smerten p innside. Jeg vil heller kjenne trene trille, enn blodet renne. Selv om smerten p innsiden kan vre stor, finnes det andre mter takle det p, jeg har lrt det n. Jeg kan g turer, jeg kan tegne, jeg kan trene, jeg kan bake, jeg kan skrive og jeg kan snakke (delvis).Det er s mye annet jeg kan gjre enn lage mer smerte og enda et problem, det er bare det f det til.

    (ps. Jeg har ordnet nytt design, og er mildt sagt dritt lei n, derfor er headeren slik den er inntil jeg orker ordne det igjen)

    ♥♥♥

  • 0

    06.01.2014


    Nyttrsantrekket.

    Hei igjen, og godt nyttr og alt det der. Jeg hper hvertfall dere har et godt nyttr hittil?
    Vel, selv har jeg startet ret ganske greit. Greit er ikke bra, men det heller ikke drlig. Jeg er grunnet medisiner mye mer stabil i humret, og svinger ikke like mye opp og ned som tidligere. Det hjelper en del, men tankene forsvinner ikke s enkelt. Enkelte dager er hodet s fullt at jeg ikke nkser annet enn ligge i sengen hele dagen, andre dager er det ikke s mye kaos. Medisinene har ogs gjort meg en del fysisk drlig. Da jeg startet var jeg kvalm,svimmel, hadde konstant vondt i hodet og hadde absolutt ingen matlyst i fem dager. For en uke siden trappet jeg opp til dobbel dose, og kjente igjen mye av symptomene fra da jeg startet. P grunn av at jeg flte ting ble velidig "feil" etter at jeg kte, er jeg n tilbake til dosen jeg startet med, og er fornyd med det. Eller, fornyd blir veldig feil, for hver tablett svelges i kamp, men jeg vet innerst inne at det er bra for meg. Jeg fler, og tror jeg er p rett vei n. For hver dag jeg kjemper meg gjennom, blir jeg sterkere. Tilbakefallene gjr meg ikke svakere, de gjr meg sterkere. All motgangen jeg har har hatt, og har, har ikke gjort meg svak, det har gjort meg sterk.

    Romjula ble brtt en tff tid. Enda en engel har ftt vinger. Det er s feil, og s utrolig urettferdig. Det er skremmende se hvor lite som gjr forskjell p liv og dd. Jenta med det strste smilet, og den strste livsgleden av alle jeg kjenner, er n borte. Jeg hadde ikke srlig kontakt med henne den siste tiden. Jeg har ikke snakket med henne det siste ret, annet et "hei", og "hvordan gr det" nr vi tilfeldig har sttt p hverandre p gata eller andre steder. Likevel sitter jeg igjen med masse gode minner fra oppveksten som jeg setter stor pris p. Likevel sitter jeg igjen med sorg og tomhet.
    Slike ting som dette fr meg til se. Det fr meg til tenke. Jeg fr se sorgen blandt de som var rundt henne. Sorgen og smerten som alltid vil vre tilstede.
    Jeg fr opp ynene for hva valgene jeg har feilet i tidligere kunne gjort med mine nre og kjre, og setter mer pris p at det er som det er.
    All medflelse til alle som gr gjennom sorgen og tapet etter Astrid.

    ♥♥♥

  • 2

    Julen tjuetretten







    Bloggen har ikke vrt srlig prioritert i jula, enda jeg har hatt mer enn nok tid. Jeg har fokusert mer p og ta dag for dag, utfordring etter utfordring , og selvflgelig glede etter glede.
    Jula er for mange, av ulike rsaker, en vanskelig tid. Familien skal samles, mat skal nytes, pakker skal deles og glede skal spres. Man kommer ikke helt unna forventninger. Jeg er veldig fornyd med jula i r, og jeg er sikker p at desember er min beste mned i r, edna jeg trodde den skulle vre den verste av hele ret. Over kan du se et par bilder fra julaften. Jeg feiret hos onkel og tante Trine + 3 sskenbarn, og besteforeldrene mine. Alts, jeg feiret ikke med foreldrene mine og ssteren min. Det var veldig rart og annerledes, men jeg hadde en utrolig fin julaften. De kom innom p vei hjem fra der de var, s fikk jo vrt noe sammen med dem uansett. Maten var god, gavene var supre, og stemningen var enda bedre. Tusen takk for alle gavene!



    De to siste bildene er fra 1.juledag, der vi hvert r samles hos bestemor og bestefar for spise kalkun. Helt siden vi har sm, har vi alltid spilt junior millionr p denne dagen, s det mtte jo selvflgelig gjres i r ogs! veldig koselig dag det ogs.

    En annen grunn til at desember har vrt den beste mneden, er at jeg endelig (?) kan si at jeg ikke lenger er singel. Jeg tilbrakt endel tid med han jeg endelig kan kalle min.Det fles utrolig godt, men det er ogs veldig rart. Rart p en god mte selvsagt. Det er merkelig fle p en ekte lykkeflelse, fordi jeg kan ikke huske sist jeg kjente meg ordentlig glad, fr n i jula, takket vre han.
    I tillegg er jeg n p min andre uke p nye antidepressive, som ser ut, i kobinasjon med forelskelse, til hjelpe meg til vre p litt mer stabilt humr, og tilogmed til den positive siden av skalaen over lenger tid. Flott tenker du kanskje? og ja, det det tenker faktisk jeg ogs. Det kjennes riktig, og det kjennes godt. Jeg har fremdeles mye jobbe med, men jeg har ekstra grunnlag til jobbe meg oppover n. S alt i alt har denne jula gtt over all forventing, og jeg har mer gode minner, enn negaitve og destruktive. Jeg er ogs p min 44(!)dag uten selvskading! noe jeg ogs er veldig fornyd med. Jeg har nok engang kvittet meg med alt hva jeg eier og har, og denne gangen er jeg virkelig virkeligklar for legge den delen av livet mitt p hylla. Og hper og tror det er et ml jeg klarer oppn denne gangen.

    ♥♥♥

  • 2

    Muntlig...

    Regner med et det er fler enn meg som mer enn gjerne kunne byttet ut det det grusomme regnet og stormen, med sn og littminus grader? Jeg krysser alt som krysser kan for sn til jul, men akkurat n ser det ut til at det er vre litt vel optimistisk.

    Det er derimot veldig fint vr til kunne sitte inne og lese i da. Jeg har muntlig hring i kommunikasjon i morgen, som en slags tentamen, og jeg gruer meg skikkelig. Tema er demens, noe jeg er ganske fornyd med, fordi der fler jeg meg ganske sikker siden jeg har hatt det to ganger fr, pluss at jeg jobber med demente flere ganger i uka. Forskjellen fra de to andre gangene er at denne gangen skal jeg bare ha det som omghandler kommunikasjon, istedenfor bde kommunikasjon, helsefremmende og yrkesutvelse. Jeg slipper ogs unna rollespillet, fordi det er jeg ferdig med (heldigvis). Utfordringen min da er jo det at jeg stivner og ikke klarer si det jeg kan i slike settinger. Det har gtt veldig mye bedre, og med min lille hvite angstdemper, hper jeg p at jeg fr det til i morgen, for jeg fler det er et tema jeg kan en del om.

    Wish me luck!

    ♥♥♥

  • 1

    tilbakeblikk; Hellas! (mange bilder)

    Mens det er mrkt og kaldt (burde vrt mye kaldere) ute, er det veldig deilig se tilbake p sol og sommer. Jeg har endelig satt meg ned for sortere, og se litt gjennom bildene fra turen til Hellas. Jeg la dem faktisk inn fra minnekortet forrige uke... Vel, bedre sent enn aldri.
    Det har tatt utrolig lang tid sette sammen disse kollasjene, fordi jeg tok s ekstremt mange bilder. Hper dere koser dere med bildene, og vr forberdt p at det erMANGE.
    (
    Cecilie; si fra hvis det er noe du vil jeg skal ta vekk)


    Litt reisefeber kanskje?




    Isen ser kanskje god ut, mend et var litt rare smaker. Vannet ser kanskje deilig ut, men jeg lover, det var superkaldt!


    Haha, vi hadde rommet vrt i "oktopussy"












    Siden vi hadde rommet vrt helt enden, fant vi heller en snarvei, enn mtte g helt rundt. Er man p ferie, s er man p ferie.




















    Milkyway var faktisk ikke srlig godt.




  • 1

    Fantastisk

    I gr var jeg p et litt "annerledes julebord". De som leste bloggen min p denne tiden i fjor, husker kanskje at jeg var p julebord som hadde et tema? Vel, i r var tema Bryllup.Alle gjestene fikk vite rollen sin med en oppgave flere dager i foveien, og det skulle vre helt hemmelig frem til selve kvelden. Jeg hadde rolle som forlover og skulle enten holde tale/dikt eller lage sang. At jeg skal st foran 20 mennesker og lese dikt eller tale er, slik som ting er i dag, litt for mye forvente. Sang var ogs vanskelig, s med hjelp ble det en sang i sangheftet. I tillegg laget jeg alle bordkortene. (Med hjelp fra Therese!)


    Den fine bruden og hennes svigemor.








    Hvis noen p dette bildet nsker at jeg skal slette det, s si ifra.



    Jeg hadde en fantastisk, og ikke minst utrolig morsom kveld, og koste meg masse. Jeg har ikke ledd s mye p lenge, og det fltes utrolig godt. Kvelden var lang, og veldig krevende, s jeg ble utrolig sliten, men det var virkelig verdt det! Det gikk over all forventing, og jeg er veldig fornyd.
    Det ble ganske sent i gr, s i dag har jeg sovet lenge. Jeg har egentlig vrt kjempesliten i dag, og derfor ikke gjort s veldig mye. Det er deilig med noen dager der man bare kan lytte til kroppen og ta det helt med ro.

    ♥♥♥

  • 3

    "Tenk en tanke det er verdt tenke"

    Jeg liker leke med ord, haha.

    Jeg tenker fryktelig mye for tiden. Jeg tenker s mye at jeg sliter meg helt ut. Det er ikke alltid jeg er klar over at tanken jeg tenker delegger for meg. Jeg har mange auto tanker jeg ikke klarer styre, som kommer og gr som dem vil. I teorien vet jeg at mange av auto tankene ikke er mine, med depresjonen sine. I teorien, vet jeg derfor at de ikke stemmer. Det er veldig stor forskjell p teori og praksis. Nr auto tankene dukker opp, er dem sanne uansett hva jeg nsker, eller vet. Etterp kan jeg tenke at det var feil tenke slik, men da er det allerede for sent, da har jeg allerede latt tankene delegge.

    2013 er snart over. Et helt r kan snart lukkes, og et nytt kapittel str og venter.
    I 2011 tenkte jeg at det var mitt verste r, det samme tenkte jeg nr 2012 var omme. Dessverre er ikke tanken om 2013 noe bedre. I mitt hodet har 2013 vrt verre enn begge tidligere nevnte tilsammen. Mye som ikke skulle skjedd har skjedd. Jeg har mistet flere jeg har brydd meg om. Kampen mot psykdom har vrt uendelig lang, tff og vanskelig.
    S velger jeg g litt lenger inn i meg selv. Finne den Jeanette som ikke er delagt av depresjon. For hun finnes inni meg et sted. Jeg prver tenke p det som har vrt bra, istedet for det som ikke har vrt s bra. Jeg klarer se at p veldig mange punker har jeg dette ret blitt utrolig mye bedre. Jeg har oppndd utrolig mye dette ret, spesielt de siste mnedene. Jeg har blitt kjent med mennesker som betyr mye for meg. Mennesker jeg setter utrolig stor pris p, og som jeg har bygget stor tillit til. Jeg har gjennom min kamp ftt enorm hjelp og sttte. Jeg har lagt mange nye byggesteiner for kunne klare jobbe videre i den lange kampen jeg en dag skal vinne.



    S er det tilbake til tankene. I en depresjon er de aller fleste tanker langt fra positive. De er langt fra hjelpende tanker. Nr den Jeanette som finnes langt langt inni meg et sted prver ta plass, kommer det nye deleggende tanker om at det bare er gi opp. Men det er ikke en tanke det er verdt tenke p. Tanken om at det er vanskelig n, men at det kommer til ordne seg, er verdt mye mer, for f en fremgang. Det er klart at hvis jeg velger lytte til og beholde den negative tanken kommer jeg ikke s langt. Og det er akkurat det jeg er utrolig drlig til. Jeg holder fast ved tanken som tar strst plass. Og nr man er deprimert, er det ingen tvil om hva de tankene gr ut p. Jeg har den siste tiden, selv om jeg har utfordret meg mye med tanke p angsten, holdt veldig fast p depresjonen. Jeg har prvd holde tilbake alt jeg ikke har kontroll p. Nye ting er skremmende. Forandringer er skremmende. S mens jeg jeg har latt kontrollen over angsten gi litt slipp, har jeg matet depresjonen, for holde en visskontroll. Det er kanskje vanskelig forst hvordan det hre p deleggende tanker kan gi kontroll, men det er fordi det er kjent for meg. Det er fordi jeg er vane med depresjonen, og alt som flger med. Alt annet er utrygt.

    I mine papirer str det skrevet at jeg har kroniske selvmordstanker. Noe som vi si at tankene i den retningen ikke forsvinner, de er der konstant. Det er ikke skummelt tenke en tanke, det er nr tanken gr over til handling at det er skummelt. hele tiden tenke at man nsker avslutte eget liv, er selvsagt tft, men enda verre er det nr det blir handlinger som delegger for flere enn meg selv. Selv om de tankene har vrt sterke i en lang periode n, er det lenge siden det gikk fra tanke til handling. Jeg er stolt av kunne si at jeg har trosset en fryktelig sterk trang veldig mange dager den siste tiden, som har gjort at det har stoppet med tanken, og ikke blitt en handling.Nr det er sakt (skrevet) er det ingen grunn til bli bekymret n. Tankene, og handlingene er under riktig kontroll. Jeg har sttten jeg trenger, jeg fr den hjelpen jeg trenger, og har allerede sagt ja til enda mer hjelp som skal stabilisere produksjonen i hjernen, slik at jeg kan bruke mer energi med kjempe.

    Jeg prver se etter tegnene som gjr denne kampen verdt kjempe. Det er ikke alltid like lett, men jeg fr det til nok til at jeg kjemper videre. Dette er en kamp der jeg skal st igjen som vinner, og alt av psykdom skal st igjen som tapere.

    (Haha, lurer p hvor mange ganger "tanken,tanke og tankene er blitt brult i dette innlegget. Det er ikke f ganger hvertfall.)

    Gi meg gjerne en tibakemelding p hva du synes om innlegget, for fler ikke helt at jeg fikk ordlagt meg helt forstelig.

    Tenk en tanke det er verdt tenke, og behold tanken.

    ♥♥♥



  • 1

    Litt mye

    Kjretime etter time p bupp time, var kanskje forvente litt i overkant mye av meg selv. Jeg klarte meg veldig lenge, men brtt ble det for mye, og jeg knakk sammen. Det er grusomt sitte og kjempe mot klumpen i halsen og trene som bare presser og presser, og vite at du ikke kan grte. Jeg prvde s godt jeg kunne og holde trene tilbake, men klarte ikke lenger nr jeg fikk sprsmlet "Hvordan gr det med deg?". Jeg grter s og si aldri, og spesielt ikke foran andre, s det ble veldig tft. Jeg kom meg likevel ganske fort igjen, og fortsatte kjre som normalt.
    Etter en time p bupp, blir jeg utrolig sliten, fordi det krever s mye, og med minus i svn i tillegg, og mye utfordringer p engang, er det ikke rart det gikk som det gikk. Stegene jeg tar kan bli litt for store innimellom, men n vet jeg hvertfall det til en annen gang. Og uansett; Jeg klarte meg.

    Jeg m huske se p tatoveringen min mer enn hva jeg gjr. Ta innover meg ordene som str skrevet, som en pminnelse til meg selv, og se p svalene om minne meg om betydningen av hver og en av dem. For jeg m tro p meg selv. Det hjelper ikke alltid at andre har tro p deg, om du ikke har det selv.
    For klarne hodet litt, gikk jeg meg en lang tur i kveld, og fikk levert noen julekort. HH. Kanskje litt tidlig, men det fr g.
    N er jeg ekstremt trtt og sliten, s jeg hper jeg fr en god natt svn fr legetime og Solheim str for tur i morgen.

    Det er veldig mye som skjer om dagen, og alt gr i ett hele tiden, men jeg kjemper, og jeg skal komme meg gjennom det med hevet hode.
    Ogs vil jeg si tusen takk for alt hjelp og sttte! Det betyr utrolig mye.

    ♥♥♥

  • 2

    Ut p tur, aldri sur

    Snen er selvflgelig det frste som m smakes p nr man endelig har ftt den,

    Det er ikke alltid like bra med sn, for da er det ikke allid man ser isen som ligger under....


    Og nr det er s fint fotolys, m man selvflgelig stoppe og ta (mange) bilder p veien.







    Og noen blir veeldig slitne av en s lang gtur.

    Som du mest sannsynlig (og forhpenligvis) har skjnt, har jeg vrt p grilltur i dag. Hvert r i lpet av desember drar vi en hel haug med folk (og dyr) p tur til en spesiell grillplass og griller og koser oss. De som nsker tar seg ogs en tur for finne juletre. Etterp har vi pleid samles ute p lven, for dit har nissen kommet med gaver mens vi har vrt p tur, men n er det ikke s mange sm barn i familien lenger, s vi samles vi heller inne og koser oss med glgg. Det er veldig koselig ha en snn fast tradisjon.
    Vi var veldig heldig med vret i dag, selv om vi nesten sndde bort, og vi har kost oss masse. Noe som kanskje synes p bildene? HeHe.

    Imorgen er det nok en gang klart for en ny uke. Jeg for min del starter dagen p Bupp, for deretter fortsette med kjretime (eneste grunnen til at jeg ikke er glad for at vi har ftt sn) etterfulgt av en skolekt. Kjenner jeg blir trtt bare av tenke p morgendagen, men det skal g fint.
    Hper dere fr en fin uke!

    ♥♥♥

  • 0

    Siste dag, og veldig fornyd

    tte ukers praksis er ferdig, og jeg m faktisk si meg fornyd med egen innsats. Jeg har forbedret meg ekstremt siden forrige praksis, og utfordret meg en hel masse. Jeg har kommet kjempelangt, og klart masse jeg ikke trodde jeg kom til f til. For meg spiller det egentlig ingen rolle hvilken karakter jeg stod igjen med, for det er en enorm seier for meg uansett. Jeg har vunnet mange seiere underveis, som er verdt mer enn en karakter. (Joda, jeg er fornyd med karakteren om noen skulle lure.)
    Jeg har vrt utrolig heldig, og hatt en veileder som er helt fantastisk(!), som jeg har vrt trygg p, og som jeg stoler p. Det har hjulpet meg veldig mye. Kunne ikke hatt en bedre. I tillegg har det hjulpet en del at jeg kjenner rutiner, pasienter, og arbeidsplassen bedre. Jeg bruker tid p bli trygg, og nr jeg frt har blitt det, gr resten mye enklere.
    Jeg er veldig glad for at jeg fortsetter der to dager i uka, selvom jeg ikke er elev lenger.
    Stemmen i hodet som forteller at jeg kunne gjort enda mer, velger jeg n og bare ignorere, fordi jeg er fornyd med hva jeg har ftt til. Dermed basta.

    ♥♥♥

  • 1

    Vrssnill

    Litt av et desember vr vi har..

    Jeg er ganske lei n. Lei meg selv, for la meg bli styrt av et monster p innsiden. Jeg er lei av lytte til stemmene som forteller meg hva jeg skal gjre, og hvor svak og drlig jeg er.
    Jeg har ftt mage tilbakemeldinger i det siste p at jeg en bra jente, en flink jente, en vakker jente, en sterk jente, men jeg vger ikke tro det, for i mitt hode stemmer det ikke. Jeg nsker kunne tro p det, for det er jo noe alle nsker vre, er det ikke?
    Det er s ufattelig slitsomt leve i et mrke der du kun ser mrket for hva det er; svart.

    Vi er i en tid der vi skal ha det bra, glede oss, vre sammen, forberede og nyte. Vi er i en tid som skal bety noe. En tid hvor vi har store forventninger til alt og alle, enten man tenker over det eller ikke.
    Det skjer noe hele tiden, det er alltid noe gjre. Jeg er ikke srlig glad i denne tiden p ret, fordi det krever s mye. Jeg m jobbe ekstra hardt med meg selv for f dette til fungere, fordi jeg ikke vil vre den som setter en stoppe for ting som skal gjres. Jeg vil klare det jeg skal gjre, og alt som forventes. Mye av det skjer er for stort for meg, men likevel s hopper jeg i det.
    Jeg knekker sammen. Jeg sliter meg ut, men jeg fortsetter likevel. Er det noen som spr, gr det alltid "fint".Selv nr noen ser gjennom ordene mine, fortsetter jeg si at det gr fint. P den mten stenger jeg andre som nsker hjelpe ute. Jeg nekter meg selv ta imot. Som et nske om og ikke vre til bry, et nske om og ikke ta opp ekstra og undvendig plass. Det er feil, for jeg vet jeg ikke klarer dette p egenhnd. Jeg er ndt til innse at p alle disse rene som jeg har nektet meg selv ta imot, har det ikke gtt srlig bra, jeg har ikke kommet s veldig mye lenger ved nekte meg selv den hjelpen jeg blir tilbudt. Jeg skal prve sette ned foten mot monsteret og staheten om klare ting selv. Jeg prver, jeg prver. Jeg har nettopp sagt ja til noe som skal hjelpe meg p veien, som jeg har nektet ganske lenge. Jeg vil gjre noe for vise at jeg fortsatt kjemper. Jeg vil gjre noe for vise at jeg nsker meg selv p riktig vei igjen.

    Selv om alt fles ganske s hpls ut akkurat n, s skal jeg gi ting et forsk, jeg skal ta imot det andre nsker gi, jeg skal gi monsteret en p trynet, rett og slett. Hvis jeg fr til...

    ♥♥♥

  • 0

    Pust inn, pust ut, slapp av.

    Det gjelder puste, og ta seg tid til lytte til kroppens signaler. Et skritt av gangen. En dag av gangen. Det gr fint. Det vil g bra. Det meste ordner seg.kanskje.

    ♥♥♥

  • 3

    Kreativ helg!











    Hah, hadde ikke p meg lua hele tiden, det var bare rett etter at et av barna som var her til bilder lnte den.






    Denne helgen har vrt en skikkelig kreativ helg. P fredag var jeg p topten og laget pepperkaker, og i gr ble jeg ferdig med noen fler julekort.
    Idag har Madelen,Therese og jeg (Rebecca var ogs med litt fr hun mtte dra) laget de "obligatoriske" sukkertyene +klubber. I tillegg har jeg tatt bilder av noen sm sjarmrer til julekort, ogs laget Madelen og jeg sjokoladehjerter. Med andre ord har det vrt en del gjre, men det har bare vrt koselig.

    Jeg synes det er rart at det er 1.desember allerde, for det har brtt gtt skikkelig fort. Desember er en mned jeg har et elsk/hat forhold til, fordi det er s mye forventninger om at alt skal vre s fint og flott, man skal kose seg, vre takknemlig og ha det bra hele tiden, og det er mat og kaker overalt til enhver tid. Likevel er det jo en veldig koselig mned.

    I morgen har jeg tentamen i engelsk, s jeg prver tenke ut litt hva jeg kan skrive om i forhold til emne vi har ftt, men det er ikke bare-bare. Hper jeg fr det til i morgen hvertfall, haha. Wish me luck.

    nsker alle en fin desember mned!

    ♥♥♥

  • 0

    Utenfor meg selv

    P et vis lever jeg utenfor meg selv. Det fles bare som om jeg str utenfor og ser p det som det blir gjort. Det kjennes ikke ut som meg.
    P innsiden rives jeg i filler. P utsiden fungerer jeg nesten problemfritt.
    Det er rart hvor delagt det er p innsiden nr jegutfordrer, kjemper, og fr til. Det gjr godt se alt jeg fr til om jeg prver uten gi meg. Det er godt kjenne p flelsene av mestre, og se fremgang. Likevel er det noe p innsiden som ikke stemmer. Noe som ikke vil stemme. Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi det p en eller annen mte blir feil. Det handler om noe jeg ikke fortjener. For jeg fortjener bli vrende nede i mrket. Men, fordi jeg lever utenfor meg selv og kjemper, bygger jeg meg sakte men sikkert ut av mrket som har altfor stort tak over meg.
    Det fles ikke som jeg gjr dette for meg. Det fles som jeg gjr det for alle andre. Jeg kjemper fremdeles ikke for meg, likevel gjr jeg det for meg ogs -p en mte.
    Det er en evig vond sirkel oppi hodet mitt. Tankene som er positive, blir alltid p merkelig vis skrudd over til noe negativt, fordi det er det som er riktig.
    Utfordringene om dagen er ikke f. Jeg burde vre stolt av f til alt jeg gjr, for det krever ekstremt mye. Jeg strekker meg langt utenfor egen komfort-sone, og jeg lever enda. Jeg mestrer mye, og det gir meg noe godt. Men det ligger i "psykdommen" at bedre/bra ikke er bra nok. Jeg kan alltid gi litt til,isteden for nyte det jeg klarer.
    Jeg m lre vre fornyd med det jeg fr til, for det jeg fr til om dagen, er virkelig stort til meg vre!
    Jeg m g p innsiden og vre med p, og godta at det jeg gjr, er meg, og at det er bra nok.

    ♥♥♥

  • 2

    Aldri.

    "Det er vanskelig skjule en historie som str skrevet p kroppen."

    Aldri igjen vil jeg kunne se p armene mine uten vre vitne til den lange kampen. Aldri igjen vil jeg kunne stryke over armene uten kjenne min historie. Jeg vil aldri kunne g i bare armer uten f blikk fordi jeg er annerledes. Jeg vil ikke kunne se p arrene uten se hvor srbar jeg har vrt, hvor mye frustrasjon det har vrt, hvor mye sinne det har vrt, og hvor mye tristhet det har vrt.
    Men, en dag, vil jeg kunne g i kortermet genser, med hevet hode, og vre stolt av kampen jeg har har kjempet meg igjennom.

    ♥♥♥

  • 0

    Kan ikke, tr ikke -m


    Tolk bildet som du vil, men det har mange betydninger.

    Noe stopper meg fra og ta imot. Noe forteller meg at jeg ikke fortjener det. Jeg tr ikke ta imot, for jeg vet det slr tilbake p meg. Men, jeg m prve likevel, om ikke for meg, s for alle som kjemper rundt meg. De fortjener det.
    De sier til meg at jeg er flink, men stemmen skriker det motsatte. De sier til meg at jeg gjr det bra, men stemmen skriker at jeg m gjre det enda bedre.
    Det viktigste av alt, er at jeg fortsetter, og ikke gir meg. Jeg prver lre hvordan jeg kan trosse stemmene, og flelsene, som hele tiden trykker meg ned.

    Jeg trosser faktisk stemmene hver eneste dag. Allerede nr jeg tar valget om st opp og starte dagen, trosser jeg stemmene som skriker og ber meg om bli i mrket under dyna. Idt jeg velger smile til de jeg mter, trosser jeg stemmene. Jeg tror virkelig ikke noen som ikke har vrt i min situasjon kan forst hvor mye krefter som legges i det bare komme gjennom en helt vanlig dag. Hverdagslige enkle ting m planlegges godt inni hodet, igjen og igjen, fr jeg i det hele tatt tr vge prve. Den delen er det ingen som ser. Den delen er det ingen som forstr. Alle legger kun merke til det som blir gjort eller ikke gjort, ikke alt arbeidet som er bak valget om faktisk gjre det.

    ♥♥♥

  • 0

    "Blikkene"



    Tenksten handler ikke om meg, men en beskrivelse av hvordan det kan fles.

    Jeg gr nedover langs ggata. Det er kveld, og mrket har begynt skyggelegge gatene. Pulsen gr tre ganger s fort som skohlene treffer asfalten. Hendene er klamme, og jeg kan kjenne svetten piple frem ved tinningen. Det er varmt og kaldt om hverandre. Hjertet er i ferd med hoppe ut gjennom brystkassa, og jeg skjelver. ynene til de forbipasserende trenger gjennom hele kroppen min.
    Det kommer et ungt par gende. De snakker sammen, og begge kaster et blikk i min retning. Pulsen stiger enda hyere. Kanskje de sier noe om meg? Jeg m konsentrere meg om g riktig, men er det nok? Tenk om de snakker om hvor rart hret mitt ser ut, eller kanskje jeg har noe i ansiktet? Jeg stirrer mot bakken, tar ett steg av gangen. Likevel kjenner jeg blikkene. De intense granskende blikkene til de jeg mter p veien. Jeg hrer tankene deres om hvor rart de synes jeg gr, hvordan jeg holder handleposene feil, eller hvor teite de synes de nye skoene mine er. Jeg trekker pusten dypt ned i lungene. Jeg m konsentrere meg om puste. Jeg hrer noen le, og er sikker p at det er meg de ler av. Jeg trekker pusten dypt inn igjen og kjenner lungene blir fylt med masse luft, fr jeg forsiktig slipper luften ut igjen. Jeg gjentar det flere ganger. Jeg begynner telle streker i veikanten, alt for f fokuset p noe annet.
    Pulsen har begynt roe seg, og hjertet er tilbake til normalt. Jeg tr ta blikket opp fra bakken igjen. De forbipasserende ser ikke engang i min retning. Jeg tar frem et lite speil jeg har i jakkelomma, og gransker ansiktet raskt. Jeg har ingenting i ansiktet. Jeg mter blikket til en gammel dame. Jeg smiler, og fr et smil tilbake.

    ♥♥♥

  • 2

    There are two ways of spreading light: to be the candle or the mirror that reflects it.

    Jeg har tatt utrolig lite bilder i det siste. Jeg har omtrent ikke rrt kamera siden jeg kom hjem fra Hellas. Og det m gjres noe med!
    Hvordan det kommer til se ut med blogging fremover, er jeg ikke helt sikker p, men tar det som det kommer. Mulig det kommer til bli noen bilde innlegg -men som sagt, tar det som det kommer.

    Hva synes du om bildene? Og hvilket likte du best?

    ♥♥♥

  • 0

    "Feil"



    Jeg har ikke blogget p lenge, og jeg har slettet de forrige innleggene. Hvorfor? Fordi jeg fler det blir feil.

    Jeg vet ikke helthvasom er feil. Jeg kommer sterkere tilbake nr jeg er klar for det.
    Ingen grunn til bekymring, jeg trenger bare en lenger pause fra bloggen.

    ♥♥♥

  • 0

    Kommer flere

    Til dere som skulle lure p om det kommer flere bilder fra Hellas, s ja, det kommer. For yeblikket har jeg mer enn nok med komme meg tilbake til hverdagen igjen. Hele turen virker igrunn uvirkelig og som om det bare var en drm. -ikke et mareritt.Jeg forstr egentlig ikke helt hvor stort det jeg har klart er.
    Jeg har satt bildene fra ferien litt til side, men jeg kommer tilbake til det. Har ganske mange fler bilder p lager.
    Nr jeg n ser tilbake p turen, er jeg fremdeles fornyd, jeg er fremdeles stolt, og jeg angrer ikke p at jeg dro. Jeg hadde det fint, og jeg koste meg. Selv om tankene straffer meg n i ettertid, har ikke det noe si, egentlig, for jeg hadde en veldig fin og minneverdig tur.
    Jeg er sliten, ja. Men hva s? Det var virkelig mer enn verdt det.

    N er jeg tilbake p skole og praksis. Jeg er utplassert gjennom skolen, og ikke lenger p "jobb". Det stilles mer krav. Jeg skal st igjen med en karakter. Men forskjellen fra forrige gang jeg var der gjennom skolen, er at jeg n er bedre kjent der. Jeg bruker utrolig lang tid p bli kjent, og bli trygg, s n som jeg er bedre kjent, tror jeg det skal g mye bedre. I tillegg er ikke veilederen min ukjent, og hun er bare super. (Ikke det at den forrige veilederen min ikke var det, men jeg kjente ikke til henne, og hun visste ingenting om min situasjon fr ganske langt ute i praksis perioden). Jeg er klar for en god praksisperiode n. Jeg skal klare det.
    Skole nsker jeg ikke si noe om. Det gr som det gr, og er som det er.

    ♥♥♥

  • 0

    Bildedryss fra Hellas!

    Jeg hadde planer om lage et innlegg med dag for dag, og sortere bildere deretter, men s fant jeg ut at jeg heller gr for at bilder sier mer enn tusen ord, og at jeg bare laster dem opp uten noen spesiell rekkeflge. Skriver heller litt under bildene om hvor dem er ifra osv. Jeg har tatt utrolig mange bilder (sjokk) s n kommer det bare noen f av dem. Jeg skal bruke litt mer tid p redigere flere etterhvert, s det vil komme flere.

    Nr det kommer til denne ferien, er jeg utrolig stolt, og veldig fornyd. Jeg sa tidligere i dag at "Klarer jeg dette, klarer jeg alt", og ja, det er nok ikke s langt ifra. Selve turen var spontant fra min side, og jeg forstnod nok ikke helt hva jeg snakket om. Helt frem til det var bestilt og i orden, virket det som en selvflge at dette ikke skulle vre noe probloem det hele tatt. Jo nrmere vi kom avreise, jo mer gruet og angret jeg meg. Og selvflgelig gledet jeg meg ogs. Jeg visste at turen kom til by p mange utfordringer, men at det skulle bli s tft trodde jeg ikke. Jeg er mye mer fanget i min egen boble av en annen verden enn det jeg egentlig var klar over. Tvangen styrer meg mer enn jeg trodde, og vil innrmme, men som ikke er s lett vre klar over i en hverdag der "alt gr sin gang".
    Men p ingen som helst mte skulle det f delegge ferien for meg eller Cecilie. Jeg har utfordret meg en hel masse, bde sm og store utfordringer. Nr man reiser bare to stk, er man ndt til delta begge to, og ikke trekke seg tilbake. Egen unngelse ble rett og slett satt til side -s mye det lot seg gjre. Det var ikke alt jeg klarte gjre, men det var jeg klar over fr jeg dro.
    Hotellet vi var p l, som dem sa selv, "in the middle of nowhere", s det komme seg til sentrum og andre steder var veldig tungvindt. Av den grunn gjorde vi ikke det, annet enn den arrangerte btturen. P den mten slapp jeg unna ganske mye, heldigvis. Rundt p hotellet var det bare to sm mini marked, og tre sm resturanter/barer.
    P dagtid var vi godt plassert p hver vr solseng (hvertfall de tidene der vret ikke bestod av regn, lyn og torden). P kveldstid varierte vi litt. Tre av kveldene hadde vi bare rolige kvelder p rommet. Satt leste, kommuniserte med verdnen mange mil vekk, eller bare satt snakket. To av kveldene satt vi nede p en resturant/bar med veldig hyggelige mennesker. Jeg prvde meg p en drink, men endte med gi den vekk til Cecilie, som drakk den med glede. Neste gang tok jeg meg heller en cola, som jeg likesgodt slte halve av utover kjolen min.
    Den andre kvelden vi var der kjpte vi oss hver vr drikke, og tok det med og satt oss p stranden. Hadde ogs med oss musikk, og satt og bare drmte oss bort, og vandret langs strankanten. (flte at jeg drmte).
    Vi satt oss ogs p en uteplass nede ved vannet en av de andre kveldene, og bare nt lyden av blgene som slo inn mot land, og gresshoppene som konkurrerte om "synge" hyest.
    Det eneste kjedelige med kveldene, var at p denne tiden av sesongen er det veldig fuktig, og da kommer myggen med engang. Vi prvde oss med bilder p stranden den ene kvelden, men kunne gi opp etter bare to minutter, fordi vi ble totalt angrepet. Myggespray hjalp s og si ingenting.
    Det ha en uke der man bare kan slappe av, og nyte, uten hverdagskrav var utrolig deilig, og noe jeg tror vi begge trengte, og hadde godt av. Jeg kan bare snakke for meg nr jeg sier at jeg er utrolig fornyd med uken, men har ikke inntrykk av at Cecilie har ment noe annet.
    N skal du f kose deg med noen av bildene, s kommer det flere senere. (disse bildene er bare fra speilrefleksen. Hadde ogs med det lille kamera som er letter ha med seg, s er en del flere derfra.)
    som sagt, har jeg klart dette, klarer jeg alt. Jeg har virkelig overgtt meg selv p veldig mange punkter, og er veldig overrasket og fornyd.


    Dette er da ved "pool bar". De fleste var her nede. Andre muligheter var da stranden, eller "relax pool" (viser senere).

    Som du selv sikkert skjnner, er bildene ovenfor fra stranden.
    Huset som er avbildeter privat, og ligger rett ved siden av en av fellesstrendene. Den stranden var ikke var i bruk s sendt i sesongen.

    Alle de siste bildene er i fra en dags- bttur vi var med p. Turen gikk fra Corfu til Parga (Bildet med alle husene) for deretter g videre til Paxos. Btturen varte hele dagen, og vi var p bten totalt 6 timer. 2 timer p hver y, og 2 1/2 time med buss tilsammen. Alts en veldig lang dag. Var nk denne dagen som bestod av mest utfordringer, men jeg fikk til det ogs! Nesten (bare nesten) uten knekke sammen. Da vi startet btturen var det litt kaldt, og blste en del, s vi satt inne, noe vi ogs gjorde mellom Parga og Paxos, men hele veien fra Paxos og tilbake satt vi ute i sola, og bare slappet av. (s godt det lot seg gjre p en ganske trang bt, mye mennesker, og mye lyd. Gynget i flere dager etterp. Haha.

    ♥♥♥

  • 0

    Har det ikke ille

    I skrivende stund ligger jeg p solsengen ved bassenget med en god bok og musikk p rene. Det er ca 25 grader og stekende sol. Vannet er litt kald, men nr man kommer seg uti er det helt greit.
    Fler meg ikke srlig komfortabel med ligge og g rundt i bikini, men har gtt seg til litt, og jeg overlever.
    Om et par timer er det Asiatisk aften her p hotellet, s kan bli spennende se hva de skal servere.

    Det nederste bildet er fra i gr, hvor vret ikke var srlig bra p formiddagen. Vi hadde bde lyn, torden og regn, pluss at det blste en del. Heldigvis ble det bedre utover dagen. Det er ogs veldig mye sm dyr her, spesielt p kvelden, noe som er veldig kjedelig. Vi sluttet telle myggestikk da begge passerte over 30 stk. Og ja, vi har myggspray, men det hjelper ikke s mye. Annet enn det er det ikke klage p. Hotellet er bra og de som jobber her er veldig hyggelige. Maten er helt grei, men jeg savner noe annet enn barnematen som er dynket i gugge (ogs kalt saus), men barnemeny fr duge.

    I morgen skal vi opp kjempe tidlig (kvart p sju gresk tid, som vil si kvart p seks norsk tid). Da blir vi hentet for vre med p bttur til Paxos. P veien skal vi stoppe ulike steder, blant annet p en bl lagune og stranden der Mamma Mia ble spilt inn. Hper p sol og fint vr.

    Kort oppsummert; vi koser oss i varmen.

  • 0

    En liten hilsen fra varmere strk

    Etter mye reising kom vi frem til hotellet ved tre tiden (gresk tid) og kom akkurat for sent til lunsjen. Det gikk fint likevel, for snackbaren var pen enda. Flyturen gikk overraskende bra, og det samme gjorde bussturen. Jeg fikk en utrolig hyggelig overraskelse da jeg mtte favoritt pleier fra avdelingen p flyplassen her i Hellas. Jeg ble egentlig helt satt ut, for jeg regnet ikke akkurat med treffe henne, eller noen andre kjente her, men det var utrolig koselig, og gjorde starten p dagene her bare enda bedre. (Litt rart at jeg mtte henne p dagen da det akkurat er et halvt r siden jeg ble lagt inn, og fikk henne som primr. Og at det i tillegg er verdens dagen for psykisk helse i dag. Litt morsomt egentlig).
    Vret har ikke vrt helt p topp. Det har vrt litt overskyet, og til og med noen drper regn, men sola stakk frem den ogs, s vi har ftt badet i det egentlig altfor kalde vannet. Det er utrolig kaldt i bassengene, s tviler p at jeg kommer meg uti dem. Resten av kvelden skal vi bare slappe av p hotellrommet, fr vi lader opp til en ny dag imorgen. Kjenner jeg er utrolig sliten etter mye utfordringer og mas i dag, s skal bli godt snart legge seg under dyna og slappe av. Hper Ole lukkye finner veien hit, siden han ikke er s flink til finne veien hjemme.

  • 1

    I morgen er en stor dag!

    I morgen er en stor dag, p to ulike mter;

    1. Cecilie og jeg skal reise vekk, langt vekk. Vi skal reise til sol og varme, og bare nyte dagene s godt vi kan i en hel uke. Ikke tenke p skole, jobb, krav og forventinger, bare vre, og bare nyte. Vi reiser alene, bare vi, som vil si uten foreldre eller noe som helst av voksenpersoner. For n er det vi som er de voksne. Cecilie dro alene med en venninne i fjor ogs, men for min del er det frste ordentlige reise uten foreldre til passe p. Det fles god, men samtidig veldig rart. For, jeg er ikke voksen? Jeg er enda bare en liten jente, i en altfor stor verden. Eller er det voksen jeg er? Det fles ikke slik, og jeg vet det ikke kommer til fles slik p lenge. Jeg skal passe p meg selv, surrehue som jeg er. Heldigvis er vi to, s vi kan sttte oss p hverandre. Jeg vet at denne reisen vil by p mange, mange utfordringer, men jeg skal ta steg for steg, jeg skal vise for meg selv, og andre at jeg er sterk nok til klare dette. For jeg er stor, og jeg kan ta vare p meg selv. Jeg har reservelsninger, og et knippe hjelpeteknikker ta med meg, s jeg er sikker p at dette kommer til g veldig fint.

    2. Den 10.april, alts nyaktig et halvt r i morgen, skjedde det noe som ikke skulle skjedd, og som kunne gtt riktig galt. Noe som i utgangspunktet var meningen at det skulle. En dag som for mange vil bli husket som et nrmere stort mareritt. Jeg ble fraktet av sted, og fikk den hjelpen jeg trengte. Skylling med enorme mengder vske gjennom en slange ned i magen, etterfylt av en stor mengde svart kull. En opplevelse jeg ikke unner min vrste fiende. En opplevelse, som virkelig er det vrste kroppen min og jeg noen gang har gtt igjennom. Jeg ble liggende et dgn med en veneflon i hver hnd, gjevnlige blodprver og koblet til en maskin som mlte hjerterytmen min. Deretter gikk turen videre til en lukket avdeling, hvor jeg tilbrangte de neste altfor mange ukene.
    Det er rart tenke p at et halvt r etter denne grusomme dagen, skal jeg sitte p et fly, for reise langt vekk og bare kose meg. Det er rart tenke p at om det hadde gtt som jeg egentlig i utgangspunktet hadde planlagt, ville denne dagen vrt en pminnelse p at det n hadde gtt et halvt r uten meg til stede lenger. Men her sitter jeg da enda.Og godt er kanskje det. Jeg skal ikke tenke mer over dette stort i morgen, men det vil ligge i bakhodet og skurre likevel. Men dagen skal nytes. Kanskje jeg vil si at det feires for at det ble et mislykket forsk, og ikke endte drlig. Jeg fr bare se hva dagen vil bringe. Dette skal uansett ikke f holde meg tilbake.

    N skal siste rest gjres for morgendagen.Kjenner nervene n ja! Men dette blir bra.

    ♥♥♥

  • 1

    08.10.2013

    Nok engang er jeg ganske tom for ord. Det er egentlig veldig rart, for hodet er fullt av kaos. Et evig tankekaos som bare spinner og spinner. Det er mye som skjer, og mye som skal forberedes. Nervene bygger seg opp, og prver snike seg inn gjennom hver eneste pore i kroppen. Men de stenges ute, og de som allerede har tatt plass, holdes i sjakk, for jeg er sjefen.

    Jeg er veldig sliten om dagen, og energien er ikke srlig mye skryte av. Svn er mangelvare, og nettene blir ganske tunge og lange. Men selv om nettene er lange og tunge er destruktive handlinger (selvskading) absolutt ikke et alternativ. Jeg har bestemt meg n, for at jeg virkelig skal klare meg uten. Skadetrangen er der ofte, og er til tider veldig sterk, men jeg skal klare det. Det har ikke gtt mange dagene siden sist dessverre, men det var da jeg bestemte meg for at det var siste gangen. For det er ikke verdt det. Jeg skyver vekk problemene for en bitte liten periode, ved lage flere problemer. Det hjelper ikke p sikt. Jeg vet det, men det er likevel ikke s enkelt, for det hjelper mye der og da. Men, det finnes andre ting som ogs kan hjelpe. Jeg har funnet frem alt jeg har gjemt unna p rommet av gjenstander. Jeg har knekt det,delagt det, og kastet det. Det var tungt, men jeg vet det er det som er det rette.Jeg har satt sm ml om tidsperioder jeg skal klare overholde, og det skal g. Hper jeg fpr det til.

    ♥♥♥

  • 0

    Veldig godt se igjen Sander

    (Bildene er tatt av Bjrn Hammerseth )

    Det har vrt utrolig godt se igjen Sander i dag. Han kjente oss igjen, og s ut til bli glad for se oss igjen, og det er jo selvflgelig ogs veldig godt. Sander str plassert p en veldig fin stall og blir veldig godt tatt vare p. Det er ikke tvil om at han storkoser seg med bde tobente og firbente.
    Det er veldig tomt uten Sander hjemme. Selv om det allerede har gtt et halv r siden han flyttet, savner jeg han jo, for han er en unik ponni som ikke kan sammenlignes med noen andre. Derfor gjorde det ogs godt at han trives der han er. Veldig glad for at jeg tok valget jeg gjorde, for han fortjener kun det beste, og det har han n.

  • 2

    I'm a girl who smiles true my tears ..

    ... Because I never cry.

    ♥♥♥

  • 1

    Super kveld

    Dagen i dag har egentlig vrt veldig bra! Den startet med mte Cecilie i byen, og deretter spiste jeg middag ute sammen med Marthe (bra eksponering til Syden tur.) Kom hjem til en super aktiv 4 ring p besk og koste meg masse med han frem til turen gikk videre opp til Solveig (bildet).
    Er dessverre ikke s mye sammen med Solveig, da begge er mye opptatt med sitt, men nr vi frst er sammen blir det alltid bra. Og spesielt i dag var det veldig godt vre der, for vi fikk snakket, masse. Jeg fikk sagt mye jeg tidligere har nsket snakke med henne om, og jeg flte munnen min gikk i ett sett. Men hun fikk sagt en del hun ogs, s da var der nok ikke s ille.
    Elsker slike kvelder med bestevenn der man kan snakke om absolutt alt mulig. Kan ikke huske sist jeg snakket s mye og s rlig om ting til noen i det hele tatt, og det fles godt. Uvant, men godt.
    Etter en super koselig, men ogs veldig slitsomt og krevende dag, legger jeg meg med et smil om munnen og en flelse av ha ftt til noe.

    Beklager eventuelle skrivefeil, men blogger fra tlf, og det er ikke alltid like enkelt.

    (Bildet tatt av Bjrn Hammerseth)

  • 1

    velge livet


    "Utrolig hva et smil kan skjule"

    Man har ikke valgt leve, man skal heller ikke kunne velge d. Jeg har prvd, flere ganger velge vekk livet, men det har heldigvis eller uheldigvis ikke gtt s bra. Men har jeg da valgt leve, eller valgt fortsette eksistere? For det livet jeg lever, er det egentlig et liv verdt leve? Som fasit over eget hodet, og egne handliger nsker jeg svare nei p det. Mine tidligere handliger viser til det samme.

    For et liv med psykdom er ikke et liv. Man mister lysten til leve. Hver dag gr til overleve, og eksistere. Nr hver dag gr ut p det samme, uansett hva dagene blir fylt med, blir man utslitt. Utslitt av egne tanker. Utslitt av egne handligen. S hvorfor ikke velge bort psykdommen? Hadde det vrt s enkelt, hadde jeg gjort det for lenge siden. Men noe holder meg igjen. Store,vonde og harde klr kommer etter meg drar meg ned med engang jeg klatrer oppover. Klrne til et evig mrke. Klrne til en destuktiv verden. Men hva skjer nr klrne gir litt slipp, og gir deg litt tid til klatre? Du blir usikker, ustd, og med engang klrne p ny tar tak, er du i s stor ubalse at du faller mye lenger ned enn da du startet. Du prver flykte. Vrir deg i alle vinkler og retninger. Men klrne har en plan med det g, for du sliter deg ut i forsk p rmme. Du blir s sliten at du godtar at verden er snn den er rundt deg. Du godtar at ting ikke er bra, og aldri blir bra nok, fordi du er vane med det. Med sitt svarte teppe dekker de negative tankene over alt som finnes igjen av positivitet. Du blir i mrket, og trives best slik. Nr du har levd slik over lang tid, klarer ikke hjernen og snu om. Negativiteten styrer automtisk, og jo lenger klrne fr herske, jo mer delagt blir du, og jo vanskligere er det kommer tilbake til den virkelig verden.

    Nr andre kommer og skal hjelpe deg ut av mrket, blir du igjen usikker. Du vet ikke om du skal la deg bli dratt ut i det altfor sterke lyset, og vekk fra mrket. Kanskje de prver lure deg? Det sterke lyset gjr deg blind, og du vil tilbake til det trygge og vante.Men da kommer man ingen vei. Andre blir oppgitte, makteslse, og utslitte. Det er ingen som vil se sine nrmeste vre fanget i destruktive klr. Ingen vil se sine nrmeste bli drligere og drliger, og forsvinne for dem mer og mer.
    Jeg skulle nske jeg aldri havnet i disse klrne. Men, jeg kjemper hver dag for at klrne skal gi slipp.

    ♥♥♥

  • 1

    Home sweet home


    Noe sier meg at jeg liker lilla? Hehe. Bl er min favoritt, men er ogs veeeldig glad i lilla.

    Skal ikke legge skjul p at det var godt komme hjem igjen, selv om jeg har hatt det veldig fint p hytta med mine besteforeldre. Har egentlig ikke gjort noe fornuftig siden jeg kom hjem. Jeg har ikke engang pakket ut av baggen jeg hadde med meg. Men, hva har man ikke ferie for?

    Til hytta tar det ca halvannen time med bil, noe som egentlig er ganske greit. Fr hatet jeg kjre langt med bil, men n er jeg veldig glad i det! Det er nr jeg er p lange kjreturer at tankene mine fungerer best, og jeg er innom alt mulig av tanker. Tankene havner som regel i fortid, p ting som har blitt sagt og gjort i ulike tider. Og kommer alltid p masse jeg egentlig har glemt. Det kommer som regel noe godt ut av tenkingen. Jeg fr ogs masse skrivelyst nr jeg er ute kjrer langt, s neste gang jeg skal p lang kjretur, skal jeg ha med noe skrive p. Jeg lser virkelig verdensproblemer p lange kjreturer. HaHa.

    Har hatt en liten pause p skrive noenting om hvordan jeg har det, og hva som befinner seg svevende rundt i mitt hode, bde for meg selv, og for andre. Har hatt lite skrivelyst, men n er den tilbake. Hva jeg kommer til dele eller ikke vet jeg ikke, men fr se etterhvert.

    ♥♥♥

  • 2

    Frste oktober

    I dag har bestemor og jeg gtt en ganske lang tur. De fleste turene sammen med meg, blir gjerne litt lenger enn de egentlig hadde trengt bli, fordi jeg som regel har med kamera. Flere bilder fra turen kommer nok nr jeg kommer hjem i morgen, for orker ikke sitte redigere dem n.

    Jeg har ogs gjort ferdig pannebndet mitt i dag. Jeg mtte ta opp omtrent alt jeg heklet i gr, og starte p nytt, men er ganske fornyd med resultatet:


    Mangler bare sy den sammen.

    N skal jeg la charterfeber underholde meg resten av kvelden. Det er s teit at det er morsomt. Noen ganger lurer jeg p hvor ade fr tak i alle dem menneskene?

    Om du er s heldig ha hstferie slik som meg, nsker jeg deg en fortsatt fin ferie. Om ikke, nsker jeg deg en fin uke likevel.

    ♥♥♥

  • 2

    I gang

    Hstferien er i gang, og jeg er godt plassert under pleddet ved siden av ovnen, med hekletyet mitt, p hytta til bestemor og bestefar.Jeg prver med p et pannebnd, men er veldig usikker p om det blir det om jeg blir ferdig, HaHa. Er jeg heldig fr jeg rettet den opp litt. Jeg skal vre her frem til onsdag, og bare ta det helt med ro. Det er bare meg, bestmor og bestefar her, som betyr pause fra foreldre! Finnes da vel ikke noe bedre enn det? Neida.joda.neida. Det er litt utfordrende, for jeg har mine egne rutiner til ulike ting, men det ordner seg. Jeg m utfordre meg, for om litt over en uke reiser jeg med med en venninne til Hellas, og der fungerer ikke mine rutiner helt snn som jeg vil ha det. Eksponering er bra. Sies det.

    ♥♥♥

  • 2

    Dag for dag.

    Det er litt rart hvordan dagen kjennes umulig gjennomfre idet jeg vkner, og gjennom hele dagen, men brtt er den over. Brtt har jeg klart holde ut enda en dag, og enda en, og plutselig har det gtt uker og mneder, til og med r. Jeg henger ikke med i tiden, men tiden venter ikke, s p et eller annet vis flger jeg med likevel.

    Jeg har hstferie n, og det fles veldig riktig. Jeg har jobbet godt p skolen hittil, og utfordret meg selv masse. Skolen sliter meg helt ut, s ferie er akkurat det jeg trenger n. Hva jeg skal bruke ferien til er enda uvisst, annet en at jeg har to familie fotooppdrag, noe som er veldig koselig. Utenom det, skal jeg nok gjre minst mulig p mest mulig tid, og bare slappe helt av.

    ♥♥♥

  • 0

    Don't take life too seriously you'll never get out alive anyway



    Et sted p veien mistet jeg noe i et forsk p oppn det perfekte. Bra ble aldri bra nok. Jeg lette alltid etter det som var enda bedre.Jeg lukket ynene for det som var greit p veien. For greit var ikke bra, og bra er ikke perfekt. Jeg stengte alt og alle ute.
    Jeg dela alt det som var bra, for f noe enda bedre. Og endte opp med ingen av delene.

    Jeg mistet meg selv p veien, og jeg finner ikke tilbake.

    ♥♥♥

  • 0

    En ulempe med vre pen p en offentlig blogg

    Det er bde positive og negativt med vre en pen person p en blogg som kan leses av hvem som helst.
    En ting jeg ser som negativt er at s lenge jeg skriver en liiten del av hva som rrer seg oppi topplokket, mener brtt alle at de kjenner meg, og vet alt om meg og hvordan jeg er. (her mener jeg ikke de som mener de kjenner meg p en positiv mte)
    Greit at man blir veldig godt kjent meg meg gjennom det jeg skriver, men det er langt ifra alt. Bloggen forteller veldig lite om hvordan jeg egentliger som person.
    Da jeg var innlagt var det en av dem som jobbet der som nsket lese bloggen min, og leste alt jeg har skrevet siden jeg startet bloggen for tre r siden. Han sa til meg at bloggen og jeg er to deler. Jeg er A og bloggen B. Leser man bare bloggen, gr man glipp av noe, og omvendt. Men har man begge deler, ser man mer av den "ekte" meg. Og forstr meg p en annen mte. Kanskje ikke akkuratslik han forklarte det, men ikke langt ifra.
    Det ligger veldig mye i det som ble sagt da, fordi jeg er langt fra s rlig i virkeligheten som det jeg er her p bloggen. Og nr det er s lite som faktisk kommer frem p bloggen, sier det ganske mye om hvor litejeg faktisk deler med meg.
    Samtidig er jeg jeg veldig mye annerledes i virkeligheten som det til tider kan bli utrykt her p bloggen.

    Jeg visste da jeg startet blogge at folk kom til lage seg opp meninger om meg og mitt, og det gjr meg ikke noe. Andre kan tro det dem vil, for jeg vet selv hva som stemmer og ikke. Men ikke vr for sjapp til dmme. Husk at det finnes veldig mye som ikke blir sagt i ordene som blir skrevet. Husk at personen som skirver en hvilken som helst blogg ikke kan dele alt.

    ♥♥♥

  • 0

    Utfordringer: Check.


    Bilde av Solveig idet hun kom ifra sklia.

    Grsdagens utfordringer gikk overraskene bra. Sett bort ifra litt sm angst, at jeg til tider flte meg veldig utilpass, og at det ble en utslitt Jeanette, er jeg veldig fornyd med egen innsats. Vurderte litt frem og tilbake fr jeg dro om jeg hadde lyst eller ikke, men fant ut at det bare var min egenunngelsesatferd som testet meg ut og jeg er veldig glad for at at jeg falt p valget om dra likevel.

    I dag har jeg ikke gjort noenting fornuftig i det hele tatt. Jeg har gtt fra holde sofaen med selskap, til holde sengen med selskap. Gikk i pysj helt frem til klokken passerte 17 fr jeg fant ut at jeg skulle kle p meg, og ta litt bilder ute. Med andre ord har det vrt en skikkelig daffe sndag, men flte jeg trengte det. Har veldig lite energi for tiden, og fler egentlig ikke jeg fr gjort s veldig mye, selv om jeg egentlig fr gjort en del.

    Som du sikkert merker, har jeg egentlig ikke s veldig mye skrive om for tiden. Dagene gr, og er stort sett ganske like. Det gr i skole, jobb eller trening, og ellers skjer det ganske lite. Humret mitt svinger opp og ned p sekunder, og jeg blir fryktelig sliten av det. Jeg kan starte dagen veldig bra, og bare en time etterp, fles det ut som hele verden gr i mot meg. Deretter, bare noen timer etterp (ikke alltid s mye heller) er det helt ok igjen. Det er utrolig lite som vipper meg av pinnen, men det er ogs utrolig lite som kan f det opp igjen. Jo mer det svinger, jo mer sliten blir jeg.

    ♥♥♥

  • 2

    Helg!



    Regner med at du allerede vet at det er helg, og at du er like fornyd som meg med det!

    Fredagskveden nytes p sofaen med the voice som noe feste ynene p, og til distrahere kveldens tanker med. Dagen har vrt litt slitsom, og jeg har vrt og beskt bde naboen, Elisabeth, og kjre Kristin som alle svever i himmelen, som vakre engler. Skal opp en dag og beske min kjre tante ogs. Ellers skulle jeg egentlig ha muntlig prve i dag, noe jeg gruet meg veldig til, men som dessverre og heldigvis ble utsatt til neste uke. Var ogs p kino med klassen for se filmen "nr snen faller" som var en ganske sterk, men veldig bra film. Det vre p kino i seg selv er ikke noe jeg setter s veldig stor pris p, da det er veldig mye mennesker, og de aller fleste har godteri eller andre ting i ting som "brker" overalt. Hahah, jeg er litt sr egentlig.

    Det blir en bra, men veldig slitsom dag dag i morgen, fordi jeg skal p tur p topten. Vi skal frst til sarpsborg og spille fotball (?) for deretter ta turen til superland for bade. Etter det blir det taco kveld. Men andre ord utrolig mange store utfordringer p samme dag, men detskal jegklare.

    ♥♥♥

  • 5

    Beautiful raindrops

    Er litt treig, s fant ut frst istad at kvaliteten p bildene blir myye bedre om jeg lagrer dem i web, s skal gjre det fremover! Det tar lenger tid laste dem opp, men det fr heller bare vre.

    "When you think that you can't make a difference, remember that one raindrop raises the ocean."

    ♥♥♥

  • 3

    When summer leaves, the colours attacks





    Jeg liker hsten. Ikke kulda, men de finefine fargene.
    Var forresten veldig lei av det gamle designet p bloggen, s n har jeg ftt nytt, og litt mer "hstlige" farger. Dessverre er bildeopplsningen p dette designet mye mindre, s bildene jeg publiserte fra det andre, passer ikke, og er derfor blitt kuttet en del. Snn fr det bare vre, og de nye bildene er i hvert fall tilpasset.

    ♥♥♥

  • 1

    Sikter mot stjernene

    "Fly with the angels, dance among the stars"

    Jeg har det bedre. Dagene er bedre. Jeg kjemper hver dag, hver time og hvert minutt.
    Det vil vre verdt det tilslutt.

    Jeg sikter mot stjernene, men ikke for hyt.
    Jeg sikter mot stjernene, for jeg vet du er der og hjelper meg.

    ♥♥♥

  • 1

    Jada



    Det er helg, og godt er det. Jeg er sliten, kjempesliten. Uken har vrt lang, men likevel ikke drlig. Den har vrt bedre enn tidligere, men drligere enn jeg kunne nske. Jeg vil vre s mye bedre, s mye lenger fremme. Men jeg kommer dit en dag.
    Det har skjedd mye den uken her, det har vrt ganske slitsomt, men jeg er veldig fornyd med hvordan jeg har taklet ulike ting, for det hadde jeg ikke klart p samme mte tidligere. 1-0 til meg.

    Good helg!

    ♥♥♥

  • 1

    Hyggelig



    Prvde ta litt bilder av denne blosten fra ulike vinkler, men det var visst noen som ville ha oppmerksomheten min istedet;

    haha, er han ikke hyggelig? Pelle pusen min♥

    ♥♥♥

  • 7

    Den vondeste bursdagsgaven noengang

    Fikk tatovering i bursdagsgave av mamma og pappa, og jeg kan trygt si den ikke var srlig behagelig. Men, smerten var verdt det, og jeg er kjempefornyd, og den er akkurat slik jeg vil ha den!

    Synes det er kjemperat tenke p at jeg faktisk er 18r og myndig, annet enn det, fler jeg meg ikke s veldig annerledes fra i gr. Har hatt en koselig dag, som frst startet p p Solheim, noe som gikk veldig fint. Senere dro jeg og tok tatovering, og Silje (og mamma da) var med meg. Gikk litt og tittet i byen med Silje etter det, og stort sett bare slappet av resten av dagen.

    Hva synes du om tatoveringen?

  • 0

    Ny uke



    Helgen har gtt superfort, og jeg har gjort noe omtrent hele tiden. Feiringer p fredag og lrdag, og barnefotografering og besk p sndag. Og brtt var det mandag og ny uke. Dagen i dag er min siste dag som barn/ungdom, i alle fall p papiret. Hva jeg er i hodet er en helt annen sak. Jeg er hvertfall myndig i morgen! Dagen har jeg brukt til noe s interessant som skole og bilderedigering.
    I morgen skal jeg p Solheim igjen i praksis, og jeg bde gleder og gruer meg. Men jeg tror det blir bra!
    Jeg skal ogs en annen ting, som ikke kommer p bloggen helt enda, men det kommer. Gleder meg.

    Det kommer flere bilder fra serien ovenfor, men det tar litt tid. Det er nemlig ganske komplisert nr jeg legger inn alle bildene p den andre pc'n, mens jeg har Photoshoop p denne. Flytting frem og tilbake tar litt tid (hvertfall nr man heter Jeanette) men det kommer.

    Dagene for tiden fra hodet mitt, er forresten bedre, og dagene er noe lettere. Vknet som sagt en del etter ha lest journalen min, og ser frem til jobbe med meg selv og mitt fremover. For n er det nemlig nok av alt som heter psykdom! M bare jobbe meg pent fremover, og ikke ta for store steg. M ogs vre klar for at det kan komme tilbakefall, s det ikke slr meg for hardt tilbake, for n er det kun en vei g, og det er oppover!

    ♥♥♥

  • 1

    Nesten ferdig feiret + bursdagskake




    Jeg fyller ikke 18 fr p tirsdag, men det passet slik med selskaper denne helgen, s da ble det jentekveld i dag, og familieselskap i morgen kveld. Jeg nsnket ikke en "typis atten rs feiring" med strre fest og drikking, jeg nsket heller en liten kveld sammen med dem nrmeste jentene. Jeg er veldig fornyd med kvelden, og jeg har koset meg masse. Hper gjestene gjorde det samme. Jeg valgte ha en "prinsesse bursdag" med rosa papptallerker og krus med prinsesser p, rosa ballonger, pary hatter og resten av det som hrer med. Kaken ble en regnbue kake som jeg jeg igrunn ble ganske fornyd med i bde utseende og smak! Den tok ganske lang tid og lage, men nr resultatet blir bra, er det bare morsomt.

    Regner med at jeg etter en koselig kveld kommer til savne ganske fort, for jeg holder nesten p sovne her jeg sitter og skriver. Kommer kanskje flere bilder fra kvelden senere.

    ♥♥♥

  • 3

    Opp med ya.



    Forbered deg p et langt og veldig rlig innlegg.

    Tidligere i dag fikk jeg tilsendt min etterlengtede journal i posten. Kan ikke akkurat si at bunken med ark var liten. Ikke s rart med tanke p at det er snakk om tre r. Det jeg nsket med innsyn i egen journal var se meg og mine psykiske plager sett utenifra, fra et annet perspektiv. jeg ville se hva som var tatt opp, og hva som forsttt str igjen -fra min side. Planen min var ikke lese s veldig mye av den i dag, men jeg ble helt oppslukt nr jeg frst startet.

    Jeg var redd det kanskje skulle ha en negativ virkning (skulle legge det fra meg om det var det som var tilfellet), og til og begynne med var jeg litt "oi, skriver hun virkelig s utfyllende hver gang?" og "hvem andre er det som leser alt dette om meg?" og lignende. Fikk en drlig flelse av av at jeg ikke nsket at det skulle vre skrevet s mye om meg, men det endret seg fort, og jeg har igrunn ftt opp opp ynene litt. Jeg ser de andres frustrasjon p en annen mte, og jeg ser faktisk hvor deleggene jeg har vrt for meg selv med stenge spass mye inne. Jeg ser hvor utrolig heldig jeg er og har vrt som har den behandleren jeg har, og hvor heldig jeg har vrt og er med alle menneskene rundt meg. Ikke minst foreldrene mine. Utrolig hvor mye systemet rundt meg har gjort for hjelpe meg.
    Jeg ser selv hva som m gjres annerledes (prves enda hardere) og hvordan jeg kan hjelpe meg selv best mulig.
    Jeg ser hvor "slem" jeg har vrt mot familien min, med ikka la dem ta del i mine tanker og flelser. Men det ble "bestemt" (ikke misforst, jeg bestemte aldri at det var slik det skulle bli, men finner ikke et bedre ord) veldig tidlig fra min side at mine tanker og mine flelser var ikke lov snakke om. Ikke fordi det var noe galt med foreldrene mine eller de andre rundt meg, men fordi det var best slik. -Trodde jeg. Jeg var syk i mange r fr noen oppdaget det, nettop fordi jeg stengte alt inne, og ikke delte det med meg. Nr jeg var vane med det over flere r, var det ikke "bare-bare" og snu det tilbake, og jeg har ikke klart det enda. Slik situasjonen er n, kommer jeg fremdeles ikke til klare inkludere foreldrene mine i den grad dem snker, nettopp fordi det har blitt for "tett p". Jeg tror egentlig at ting hadde vrt mye bedre for meg og foreldrene mine om det var mer avstand mellom oss (fysisk). Nok en gang; ikke fordi foreldrene mine har gjort noe galt, men fordi det er for nrme for meg som er blitt vane med avstand, og at det dermed gr i en negativ retning. N m jeg igjen understreke s det ikke blir noen misforstelser her; foreldrene mine har alltid vrt der for meg, og det er ingenting dem kunne gjort annerledes. Det handler ogs en del om at jeg er p vei inn i voksen livet, og skal kunne st p egne ben.

    Det som har overrasket meg mest mens eg har sittet lest, er hvor alvorlig jeg har blitt tatt av min behandler p BUPP i forhold til hvordan dem har tatt det inne p UPS (Ungdom Psykiatrisk Avdeling). spesielt med tanke p min tidligere (verre enn n) problematikk med mat. Her i Norge m man vre bare skjelett fr man kan si man har et problem. Jeg var flere kilo lettere og likevel var ikke BMI'en min lav nok til sette en ordentlig diagnose. Da er det snakk om at jeg hadde 4kg for mye. Hvis det er mten man blir tatt i mot nr man innrmmer et problem og sker hjelp, er det ikke rart mange ikke tr gjre det. Selv ville jeg aldr innse at det var et s stort problem, og det er ikke rart heller nr det norske helsevesen er s firkantet.

    Nr jeg har "klaget" litt p det norske helsevesen, m jeg si noe positivt ogs. For meg har det meste i mte med psykiatrien vrt ganske bra. Jeg har en behandler p Bupp som er helt utrolig, og forstr meg selv om jeg ikke har kommet med s veldig mye. Mten jeg har blitt tatt i mot p UPS er ogs ganske bra. Med det samme jeg er i gang, m jeg tilfye at jeg hadde ikke kommet s veldig langt om det ikke hadde vrt for noen ekstra pne yne p ungdomskolen, og ekstra sttte p videregende.

    Jeg vet ikke hvordan ting ser ut fremover. Men jeg har tilrettelagt skolegang, jeg har praksis (s snart det er i orden), jeg har flere gode venner rundt meg, jeg har familie som sttter meg, og jeg har fremdeles den samme supre behandleren selv om jeg fyller atten. Og kanskje enda en ting som vil kunne hjelpe meg og de rundt meg. Vel, - Jeg har muligheter.

    (P.s. Jeg er veldig glad for at dere deler innlegget mitt med facebook knappen nedenfor. Uheldigvis er jeg ikke s heldig se hvem som deler den, annet enn noen f innimellom, og dermed er det ikke alltid jeg fr med meg med det dere skriver som er ment til meg nr innlegget blir delt. Setter likevel stor pris p det, og kommentarfeltet er pent. hehe.)

    ♥♥♥

  • 1

    Jeg vet ikke

    Frem, tilbake, opp eller ned, jeg vet ikke. Fler ikke. Forstr ikke. Klarer ikke. Vil ikke(?). Gr ikke.

  • 4

    25.08.2013

    Slekt treff i gr var veldig koselig. (tr jo ikke si noe annet nr fler av dem leser bloggen. Hehe) Hyggelig se igjen folk man ikke har sett p veldig lenge. Og godt f tilbakemeldinger p at folk tenker p meg, flger med, og nsker meg alt godt. Samtidig har vi en veldig stor slekt, s det blir fort veldig mange mennesker p et og samme sted, men det gikk ganske greit. Var s sliten da vi dro at jeg sovnet i bilen p vei hjem. Men det var verdt det. Tok en del bilder der ogs, men snker ikke dele dem, da jeg er veldig nye p ikke legge ut bilder av andre uten at dem synes det er i orden.

    Da vi kom hjem spurte jeg om ikke Solveig ville vre med ta bilder, fordi jeg trengte nye bilder av oss sammen. Har funnet et skikkelig fint sted ute som gir veldig bra bokeh effekt, s de fleste bildene jeg tar for tiden blir der nede. Kan bli kjedelig i lengden - men ikke enda!
    Og heldig som jeg er, kjrte Bjrn ekstra til skolen p fredag for hente laderen min, s jeg har ftt redigert bildene! Var vel og merke ikke min lader han fikk med seg, men fr byttet den p skolen i morgen uansett, s spiller jo ingen rolle.

    ♥♥♥

  • 3

    "bra Jeanette"

    Har endelig ftt Photoshop p skole-pc'n! (takket vre Bjrn) Men gjett hva, jeg klarte glemme laderen til pc'n p skolen. Jeg som var s fornyd gledet meg til f redigere bildene ordentlig igjen, men neida. h, blir s irritert over meg selv. Jeg har holdt ut hele sommeren, s jeg holder vel ut frem til mandag ogs. Kjipt er det uansett. Surrehue.

    Regner med det er flere enn meg som er fornyd med at det er helg? Selvom det kun har vrt en uke p skolen ( minus en dag for min del) kjennes det godt p kroppen etter den frste uka. Skole er fremdeles ikke helt ok, men noe bedre enn da jeg skrev her om dagen er det. N har jeg mtt alle lrerene jeg skal ha ogs, og har igrunn ftt et bra frsteinntrykk.
    Ftt tilbakemelding om at jeg kan starte p Solheim p tirsdag ogs, s ting ordner seg.

    ♥♥♥

  • 1

    Flere dager + noe du lurer p?

    Jeg er sikker, helt sikker p at denne uka har ftt et par ekstra dager, eller i det minste mange ekstra timer. Uka har gtt utrolig sakte, og jeg gleder meg til den er over, for den har vrt utrolig slitsom. Likevel er det litt godt at hverdagen er i gang igjen, s en har noe g til.
    Dagene er ikke enkle, snarere tvert i mot, men jeg holder ut, jeg klarer meg.Jeg skulle nske jeg kunne jobbe meg mange skritt lenger frem, med engang, men ting tar tid. To skritt frem og ett tilbake, er likevel et skritt frem. Selv om det fles som det har gtt mange skritt tilbake, skal jeg fortsette kjempe.
    Dagene fremover er helt klare; grilltur i morgen, slekttreff p lrdag og bursdag p sndag (okei, den siste er jeg ikke helt sikker p). Fullt opp med andre ord, men jeg tror det er greit, vhis ikke hadde jeg nok bodd under dyna, og det er ikke alltid en bra ting.

    Med mangel p inspirasjon til skrive noe for tiden lurer jeg p om det er noe dulurer p?
    Spr om hva som helst! jo fler sprsml, jo mer fornyd blir jeg.

    ♥♥♥

  • 2

    Skole



    Skole. Ja skole ja, hvordan gr det?Jeg vet faktisk ikke hva jeg skal si om det. Kanskje det i det hele tatt er for tidlig si noe som helst. Men som jeg har sagt tidligere, er det noe med meg og hele settingen med skole som ikke passer sammen, i det heletatt. Det er tft mte i en klasse der du omtrent ikke kjenner noen, og sliter med pne deg og bli kjent med nye mennesker. Det sier selv selv at det kan bli kanske vrient. De fleste av dem andre kjenner hverandre, og har sine "klikker". Det er ikke s lett og kommer utenifra og skulle ta del i det da. I tilegg er ikke jeg der i alle timene, noe som gjr det enda vaskligere bli ordentlig kjent. Men n har det kun gtt to dager, og det jeg snakker om n, er mest sannsynlig bare snakk om tid fr blir enklere (hper jeg). Jeg vet at det er mange der ute som er i samme situsjon som meg og at ting er nervepirrende og vanskelig for mange i starten. Det lser seg.

    Jeg, som mange andre, ikke helt fornyd med vre tilbake til hverdagen med masse krav. De siste ukene fr skolen var tffe, veldig tffe faktisk, og jeg var omtrent helt utslitt. Det har ikke forandret seg s mye. Jeg ser ikke som det starte p skolen sliten og umotivert som en bra ting. Jeg prver gjre noe med det, men det er ikke s enkelt som jeg skulle nske det var. Likevel s fungerer jeg. Jeg er med venner, jeg kommer meg opp, jeg trener, og jeg har mtt opp p skolen disse dagene. I morgen skal jeg p Bupp, og siden jeg egentlig ikke har skole i morgen, og klassen skal p "bli-kjent tur" nr jeg skal p Bupp, har jeg ikke noe skole i morgen. for min del er det helt greit, for jeg trenger en dag for ta innover meg de dagene som akk har passert.

    ♥♥♥

  • 2

    Det gr, og jeg fr til!

    Hvis du av en eller annen grunn skulle trenge vite det, har jeg blitt ganske flink (!) til ta buss! Enkelt mener kanskje du, men for meg var det utroolig vanskelig for en liten tid tilbake. N kan bestemme meg bare 10 min fr jeg m g for rekke bussen at jeg skal ta den. Aldri i verden om det hadde skjedd for et par mneder siden. Om mamma/pappa ikke kan kjre meg til byen f.eks er ikke det lenger et problem, for da tar jeg bare bussen. Rekker jeg ikke ta den bussen jeg skal, klarer jeg likevel puste normalt, og venter bare p neste buss. Senest i dag skulle jeg p et sted for skrive p noe papirer, som jeg deretter skulle ha med meg til skolen. Det er ganske langt mellom stedet jeg var p, og til skolen, s jeg mtte ta bussen -Fra et ukjent sted, og ikke visste jeg nr den skulle komme der heller, men jeg overlevde! Hah, hvem skulle trodd det? IKKE jeg hvertfall. Jeg pleier ha p musikk p tlf for roe meg ned, men i dag trengte jeg ikke det engang. Det er en god flelse det!
    Gjett om jeg er litt stolt (og tr innrmme det). Det beviser bare at ting er mulig, s lenge man jobber for det.

    ♥♥♥

  • 0

    Nok en sommer forbi


    Forbinder hsten med herlige rideturer i flotte farger, endelig gallopere i full fart p nytresket jorder. Synd g denne tiden i mte uten lillegull.

    Hsten lister seg p.. Lufta blir kaldere, nettene friskere og stjernehimmelen klarere. Bladene begynner f farge og falle av, og kornet blir grnnere og mer og mer gult. Mrket smyger seg tidligere og tidligere p om kveldene. Sommeren er snart over. Jeg liker hsten, samtidig som jeg ikke liker den. Jeg elsker alle fargene, at lufta blir frisk og god, men tanken p at alle planter og trr dr og visner bort, er litt trist. Plutselig er det ingenting igjen, og neste da er kulda som biter oss i nesa. Kong Vinter liker ikke meg, og jeg misliker han sterkt. Men det er enda mange uker til han kommer hilser p.

    Dag for dag har hatt en langsom, og til tider nesten uutholdelig sakte fart, men brtt er ferien straks over, og sommeren er borte p et blunk. Skremmene, ja. Siste ferie uke er i gang, som vil si at neste uke fyrer det ls. Jeg gruer meg, og jeg gruer meg veldig. Heldigvis har jeg bare skole to dager i uken, men det er to dager med realfag, noe jeg ikke setter s veldig stor pris p. De resterende tre ukedagene skal jeg (mest sannsynelig) tilbringe p Solheim- En dementbolig jeg har vrt i praksis tidligere. Jeg tror (og hper) at en slik lsning kan fungere med situsjonen jeg er i.

    Det gr lang tid i mellom hver gang jeg skrive, men jeg orker ikke skrive bare for skrive, nr jeg egentlig ikke har noe spesielt dele med dere. Nr hverdagen er i gang igjen, blir det nok mer blogging fra min side ogs.

    ♥♥♥

  • 1

    Det er p dager som dette


    //Bjrn Hammerseth

    Det er p dager som dette man br skive, snakke og f ut flelser. Men det er ikke s enkelt nr flelse er lst inne, og sliter med finne veien ut og frem. Selvom det kom et par trer, var ikke det nok. Jeg hadde mye mer flelser i meg, samtidig som jeg var helt tom. Det har skjedd s mye den siste tiden at jeg ikke klarer kjenne p alle flelsene, og blir mer eller mindre flelsesls og likegyldig til tider. Jeg vet ikke hva jeg vil med bloggen lenger, for jeg fler ikke jeg gjr annet enn syte og klage, selv om det ikke er det som er meningen. P en annen side, har jeg ikke noe nytt komme med. Det er bare det samme gamle, ihvertfall som jeg nsker dele med meg. Jeg holder alt for mye inne, men det er ikke alt man br dele med en hel verden p internett heller.

    Jeg fler meg fanget, og prver flykte. Jeg lper og lper- men jeg kan ikke flykte fra meg selv. Speil er en fiende om dagen, og selv om jeg er ndt til kaste et blikk i den retningen om jeg gr forbi, kan jeg ikke fordra det jeg ser. Alt er feil med det som mter meg. Av og til, skulle jeg nske jeg kunne se meg selv utenifra, fra andres yne. Kanskje jeg da kunne trodd p det dem sier, det som n ikke nr inn, og blir mtt av stor motstand.

    Min blogg er basert p rlighet. Det vre rlig, og det og skrive om hvordan ting er i virkeligheten, og ikke bare det som er s fint og flott fra utsiden. Jeg prver gi et lite innblikk i en verden som er litt annerledes enn "alle andre sin". Jeg er lei av hre at jeg ikke gjr nok for bli frisk, at jeg ikke tar i mot hjelp, at jeg bare har meg selv takke, for det er ikke tilfellet. Selvflgelig handler det til slutt om hvilke tiktak jeg selv gjr for f det bedre. Men sykdom utlses av noe. Det hjelper ikke endre tankegang, nr miljet rundt og holdningene rundt meg er de samme. Nr jeg ikke blir mtt med forstelse, eller at noen ikke prver eller nsker forst. Jeg m m ta stegene selv, men jeg klarer det ikke alene. Jeg trenger bli mtt med forstelse, ikke irritasjon, likegyldighet, og sinne. Jeg trenger forstelse av ordene som ikke blir sagt, og forstelse av ord som blir sagt. Men det er for mye forlange.

    I mine yne, kommer til aldri til bli bra. Men det er fordi jeg er fanget. Jeg er fanget i mrket, i en kjeller, holdt fast av et moster. Jeg styrer det ikke selv. Jeg velger det ikke selv. S slutt forvente at jeg bare kan velgedet vekk. Jeg klarer det ikke.

    ♥♥♥

  • 0

    229 bilder gjennom Photoshoop...

    ... Tar sykt lang tid, MEN, n er jeg ferdig!
    Fler jeg nesten ikke har gjort annet enn sitte redigere bilder siden lrdag,- men der tar jeg feil. Har faktisk rukket ganske mye. Jeg er i hvertfall fornyd med vre ferdig, og jeg hper brudeparet er fornyde ogs. De fikk se gjennom bildene p sndag fr redigering og da var dem fornyde.
    De verste bildene var inni kirken, ute gikk det mye bedre. Aldri vrt glad i ta bilder inne pga hy ISO, liten blender, lukkertid og blabla, men gikk greit nok. Det viktigste er uansett at brudeparet er fornyde, og det virker slik, s da er jeg fornyd ogs. Spurte om f publisere noen av bildene s dere fr se, men har egentlig ikke ftt noe annet svar enn at hun ville se bildene frst, s kan hende det kommer etterhvert, m bare vre sikker p svaret s jeg ikke legger ut noe dem ikke vil.
    Jeg hadde egentlig ikke noen grunn til vre s nervs som det jeg var, for det var ikke s ille. Skummelt ja, men grusomt? nei. Gikk bedre enn forventet, + at jeg var s lur at jeg tok angstdempende rett fr vi dro, s jeg holdt nervene i sjakk. Ikke bruden eller brudgommen som fikk kalde ftter nei, men fotografen! Hah, det skulle tatt seg ut.

    ♥♥♥

  • 4

    Nerver


    Fler meg litt snn.

    Om f timer str jeg i en kirke og skal fotografe et brudepar. Deretter gr turen ut, og portrettbilder og familiebilder str for tur. Skal ikke legge skjul p at jeg gruer meg veldig, og spesielt om man kaster et blikk ut og ser det fine vret vi har i dag. jeg hper i det minste vi fr opphold, s jeg fr en mulighet til f bilder helt ute. Plan B er klar om det skulle regne, s skal nok g fint det ogs. Jeg hper virkelig det er min "foto-dag" i dag, ,og at brudeparet blir fornyde. Det er stort skulle vre fotograf i et bryllup, og det er ikke akkurat dagen for feile. Det er frste gang jeg har et s stort foto oppdrag, men jeg skal prve legge bort tanken om at dette er viktig osv, og heller kose meg med ta bilder. - Det er som regel da bildene blir best.

    Wish me luck.

    ♥♥♥

  • Ine Jeanette

    Jeg har det bra, - til tider. Jeg har det drlig, -til tider. Jeg har det fantastisk, - til tider. Jeg har det helt grusomt, -til tider. Det er slik dagene gr. Det er slik livet er.

    inejeanettes

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde