Imorgen skal jeg starte på lavkarbo. Med mammas hjelp, skal jeg bli flinkere til å spise alle måltidene i løpet av en dag, men spise lavkarbo. Jeg vil ned i vekt, og på en sunn måte. Jeg skal bli kvitt spisforstyrrelsen, så lavkarboen skal overta plassen istedet.
Har du noen tips til lavkarbo, kom gjerne med dee! Blir veldig glad for det.
Første gangen jeg ble lagt inn, eller egentlig alle gangene, har folk sagt til meg " Det kommer til å gå bra, jeg er her for deg" Men med en gang jeg har blitt skrevet ut, er ordene tomme. De stiller ikke opp slik de sa de skulle. Jeg hadde nok ikke klart å ta det imot, men det gjør vondt når noen sier noe og gjør noe annet. Slik som denne gangen når jeg er innlagt nå -" Jeg er her om du vil snakke, eller bare finne på noe" Men nei, det er aldri tid til det...Hvorfor si det, om man ikke mener det?
Dagene mine går så utrolig opp og ned, at jeg blir helt utslitt av det. Jeg kan være kjempeglad, og plutselig bli skikkelig deppa. Det endrer seg på sekunder. Det er ikke alltid jeg registrere forandringen en gang, før jeg har rekt å være "grinete" mot de rundt med. Og da skjønner jeg at det er nok best å lukke munn. Andre ganger merker jeg at jeg blir utrolig sliten og lei, og vil bare gi opp alt. Jeg har litt dager av den siste for tiden, men jeg velger å holde det for meg selv, (ikke nå lenger da) slik at de rundt meg skal slippe å bekymre seg. (dere trenger ikke bekymre dere nå heller.) Men likevel har døden blitt noe jeg er redd for. Jeg ønsker å forsvinne, men jeg vil ikke dø. Jeg vil nok bare ha en pause fra alt det vonde. For døden, ja, den er skummel, og lokkende på samme tid. Jeg vet jo ikke hva det innebærer å dø, så det skremmer meg veldig. Skulle ønske noen bare kunne komme å ta vekk alt det vonde for meg, for jeg er så sliten og lei av alt. At jeg er syk, har gjort at jeg har mistet flere venner, de vet rett og slett ikke hvordan de skal forholde seg til meg, blir usikre, og velger å holde seg vekk. Det er sårende, men jeg forstår dem likevel. Jeg trekker meg også tilbake, isolerer meg her hjemme. Men jeg har blitt flinkere. Det er så vanskelig å være mye ute blandt andre, holde masken, være glad, smile og le. Det er slitsomt. Jeg gleder meg til den dagen hvor jeg er så frisk at det ikke lenger tar så mye krefter av meg. Men jeg må jobbe mye for å komme meg dit.
Nå kommer det snart 2 fra UPS som skal ha samtale med meg, mamma og pappa. Deretter skal jeg på en lang sykkeltur. Jeg har fått meg egen sykkel også! så da slipper jeg å låne mamma sin. Du husker kanskje jeg sa noe om at jeg skulle overlate syklingen til andre, men jeg har selv blitt en syklist. Jeg er fortsatt ikke sånn super glad i å sykle, men trening er trening, og sykling er bra trening.
... Du drikker iste med isbiter
... Når du kan ligge i gresset uten å bli veldig bløt
... Når du må bruke solbriller
...Når du kan kjøre bil uten tak
... Når du spiser mye is
... Når det er sol helt til langt ut på kvelden
Flere bilder kommer i morgen, nå skal jeg sove
De ble kjempegode!
Jeg har vært flink og syklet litt over 2 mil sammen med Bjørn idag. Gjett om jeg var sliten, haha, men det er verdt det. Nå skal jeg snart bake kanelsnurrer, kommer sikkert bilde ikveld.
Hva synes du?
Det er hele 3 uker siden sist jeg gjorde noe for å skade meg selv. Jeg er stolt. Skadetrangen er der ganske ofte, men jeg overser den, og prøver å kjempe meg gjennom det, uten å tape. 1.målet er en hel måned, deretter 2 måndeder så 3 måndeder osv. Det er tøft, men jeg skal klare det.
I tilleg er jeg 3/4 ( husker ikke helt) dager siden jeg kastet opp sist. Det er ikke så lenge, men for meg er det lenge. Skal klare det lenger, men det er vanskeligere enn selvskadingen. Selvom det å kaste opp meg vilje er en del av selvskading, ser jeg ikke på det på den måten.
Jeg har gått 16.mai tok i barnehagen idag. Masse,masse mennesker. Jeg er helt utslitt, og har sovet siden jeg kom hjem. Jeg tror ikke jeg skal gjøre så me annet i dag enn å ligge her på sofaen. Jeg skulle vært på guppererapi for dem som kjente Elisabeth, men jeg orket ikke. Tror ikke jeg skal dit mer heller, likte det ikke.
Skolen gjør noe med meg, noe jeg ikke klarer å forklare. Jeg blir så utrolig sliten, og når jeg blir så sliten, blir jeg grinete på alle de rundt meg, spesielt foreldrene mine. Jeg vet det, men jeg kan ikke noe for det... Nå skal jeg dra å trene sammen med pappa, trening er bra for irritasjonen. Blitt helt trening hekta jeg .
Var en helt ok dag på avdelingen idag, eller ikke, dagen på avdelingen idag har vært tung. Jeg vet ikke hvorfor. Men jeg har vært utrolig sliten. Når jeg kom hjem har jeg lest til prøve jeg skal ha imorgen. BEstemor og bestefar har vært her en tur, men sosial som jeg er, har jeg bare sittet på pc'n og lest til prøve. Så har jeg, ja, jeg,, Ine Jeanette, syklet en tur. Jeg som hater å sykle, hater syklister, og alt som har med sykkel og gjøre. Og jeg har funnet ut, igjen, at jeg virkelig hater å sykle. Jeg syklet ikke så langt, men med min dårlige kondisjon og astma, gikk det ikke så bra. Sykt vondt å puste. Når jeg var ferdig, var beina mine så gelè og slitne at de svikta når jeg skulle gå ned et trappetrinn, haha, dårlig trent sa du? Nei, sykling får noen andre ta seg av, så kan jeg heller bare fortsette å irritere meg over dem.
Det at jeg er psykisk syk, preger hverdagen ganske mye. Jeg går hele tiden og tenker veldig mye. Men jeg tenker ikke at det er fordi jeg er "syk". Jeg er bare vane med at det er slik. For jeg husker ikke hvordan det er å være "frisk". Jeg er veldig sliten, og stenger meg ganske mye inne. Men jeg har dager som er bedre også, det er ikke dårlig hele tiden. Når folk spør meg hva det er meg meg, sier jeg aldri at jeg er syk, men at jeg er sliten. Jeg vil ikke at folk skal tenke ekstra på meg, eller synes synd på meg fordi jeg "syk". Jeg vil at folk vil tenke på meg som en glad og blid jente, men som kanskje er litt stille. Jeg er likevel veldig glad for den omsorgen jeg får, som jeg ikke ville hatt om ting ikke er som det er nå. Så tusen takk.
Bildet er ikk redigert, men skal legge ut en redigert utgave senere, så dere kan se forskjellen. synes det var litt kult med farger i vannet jeg.
hva synes du?
Idag, har jeg vært helt i min egen verden. Helt inni mine egne tanker. Jeg er kjempesliten, og jeg vet ikke hvorfor. Når de på avdelingen har snakket til meg, har de måttet si det samme til meg flere ganger, siden jeg ikke har klart å følge med, eller høre etter hva de sier. Sånn var det på skolen der inne også. De siste dagene har ikke vært så bra, men det blir snart bedre igjen, håper jeg. Har akkurat kommet hjem fra trening, så nå skal jeg hoppe i dusjen, før det kommer folk hit på hestekveld. Det blir koselig.
Foto: Bjørn Hammerseth
Hadde møte med legen idag, sammen med mamma og pappa,Altså en familiesatale.Det gikk fint, selvom jeg innimellom ønsket at det fantes et hull i gulvet, so jeg bare kunne forsvinne gjemmom. Men nå er det heldigvis en uke til neste gang. Trening etter det, det er så deilig å bli sliten å kjenne at man har brukt kroppen skikkelig. Imorgen blir det opp igjen halv 7 ( jeg synes det er tidlig) og inn på avdelingen. Det er så koselig på avdelingen på fredager, for da er det "fredagskaffe" med kaker og kos, og selvom jeg ikke spiser det, er det veldig koselig å samle begge avdelingene, alle psykologene, legene, og alle de andre, på samme bord. Nå skal jeg snart finne senga, og håper på å sove gjennom hele natten.
Sitter på skolen på avdelingen, og er akkurat ferdig med naturfag. Det å ha samme fag i tre hele timer, er ganske lenge, og ikke minst blir det kjedelig. Det blir mer kjedelig siden det er bare meg her. Snart skal jeg ha en time engelsk, så er jeg ferdig med skole for dagen. Er ganke kjedelig å være ferdig på skolen så tidlig, siden det er ingenting å gjøre nede på avdelingen. Men synes likevel det er nok skole. Blir nok til at jeg setter meg å leser videre i boka mi ( ikke skoleboka) som jeg skal skrive litt om på bloggen når jeg har lest den ferdig.
Men nå kommer snart engelsk læreren, så jeg får vel logge av igjen
Hahaha, tror jeg dør. Bolla
j
Bakken svaier under meg, jeg vet ikke hvilket ben jeg skal stå på. Jeg mister balansen, som jeg nettop hadde funnet igjen. Sliten.
Har ikke så mange bilder av oss sammen, siden jeg alltid har hatet å bli tatt bilde av. Noe jeg angrer på nå selvfølgelig, men det kan jeg ikke endre på.
Det har vært litt vanskelig for meg å skrive noe om det, men jeg føler det er tid til det nå. Da jeg fant ut at Elisabeth var på Utøya den 22.juli spredde det seg en stor frykt inni meg. På kvelden var vi bedt bort på middag, men jeg klarte ikke kose meg. Jeg satt hele tiden å fulgte med på nyhetene og håpet på å høre noe i fra både Cathrine og Elisabeth. Jeg husker som igår at jeg måtte gå tidligere hjem fra middagen, fordi jeg ble så utrolig sliten av alt som skjedde. Hele kvelden, til langt på natt, satt jeg å så på nyhetene, og håpet på det beste. Sent på natten, snakket jeg med Amalie som også fulgte med på nyhetene og ikke fikk sove den natten. Vi ble engige om å møtes, og gå en tur, for å kunne snakke litt sammen om det, og for å tenke litt på andre ting. Men siden det lynet og tordnet fikk vi ikke lov til å gå tur, så vi satt oss ute under tak og bare snakket. Det var så godt å snakke med noen som hadde det slik jeg, og mange andre den natten, hadde det. Jeg kom meg hjem igjen, og fikk ikke sove noenting den natten. Flere dager gikk, og vi fikk ikke vite noe om Elisabet, annet enn at hun var savnet. Cathrine hadde vi fått vite at lå på sykehuset, og var skutt, og skulle ha flere operasjoner. Men heldigvis kom det til å bli bra med henne, hvertfal fysisk. (trykk HER og du vil komme til bloggen til Cathrine)
Jeg hadde rideleir her hjemme med Marthe, Maren og Solveig, bare dager etter at dette skjedde. Jeg prøvde å kose meg, og jeg koste meg litt også. Men det var vanskelig. En dag kom også Eli på besøk. Det var da vi holdt på ute ved stallen at mamma kom bort til oss. Hun så på oss, og bare nikket, og hun bekynte å gråte. Jeg forstod med engang hva det betydde, men jeg måtte ha henne til å si det, bare for å få det helt bekreftet. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg så på de andre, og de begynte å gråte. Jeg gråt selv også. Jeg klarte ikke stå stille, så jeg måtte gå rundt. Mamma prøvde å trøste oss, men jeg klarte ikke, jeg ville egentlig av alt å bare være alene. Men jeg forstod at det kunne jeg ikke nå.
Jeg husker jeg tenkte " av alle mennesker, hvorfor Elisabeth? en av de mest fantastiske menneske jeg kjenner?". Men ingenting kunne svare på det. Det bare var sånn. Resten husker jeg ikke så mye av, men rideleiren var ferdig den dagen, eller dagen etterpå.
Jeg hadde kontakt med flere på telefonen, og jeg husker det hjalp meg veldig mye.
Sånn jeg husker Elisabeth, er at hun var en utrolig omsorgsfull person, som brydde seg om alle, absolutt alle. Jeg husker at flere ganger i 10.klasse, når jeg ikk alene, og ikke hadde det så bra, kom hun bort til meg. Hun spurte hvordan jeg hadde det, og som jeg alltid svarte alle, sa jeg at det gikk bra. Hun tittet bare vennelig på meg og sa til meg " Det er meg du snakker med, du trenger ikke lyve for meg, er det noe så bare er det bare å fortelle meg det, om du vil, jeg er glad i deg vetdu, og vil at du skal ha det bra". Jeg kan høre stemmen hennes mens jeg tenker på det. Hun snakket med meg flere ganger når jeg ikke hadde det så bra, og andre ganger selvfølgelig. Og hun hadde de godeste klemmene. Det hjalp alltid å bare få en klem av henne. Den lille klemmen, betydde så mye. Jeg husker jeg ble bedt i bursdagen hennes, men jeg gikk ikke. Jeg angrer så utrolig mye på det, men det er ikke noe jeg kan gjøre noe med nå. Grunnen til at jeg ikke gikk, var at angsten for alle de menneskene jeg ikke kjente var for stor.
Selvom vi ikke var så mye sammen på fridtiden, snakket vi sammen, og jeg savner det. Jeg savner en jeg stoler helt på, som kjenner meg, og på en spesiell måte, forstår meg. En jeg kan snakke med, uten å være flau, eller redd for at det jeg sier er dumt, eller teit. Jeg savner smilet hennes, latteren hennes, ja, jeg savner hele henne. Jeg tenker på familien hennes, ofte, og jeg vet de har det vanskelig, og det forstår jeg. Elisabeth hadde stor plass hos mange, og hun vil aldri noengang bli glemt. Jeg bærer henne med meg i hjertet mitt, og det vet jeg andre gjør også.
Hvil i fred ♥
Akkurat nå, i skrivende stund, sitter jeg nydusjet i badekåpe, og spiser melon. Har nesten akkurat kommet hjem fra en kjempeslitsom, men deilig treningøkt. Deilig å være sliten på denne måten, selvom kroppen verker så halve skulle vært nok. Er så trøttsomt å ha så vondt i kroppen av å ikke gjøre så mye. Men sånn er det. Skal ikke klage, det kunne vært mye verre.
Skal trene imorgen også, sammen med Kjersti og Marthe. Motivasjonen blir så mye større når man trener sammen med noen. Selvom jeg trente med pappa idag, blir det ikke helt det samme for han gjør helt andre ting enn meg.
Nå skal jeg bare sitte velfortjent i sofaen resten av kvelden.
Trykk på bildet for å komme til oppskriften
Madelen og jeg bodde nesten ved dette bordet, hehe
fine søskenbarn flokken det
Konfirmasjonen gikk overrsaskende bra, ingen stor angst, og ingen pauser, *stolt*. Maten var god, og kakene var fine. Spiste frukt istedet for kaker jeg, hehe.
Madelen og jeg bodde nesten ved frukt bordet, for det var så utrolig godt! En kjempekoselig dag. Og konfirmanten var så fin.
Nå er jeg klar til å dra i konfirmasjon til mitt kjære søskenbarn. Gleder meg, og gruer meg. Tror likevel det kommer til å bli koselig.
Bildene er tatt av meg, og det er ikke lov å stjele de/låne de uten å spørre meg først.
Nå slenger jeg inn et rask innlegg uten bilde, før jeg drar avgårde til treningssenteret med pappa. "flink pike". Trente igår også. skal bli flinkere til å trene fremover, nå som motivasjonen er mer tilbake. men vi blogges!
Har ikke vært på Veum idag, siden jeg hadde time på bupp kl 12. Jeg har gledet meg litt, siden det er flere uker siden sist jeg så henne, pga Veum opplegget. Fikk tilogmed en klem da jeg kom. Hun sa hun hadde savnet meg litt også. Gode henne. Timen gikk ganske greit. Snakket ikke så mye, men mer enn jeg har gjort tidligere. Hun sa hun så forkjell på meg, at jeg så gladere ut, og at jeg smilte og lo mer. Og det stemmer jo det. Hun sa hun var glad for at det går bedre med meg. Og at hun var glad for at hun hadde gjort slik at jeg fikk mer hjelp, siden det tydeligvis har hjulpet meg. Hun trodde også at jeg hadde det lettere siden jeg ikke går så mye på skolen her hjemme. Det tror jeg også. Gleder meg faktisk til neste time, selvom det er hele tre uker til.
Jeg var på hytta hos bestemor og bestafar. Tok masse bilder.
vi var hundepassere
Jeg var i gamlebyen i Fredrikstad med en fra avdelingen.
Jeg har kost meg med mye bær
hatt flere fotoshooter med Solveig. Og en med Solveig og Ingrid.
Jeg har baka utrolig mye.
Jeg har gått fra å være innlagt til å bli dagpasient
Det har regna en del.
Jeg har tatt kjempemye bilder!
En helt grei måned..
Hvilket bilde synes du var finest?
En innholdsrik dag. Startet med dugnad om å gjøre veien bortover her bedre siden den er helt full av hull, så jeg kjørte traktor frem og tilbake for å skrape veien. Bondejente sa du?
Senere har pappa feiret bursdagen sin med noen fra familien. Kjempekoselig det altså, men blir så sliten av det. Det er flerer der som ikke vet hvordan jeg egentlig har det, så det å sitte å holde maska hele kvelden er utrolig slitsomt. Måtte ta meg flere små pauser, og bare gå vekk fra de andre, men det gikk jo fint. Ingen som reagerte på at jeg ble borte heller, heldigvis. Nå har jeg kommet inn etter å hoppet på trampolina vi satt opp istad, så nå skal jeg hoppe litt hver dag om det er fint vær. All trening er bra trening. Også hadde naboen lastet ned en app på tlf som han viste meg, så måtte jo laste den ned jeg også. Det er en trenings app, som viser hvor mye du forbrenne på de ulike tingene du gjør, og du kan konkurrere med andre osv. Virker som en bra app, og det er tilogmed riding på den! Så det kan bli spennende.
Imorgen skal jeg i barnehagen. Kan ikke akkurat si jeg gleder meg, men det er jo veldig koselig da. Jeg er på liteb avdelign, altså barn fra 0-3 år, noe jeg er veldig fornøyd med. De er så utrolig søte, og sier så utrolig mye rart. Skulle nesten hatt med meg en bok og skrive ned alt de rare de sier.
Men nå skal jeg lage med jobrbær og blåbær smoothie. Sunt og godt.
Haha, det blåste "litt"
Det ble en del bilder det. Tenkte egentlig å ta en del 1 og en del 2, men tok alle her istedet. håper det ikke ble for mange bilder i ett innlegg.
Hva synes du om bildene? Hvilket likte du best?
legg meg til som venn
